Antall nordmenn som får skrevet ut ADHD-medisin på resept, doblet seg mellom 2016 og 2022. I fjor fikk 13.075 nye mennesker tilgang til medisiner basert på metylfenidat eller ulike former for amfetamin, som fungerer skjerpende. Økningen er størst blant barn og kvinner.
I jakten på årsaken til økningen er det gjeldende spørsmålet tilsynelatende om pasientene har plager som tilhører patologien, eller om vi har begynt å medisinere helt normale tilkortkommenheter i møte med uoverkommelige, motstridende krav «fra samfunnet».
En slik debatt må oppleves demotiverende for alle som sliter med ADHD. Det er et tankekors om et samfunn som har gjort det så vanskelig å lykkes med konsentrasjonsproblemer er det samme som avfeier deres biologiske disposisjon som en sosiologisk konstruksjon.
Hvorfor økes antall diagnoser?
Det er med rette problematisert om ikke økt skjermbruk og konstant tilgjengelighet på smarttelefonen gir alle atferd som ligner symptomer på ADHD. Kombinert med stress knyttet til det globale arbeidsmarkedets kvalitetskrav, er det lett å bli sittende i Instagram-paralyse eller henge opp klesvasken i stedet.
Konsentrasjonsvansker og lav impulskontroll er ikke merkelig når teknologien konstant inviterer oss til å surre bort tiden – men dette er et gradsspørsmål.
Selv om vi alle strever med internalisert kapitalisme, strever noen mer. Vi kan se for oss at alle i samfunnet har litt rastløshet. Om graden av rastløshet øker hos samtlige individer fordi omstendighetene legger opp til det, vil flere oppleve det som et hinder i hverdagen. Det er ingen motsetning til at noen enkeltindivider fra naturens side var mer utsatt i utgangspunktet.
Økt diagnostisering kan også være en konsekvens av vellykket folkeopplysning og redusert stigma. Et brudd med en snever oppfatning av diagnosen som en dom over rampete gutter har åpnet for at flere kvinner med mer «indre uro» kan finne sitt hjem i den. I sosiale medier ser vi et nytt språk for symptombildet, der det bygges fellesskap for «nevrodivergente» som med humor og klokskap ser sin vekslende evne til fokus som en gave fremfor en sykdom.
Penger skal ikke avgjøre
Det er positivt at flere søker seg til utredning etter å ha blitt bevisstgjort på symptomene – problemet er at vi ikke lykkes i å håndtere det. I dag henvises alle hos fastlegen videre til det private, selv om man scorer høyt på det første kartleggingsskjemaet. Det betyr at utsilingen på vei mot helsehjelp ikke blir en vurdering av hvor store utfordringer man har i hverdagen, men hvor mange tusenlapper man kan flikke opp.
For utredning er dyrt. Lars Lien fra Norsk psykiatrisk forening har innrømmet at det kan være vanskelig å ikke skrive ut medisin når du har mottatt 25.000 for en utredning fra en pasient i en fortvilt situasjon. Både lege og pasient tvinges inn i en «sunk cost»-situasjon der diagnose blir det mest logiske utfallet. Satt på spissen: man kan i dag kjøpe seg diagnosen.
Insentivbildet for diagnostisering kompliseres ytterligere av at tilgang til medisin har en generell rusappell. I små doser er for eksempel Attentin langt fra noe partydop, men pillene kan misbrukes. Å vinne en pokerturnering eller kurere bakrus er neppe poenget med resepten. Har du først diagnosen, er likevel alt fra medisinsk til hodeløs bruk av preparatene legalisert.
Det gjør privatleger til portvoktere for det som er en lovlig upper for noen og helt nødvendig helsehjelp for andre. Enkelte bruker den posisjonen til å reklamere aggressivt for hurtigbehandling for ADHD. Da er det noe som skurrer.
Les også: Makt bør ledsages av kronisk mistillit. Slik er det ikke lenger i Norge
Få bivirkninger
En løsning som utjevner sosio-økonomiske forskjeller på utredningsmarkedet og sparer ressurser i norsk helsevesen, er å legalisere medikamentene for alle voksne.
Den frigjorte kapasiteten kan vi bruke til å hjelpe de som søker seg til psykisk helsehjelp for å forstå seg selv i lys av tidligere ignorerte ADHD-symptomer med mestringsstrategier utover medisin.
Det kan høres radikalt ut. Ingen ADHD-medisin er totalt ufarlig. Den kan gi avhengighet og utbrenthet. Pasienter kan oppleve forbigående psykose, der den avgjørende faktoren for utløsning riktignok er søvnløshet grunnet høyt forbruk.
Ifølge fem leger i Tidsskriftet for Norsk Legeforening opplever 5-10 prosent «klinisk signifikant blodtrykks- og pulsstigning». Generelt skriver de at det mangler kunnskap om langtidsvirkninger på hjertet hos ellers friske individer, men at medikamentene i hovedsak er trygge, effektive og tolereres godt.
For å forebygge og redusere skader ved overforbruk kan vi sette en uttaksbegrensning hver måned og ulovliggjøre videresalg av egen kvote. Ellers bør det være etisk forsvarlig å la myndige voksne regulere inntaket sitt selv. Vi har fått makt til å styre eget konsum av alkohol, som gir mange av de samme ulempene, men ingen av fordelene (som konsentrasjon og energi).
Les også: Dette er techno-festivalen Supernova
Viktig å unngå ukultur
Som et apropos kan dette også gi kokainbrukere tilgang til et sentralstimulerende som er mindre skadelig for hjerte og hjerne, anskaffet på et mye tryggere marked. Selv om rusen ikke er identisk, kan flere likevel foretrekke en upper som lar dem slippe å bli lovbrytere, og som gir dem et pakningsvedlegg framfor et hvitt pulver av ukjent opprinnelse.
En slik utvidet legalisering må selvsagt akkompagneres av et opplysningsarbeid om virkninger og bivirkninger. Vi må også være bevisst på at vi ikke skaper en ukultur der vi legger listen for prestasjoner høyere fordi vi får et nytt hjelpemiddel. Heldigvis er informasjonskampanjer og kulturbygging enklere å gjennomføre når bruk ikke er tabu.
Faktum er at mennesker med ADHD trenger medisiner. I dag er disse gjort utilgjengelig for lavinntektshusholdninger som ikke har råd til utredning. Ved å legalisere ADHD-medisin gir vi alle som trenger det, tilgang på den helsehjelpen de trenger – uavhengig av ressurser.
Ulempene er for få til å la være.
Skribenten er vararepresentant for MDG på Stortinget, men skriver som privatperson.
