I går fikk jeg og andre den triste meldingen om at Jon Hustad er død.
Jon var et helt unikt menneske: Han var usedvanlig intelligent, kunne grave seg ned i – og forstå – svært kompliserte sammenhenger, og var ikke redd for å være skarp og tydelig når andre tok feil eller var intellektuelt late. Han var heller ikke redd for å strø om seg med ulike betegnelser når han skulle beskrive ting han ikke likte, og hans uttrykk «Satans tarmsaft» bør fremdeles brukes flittig.
Samtidig var han raus, følsom og snill. Han stilte opp for venner som hadde det vanskelig, og bidro også flere ganger med betydelige pengebeløp og annen hjelp til andre som han knapt kjente. Familien ble alltid prioritert og satt før ham selv. Mange både misforstod og mislikte ham med dårlig grunn, og som oftest sa det mer om dem enn om ham.
Jon kunne også være ekstremt morsom, særlig i mer festlige lag. Jeg husker særlig både en legendarisk kveld på Lorry og en annen gang på fest hjemme hos meg – da han var sjokkert dagen etter over at han ble med på å danse! Disse stundene bør man mimre over, og det skal gjøres i kveld.
Det har vært en ære å være i Jons krets på 100 venner på Facebook – fantastiske mennesker, som jeg håper jeg ser mye til også senere. Norge, og ikke minst journalistikken, er med ett blitt et fattigere sted. Hvil i fred, Jon.
