I løpet av de senere årene har det i økende grad blitt rettet fokus mot konspirasjonsteorier og de påståtte farene med slike.
I sin essens er konspirasjonsteorier spekulasjoner om ting øvrigheten har planlagt og planlegger i skjul for allmenheten. Sånn sett har konspirasjonsteorier epistemologiske likheter med spekulasjoner om fremtidens politikk, som er vanskelige å verifisere. Men der spekulasjoner om fremtiden til slutt vil vise seg riktige eller feilaktige, kan enkelte konspirasjonsteorier forbli uavgjorte i evig tid.
Et eksempel på dette er den antatt sanne konspirasjonsteorien om at nazistene selv tente på riksdagsbygningen i Berlin i 1933. På den andre siden kan konspirasjonsteorier være uttrykk for ren og skjær galskap, som for eksempel teorien om at jorden egentlig er flat, en teori som forutsetter en ekstremt omfattende konspirasjon (sammensvergelse).
To former for forvirring
Flat jord-teorien er et eksempel på en av to former for forvirring som har oppstått med det økende fokuset på konspirasjoner og konspirasjonsteorier. Til tross for forskjellene i verdensanskuelsen som ligger til grunn, har disse forvirringene flere psykologiske likheter.
Den nevnte flat jord-teorien viser en enestående mangel på dømmekraft hos tilhørerne, som fornekter alt av vitenskap, sunn fornuft og i tillegg antar en kjempekonspirasjon. Hvordan en såpass stupid teori kan få utbredelse kan man spekulere i, mens man fristes til å anta at det hele er en konspirasjon for å drite ut kritiske mennesker.
Ser man derimot på psykologien som ligger til grunn, kan man skimte et behov for å bygge identitet, gjennom nesten helt egne meninger. Eller man ser en paranoid anskuelse hvor alt tolkes inn under det samme, steinharde mønsteret. Utifra dette mønstret oppstår verdensteateret, den paranoides forestilling om at verdenspolitikken er gjennomregissert og at hver eneste hendelse er planlagt av en hemmelig regjering, som ingen vet hvor sitter.
Frykten for tap av verdensbildet
Frykten for «fienden» er for den paranoide blitt så overveldende at fienden ses overalt. På den andre siden sitter nevrotikeren, en langt mer utbredt figur, som frykter for å få verdensbildet ødelagt.
Mens den paranoide frykter at visse politikere har altfor mye makt, frykter nevrotikeren at politikerne ikke har nok makt. Dypest sett har man her å gjøre med en frykt for at bærebjelker skal kollapse. En frykt for at politikerne ikke har kontroll over systemet, eller at systemet ikke lenger skaper de politikerne man trenger.
Nevrotikeren henger seg gjerne opp i teorier om at koronavaksinene var et masseødeleggelsesvåpen, mens det hen egentlig frykter, er at lockdown og massevaksineringen viser seg å ha vært en dårlig idé. Hen retter heller fokus mot urealistiske spekulasjoner om regissert massedød, enn å drøfte nytten av lockdown opp mot skadevirkningene. Tanken på at systemet er ute av balanse eller styrt av grupper som uten hensyn undertrykker den gjengse borger, er utålelig for nevrotikeren, som frykter for tap av garantier for trygghet.
Kjernen er med andre ord ikke en frykt for konspirasjoner, men en frykt for at noe i konspirasjonsteoriene kan vise seg å være sant – slik at man må forandre verdensbildet. Denne frykten blir igjen utnyttet av myndigheter og medier, som sliter med tap av tillit.
Les også: Liker du «Sound of freedom»? Da er du sikkert en konspirasjonsteoretiker
Konspirasjonsteorier begge veier
Selv om tillit åpenbart er noe man må gjøre seg fortjent til og ikke kan kreve, snakkes det likevel om farene ved dalende tiltro til myndigheter og medier. Som om problemet var den manglende tilliten og ikke årsakene til mangelen.
Som for eksempel i denne Aftenposten-lederen: «I mange tilfeller er det ikke egentlig snakk om teorier, men fortellinger. De som driver dem frem, er selv maktmennesker. De tror ikke på «teorien», men har interesse av å skape uro og tillitssvikt ved å få mindre ressurssterke til å gjøre det.»
Sitatet, hvis kontekst er Trumps valgfuskpåstander, uttrykker den samme skepsisen til maktpersoners ærlighet, som lederskribenten selv advarer mot. Aftenpostens direkte henvisninger til konspirasjonsteorier om at «Russland bruker store ressurser på å prøve å avspore eller ødelegge vestlige demokratier» understreker dette ytterligere.
Motstand mot konspirasjonsteorier er ikke det sentrale. Målet er heller å beskytte bestemte gruppers troverdighet ved å angripe andres. Man spiller sånn sett rett inn i svart-hvit-tenkningen, hvor Trumps utroverdighet styrker Demokratenes troverdighet.
Les også: Regjeringen dropper innstramminger i offentlighetsloven: – Nå skal vi feire
Hva bør gjøres?
For myndighetenes del kan tillitsproblemet løses ved at de blir flinkere til å innrømme feil, slik for eksempel FHI gjorde i forbindelse med nedstengningen av skoler.
Media må på sin side bli flinkere til å sette fokus på slik selvkritikk, og legge opp til debatt rundt kritikkverdige forhold de selv har støttet. For den øvrige befolkningens del gjelder det å ta innover seg at man hverken kan forkaste alt som har fått visse stempler (konspirasjonsteori-stemplet), eller operere med standardtolkninger på alt som skjer (paranoide skjema).
Hendelser av betydning må vurderes med utgangspunkt i skjønn og empiri. Og har man ikke tid til å sette seg inn i en sak, får man heller stå over å mene for sterkt om den.
