Det foregår for tiden en debatt om hvorvidt emneplanen i pedagogikk i lærerutdanningen bør endres når det gjelder kjønn og kjønnsidentitet.
I en kronikk i Utdanningsnytt fra 5. september uttrykker førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitet i Sørøst-Norge, Stig R. Wigestrand, bekymring for endringen i pedagogikk-emneplanen for lærerstudenter. Tidligere inkluderte planen at lærerstudenter skulle lære om «mangfoldet i kjønnsidentitet», mens ordlyden er nå endret til «mangfoldet i kjønn».
Wigestrand mener endringen i ordlyd er problematisk, da han først og fremst anser kjønn som noe biologisk. Noe annet han er skeptisk til, er ideen om å introdusere treåringer for ideen om å velge sitt eget kjønn. Han sier også at en svært liten del av befolkningen ikke passer inn i den tradisjonelle tokjønnsmodellen, men at flesteparten gjør det. Han insisterer på betydningen av å formidle faktakunnskap til barn og unge uten å forvirre dem.
På den andre siden reagerte Kristin Fredwall, leder av foreldre til transungdom i Sør og nestleder av foreningen Fri Agder, på disse synspunktene 8. september 2023. Hun argumenterte for at alle elever, inkludert minoritetselever som utfordrer tradisjonelle kjønnsnormer, har rett til et trygt og inkluderende skolemiljø i henhold til Opplæringslovens paragraf 9A-2.
Hun unnlot bevisst å kalle ham høyreekstrem eller transfobisk, men tok mannen og ikke ballen idet hun kalte ham «inni granskauen uopplyst om kjønnsidentitet» før hun satte punktum. Er dette ryddig?
Er virkeligheten fysisk eller mental?
Om virkeligheten primært er en fysisk realitet eller en mental forestilling, kan være et relevant spørsmål i denne sammenheng.
Å anerkjenne biologisk kjønn som en fysisk realitet som er nødvendig for reproduksjon, er ikke ensbetydende med diskriminering eller ekskludering. Å begynne i andre enden, ved å si at virkeligheten først og fremst er en mental forestilling, reiser en rekke spørsmål og praktiske problemstillinger. For eksempel kan det være vanskelig å «temme» den fysiske virkeligheten, all den tid det er biologiske forskjeller på biologiske menn og damer når det gjelder hormoner, stemmebånd, skulderpartier, et cetera. Dette påpekes ikke for å bagatellisere følelsen av å være født i feil kropp, men som en påminnelse om biologiens nådeløse realitet.
Wigestrands bekymring for å ikke gi barn og unge en balansert og helhetlig forståelse av kjønn er fornuftig. Jeg antar at det er et ønske om å gjøre det som er best for barn og unge som ligger bak denne bekymringen, ikke hatefulle eller transfobiske motiver. Det kan også leses som et ønske om å unngå ideologisk forvrengning av pedagogikken.
Å åpne for en ærlig dialog om hvordan vi best kan hjelpe barn og unge til å forstå kjønn, samtidig som vi respekterer mangfoldet som eksisterer, er avgjørende. Vi må naturligvis ta hensyn til de som har følt seg utenfor normen eller har hatt familiemedlemmer i den situasjonen. Selv om noen bærer på dype sår og en følelse av utenforskap, må vi kunne føre en helhetlig debatt uten at alle innspill i debatten tolkes som et angrep på utsatte minoriteter.
Et grunnlag for å fortsette diskusjonen, selv når noen føler seg støtt, er for å kunne følge føre-var-prinsippet når det gjelder andre sårbare grupper.
En problemstilling som ikke har blitt så mye omtalt, er at mange personer som opplever kjønnsinkongruens, befinner seg på autismespekteret, spesielt jenter. Det er enighet om at denne sammenhengen må forskes mer på.
Å gjøre mer godt enn skade
Leger avlegger den Hippokratiske ed og følger føre-var-prinsippet i sin utførelse av yrket, og dette prinsippet bør også gjelde for skolefolk.
Lærere er godt klar over at de kan påvirke fremtidige generasjoner, derfor handler de i tråd med dette prinsippet. Vi vet ennå ikke nok om barn som opplever kjønnsinkongruens, så kanskje det ikke er klokt å være for progressive? Vi har tidligere sett at det kan få store konsekvenser å ikke følge dette prinsippet, for eksempel i saken om Alexander, som angret på en kjønnsbehandling.
Når vi allikevel først er relativt progressive: Hvem skal få lov til å «sitte i forsetet» i en slik utviklingsprosess?
Les også: Har politikerne tenkt over konsekvensene av postmoderne kjønnsteori i lovverk og læreplan?
Lar vi pinsevenner holde julegudstjenesten?
