Aftenposten publiserte nylig en artikkel hvor de trekker frem en rekke kvinner som av ulike årsaker ikke ønsker å få barn.
Hensyn til karriere, angst og klima er blant årsakene som gjør at stadig flere velger bort barn. Aftenpostens artikkel er hverken nyskapende eller med på å belyse et angivelig tabu tema. Nei, den fører seg heller inn i den lange rekken av artikler som forsøker å normalisere frivillig barnløshet.
Hos NRK kan vi lese om en 24 år gammal jente som vil sterilisere seg som en del av klimakampen, og det samme finner vi hos Kvinner og klær (KK). Videre får vi høre fra statskanalen at stadig færre unge ønsker å få barn i en verden i klimakrise. Dagsavisen skriver om klimaaktivisten Anne Bjørg, som ikke vil «gå med mammahjerte inn i en med mulig klimakollaps».
Slike artikler kommer nå på løpende bånd, og får i ulike former spalteplass i alle landets aviser. Jeg hadde avvist dem som kjedelige og intetsigende, hvis det ikke var for at de faktisk er ekstremt farlige fra et langsiktig samfunnsperspektiv.
Les også: Noen angrer på kjønnsbytte. De må vi lytte til, ikke tie
Avvikler oss selv
For det første bidrar disse artiklene til å normalisere et klimasyn som man må kunne definere som ekstremt.
Dette er et sterkt ord å bruke, men jeg anser det som passende, fordi det normaliserer en livsfiendtlig eller i det minste menneskefiendtlig ideologi. Artiklene er med på å skape en kultur hvor man undergraver den mest grunnleggende livsviljen: det å skape nytt liv. Og da må den kunne betegnes som ekstrem.
Videre vil en slik ideologi kunne bli ekstremt ødeleggende for samfunnet dersom den får rot i kulturen. For en nasjon som i stadig økende grad normaliserer det frivillig barnløse liv, vil grave sin egen grunnmur vekk – og avvikle seg selv som nasjon og stat.
Les også: Makt bør ledsages av kronisk mistillit. Slik er det ikke lenger i Norge
Sine slekters siste mennesker
Det er her mitt problem med slike artikler ligger: At man er med på å normalisere en livsfiendtlig kultur. Jeg har ikke noe problem med dem som velger å sterilisere seg, eller avstår fra å få barn på grunn av frykt for klimaendringer. Annet enn at jeg ikke tror på dem.
Dette argumentet fremstår for meg som egoisme forkledd som altruisme, med en liten dose moralsk overlegenhet på toppen. Det handler nok heller om et ønske om å velge det «lette» livet uten ansvaret og bekymringene som følger med det å sette barn til verden, enn at man bryr seg så ekstremt mye om klima. For dersom man skal velge bort noe for klima, er det en forutsetning at det er noe man faktisk ønsker som ofres. Ellers er offeret uten verdi.
Hvis man faktisk ønsker barn, men velger å unnlate det på grunn av klima, tror jeg at man trenger å en realitetsorientering. Tror man virkelig at de som avstår fra å få barn, er de gode, som ofrer noe stort for vår tids altomspennende religion. Mens de som får barn, og spesielt de som får mer enn ett, er gjennomsyret dårlige mennesker uten empati for klimaendringene?
Vi lever i en tid hvor det å være frivillig barnløs blir stadig mer normalisert, i samband med at å ta abort for arbitrære grunner, slik som at man ikke gidder å bruke prevensjon, blir mer akseptabelt. Kulturen vår er blitt livsfiendtlig, og vi lever livene våre stadig nærmere Nietzsches siste menneske. Mens de som velger det frivillig barnløse liv, blir sine slekters siste mennesker i praksis.
