I rapporten «Mot en grønn og bærekraftig kultursektor» legger Telemarksforskning vekt på at Kommunesektorens organisasjon (KS) har løftet fram koblingen mellom kultur og bærekraft. Det er vi glade for og enig i. Vi er imidlertid ikke enig i at kulturens egenverdi trues av at den kobles til bærekraftmålene.
Tvert imot mener vi det styrker kulturens og kulturpolitikkens posisjon.
KS har i en rekke sammenhenger pekt på hvordan et sterkt kulturliv gir effekter som påvirker vår evne til å nå bærekraftsmålene. Vi har samtidig også understreket at kulturlivet, som alle andre sektorer, må jobbe bevisst for mer klimavennlige løsninger, og et mer inkluderende kulturliv. Kommunesektoren blir i rapporten trukket frem som en viktig omstillingsaktør, både i form av holdninger, krav og ved å inspirere til endring.
Når man i rapporten sier at norsk kulturpolitikk styres av et eget kulturdepartement og ulike direktorat, er altså dette bare delvis riktig. Norsk kulturpolitikk styres av tre grunnlovfestede demokratiske forvaltningsnivåer som både utvikler og iverksetter kulturpolitikk. Vår nasjonale politikk er summen av disse tre nivåenes politikk.
Les også: Fremtiden er ikke-binær: Er kvinner utrydningstruet?
All politikk er instrumentell
Rapporten viser til fire hovedfunn, hvor det ene er at bærekraftpolitikken gjør kulturpolitikken instrumentell i retning av bærekraftsmålene, og gir kultursektoren et nytt legitimeringsgrunnlag.
Dette peker man samtidig på som en potensiell trussel mot tradisjonell kulturpolitikk. Det er ingen tvil om at å løfte særpolitikkområder inn i en overordnet samfunnsutvikling gir en sterkere politisk aktualitet. Å peke på effektene av en sterk kulturpolitikk er imidlertid ikke nødvendigvis å instrumentalisere kulturpolitikken, men snarere å posisjonere den. Dette er to forskjellige ting.
All politikk kan anses som instrumentell i forståelsen av at den benytter ulike virkemidler eller instrumenter for å oppnå bestemte resultater. Begrepet «en instrumentalisert kulturpolitikk» brukes imidlertid ofte om en situasjon hvor kultur går fra å være et mål i seg selv, til å kun være et virkemiddel for å oppnå andre mål.
Politiske virkemidler brukes hver dag for å oppnå kulturpolitiske mål. En økonomisk støtteordning, for eksempel til norske fribyer for forfulgte kunstnere, kan være et instrument for å sikre målet om kunstnerisk ytringsfrihet.
Les også: Vi kan ikke tillate at folk kanselleres som følge av påstander i mediene
Det ene utelukker ikke det andre
Dersom du og jeg har god helse, har det en egenverdi for oss uavhengig av hvilke samfunnseffekter det måtte medbringe. Samtidig vet vi at samfunnseffektene av god helse kommer, fordi hver enkelt av oss er en del av samfunnet. God helse skaper altså verdier, både for oss som enkeltpersoner og for oss som samfunn.
Slik er det også med kultur. Kultur har uomtvistelig en egenverdi for deg og meg, uavhengig av de samfunnseffektene kultur også genererer. At opplevelsene har en verdi i seg selv, er også et grunnleggende premiss for at de skal ha effekter ut over seg selv.
Men å la være å peke på, løfte og hylle de samfunnseffektene kultur skaper, vil være å undergrave kulturfeltets viktighet og deler av dets verdiskaping. Det ene utelukker altså ikke det andre. Ved å løfte frem hele bredden av hva kultur bidrar med posisjonerer vi kulturfeltet som et ytterligere viktig politikkområde.
Telemarksforskning peker også på en sektorisert tilnærming og en uttalt beskyttelse av kulturens egenverdi som en plausibel forklaring for statens tilbakeholdenhet i å koble kultur og bærekraft, men også i staten er man nå mer tydelig på at man kan tenke to tanker på en gang.
Alle politikkområder påvirker hverandre, og det skulle bare mangle at vi ikke skal kunne løfte hverandre uten å miste fotfeste i vår egen verdi. Det skal vi fortsette å gjøre på tvers av forvaltningsnivå og på tvers av sektorer.