Foreningen Fri med sine støtteorganisasjoner har bidratt til at skeiv kjønnsteori har kommet inn i skolen, blant annet gjennom kursvirksomhet til lærere og lærerstudenter.
Det er viktig å vite at Fri er en aktivistorganisasjon som ønsker å påvirke storsamfunnet. At dette er en konspirasjonsteori, kan raskt avkreftes om man leser hva de skriver på egne sider:
«En av våre viktigste oppgaver er å drive påvirkningsarbeid overfor storsamfunnet, som politikere, organisasjoner, myndigheter, næringsliv og massemedier. Dette arbeidet drives lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt, blant annet gjennom pride …»
Rosa kompetanse er Fri sin egen fagavdeling som tilbyr kurs om seksuell orientering, kjønnsidentitet og inkluderende praksis til folk som jobber med mennesker. De skriver selv om egen måloppnåelse i årsrapporten for 2020:
«De siste årene har vi i større grad enn tidligere opplevd at lærerbokforlagene opplever det som nyttig at vi tilbyr faglig veiledning på temaer knyttet til seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Gjennom 2020 har vi gitt faglige tilbakemeldinger til læremidler fra Cappelen Damm, samt til to læremidler fra Gyldendal. Vi har også bidratt med faglige innspill til pensumlitteratur for lektorstudenter ved UiO.»
Hvor langt når aktivist-organisasjonen Fri inn i sin egen fagavdeling, Rosa kompetanse? Er det vanntette skott? Leder av foreningen Fri har tidligere sagt at de (Fri) har begrenset makt overfor lærebokforlag. Men er det ikke i det hele tatt litt rart at en aktivistorganisasjon har en egen fagavdeling? Når det kommer til opplæring av folk som jobber med mennesker: Burde ikke en nøytral organisasjon stå for dette? Hvorfor er det slik? Mangler det kompetanse i mindre «aktivistiske» fagmiljøer?
Dersom vi hadde tillatt at pinsevennenes «fagavdeling» lærte opp religionslærere i religion, kunne vi hatt tillit til at det ikke ville forekommet noen form for forkynnelse i skolen? Hva om pinsevennene hadde holdt julegudstjenesten? Ivaretar vi føre-var-prinsippet for barn på autismespekteret per nå? Eller kan vi stå i fare for å påføre barn og unge kjønnsinkongruens?
Les også: I strupen på Fri: Mener skeive aktivister sniker seg inn i skolebøkene
Statens barn, del 2?
Det er interessant å se på historien for å forstå dagens situasjon.
I gamle dager krevde kirken at barna skulle på skolen for å lære seg å lese Bibelen, og dette ble lovfestet med innføringen av skoleplikten i 1739. Motstanden mot å sende barna på skolen var betydelig, og de som nektet, ble ofte møtt med strenge straffer, som plassering i gapestokken. Dette er en påminnelse om hvordan samfunn kan tvinge ideer og verdier på enkeltpersoner, selv om det skjer under ulike omstendigheter. Er sirkelen sluttet?
For tiden rapporterer kristne foreldre i Norge i lukkede Facebook-grupper at de blir oppringt av lærere dersom deres barn ytrer seg kritisk til Pride-arrangementer. Dette skyldes sannsynligvis overivrige ideologiske lærere, og kan neppe tilskrives aktivistorganisasjoner. Slutningen til disse lærerne synes å være at alle som er kritiske til Pride, er homofobe eller transfobe, og at dette må rykkes opp med roten.
Pride omfatter nå mye mer enn LGB, for eksempel polygami, skeiv/normbrytende kjønnsteori, kinks og chemsex. Man kan derfor ikke uten videre konkludere med at foreldre som er kritiske til Pride, er homofobe eller transfobe. Kanskje foreldrene er glade i tradisjonelle normer og ønsker at barna skal bli oppdratt i tråd med opplæringsloven 1-1 som sier at opplæringen skal «byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen»?
La oss følge føre-var-prinsippet – uansett
Det er ikke hatefullt å anerkjenne kjønn som en biologisk realitet, samtidig som vi ivaretar personer som ikke passer inn i tradisjonelle kjønnsnormer.
Debatten om kjønn, identitet og virkelighet er viktig, og må føres med åpenhet og respekt for ulike perspektiver. Ved å balansere biologiske fakta med sosiale konstruksjoner, individuelle behov, tradisjoner, foreldrenes oppfatninger og en solid forskningsbasert tilnærming, kan vi skape et inkluderende læringsmiljø der alle barn og unge føler seg respektert og forstått.
La oss skolefolk tenke sjæl, og sikte på å gjøre mer godt enn skade ved å følge føre-var-prinsippet. Uansett. For det er vårt ansvar å beskytte og støtte barn og unge.
