I sitt debattinnlegg i Subjekt onsdag 25. oktober nevner Kjersti Botnedal et møte i Justisdepartementet i 1975, der jeg deltok.
Utgangspunktet for møtet med med riksadvokat Dorenfelt og professor Johs. Andenæs var at tre personer som hadde blitt anmeldt for seksuelle overgrep mot gutter mellom 14 og 16 år, ble henvist til meg av Kim Friele som jeg kjente fra Pedagogisk senter som arrangerte kurs i seksualundervisning for lærere, hvor vi begge var lærere.
«Lektoren» var også med på dette møtet. Forsvareren til en av disse ønsket at jeg deltok i rettssaken for å uttale meg om disse guttene var påført alvorlige skader. Etter en rekke slike saker hvor jeg også snakket med ofrene, ble det tydelig at flere av dem ikke ønsket rettssak, og at noen av dem var venner med «overgriperen» etter rettssaken.
Det sexologiske miljøet i Norden, England, Nederland og Tyskland var opptatt av den seksuelle lavalder, som den gang var 21 år for homoseksuelle i England, 16 i Norge og Nederland, 15 i Sverige og Danmark og 14 i Tyskland. Her var det svære variasjoner. I media kalte de ofte personer som hadde hatt seg med noen under den seksuelle lavalder, for pedofile. Temaet for møtet med riksadvokaten var seksualitet i grenseland, med hensyn til seksuell lavalder.
Jeg la frem denne problematikken på bakgrunn av kliniske data og rettssaker hvor det også var mange homofile gutter som prøvde seg ut med voksne menn. Dette var et kjent problem blant mange homofile. Det var aldri forslag fra min side å fjerne den seksuelle lavalder, men å senke den til 14 år eller finne andre metoder for mer rettferdige dommer. Professor Johs Andenæs var enig. Kunnskapene som lå til grunn, var case-historier og klinisk erfaring med problematikken. Jeg gjorde også et mindre feltarbeid hvor jeg kartla barneprostitusjonen (gateprostitusjonen) i Oslo. Dette tok jeg opp med barnevernet i Oslo.
Ikke en av grunnleggerne
Jeg hadde ingen ting med etableringen av foreningen Pedofil Arbeidsgruppe (NAFP) å gjøre. Det skjedde uavhengig av meg. Det er mitt inntrykk at de som startet denne arbeidsgruppen, ikke var pedofile i rettslig forstand, men homofile menn som fornektet sin homofili og som var opptatt av gutter i 13-15 års-alderen. De kalte seg pedofile.
Slik jeg har forstått, ble denne gruppen større etter hvert og ofrene yngre. Jeg visste ikke at gruppen etter hvert ble en underavdeling av Det norske forbundet av 1948 (DNF). Jeg har blitt fortalt at det var en person som ønsket å «skade» meg, som påsto at jeg var med å etablere arbeidsgruppen. Jeg og professor Nils Christie stoppet et prosjekt som vedkommende skulle utføre på Kriminologisk institutt.
Barns seksuelle utvikling
I studietiden arbeidet jeg som studentstipendiat ved Nevrofysiologisk institutt ved medisinsk fakultet i Oslo. Jeg var medforfatter på en rekke publikasjoner og hadde også etter hvert egne publikasjoner. Jeg fikk i 1973 stipend fra NAVF (Norges allmennvitenskapelige forskningsråd ) for å videreføre hjerneforskningen.
Etter 1 ½ år følte jeg at forskningsfeltet sto stille, og ville skiftet tema. Jeg ble interessert i seksuell utvikling, gjorde et datasøk og fant ingen artikler i hele verden med dette temaet. Jeg tok det som en utfordring, og startet innsamling av data fra case-historier, kvalitative data, sosialantropologiske studier og medisinske kunnskaper. Dette dannet grunnlaget for en teori for seksuell utvikling. Dette impliserte også barns rett til å ha et seksualliv.
På denne tiden var barns seksuelle leker med hverandre sett på som kriminelt, spesielt i USA, og det var straffbart for fagpersoner å snakke til noen under 16 år om seksualitet, for eksempel onani. I USA kunne barn ned til 12-13 års-alderen bli arrestert og fengslet for å ha utvist seksuell adferd mot andre barn. Historien om Ralph på 13 år som kom i fengsel og som under rettssaken flyktet til Sveits med sin mormor, ble kjent også i norske medier. Det var stor motstand mot denne loven i USA, og flere fra aktoratet hørte på mine foredrag i Minnesota.
Jeg hevdet etter hvert at forstyrrelser i barnets naturlige seksuelle utvikling, kunne føre til overgrepsadferd. Etter foredraget i Montreal i 1979 om barns seksuelle utvikling, ble jeg året etter invitert til medisinsk fakultet ved Universitetet i Minnesota i Minneapolis. Der fremførte jeg min teori for seksuell utvikling. På bakgrunn av min terapeutiske erfaring med personer som hadde begått seksuelle overgrep mot barn og voldtekt, holdt jeg foredraget «How to make a rapist». Dette satte overgrepsproblematikken i et utviklingsperspektiv i relasjon til barns seksuelle utvikling.
Minnesota var på den tiden ledende innen behandling av menn som hadde begått seksuelle overgrep. Disse møtene resulterte i at vi stiftet IATSO, International Association for Treatment of Sex Offender i Carracas i 1997.
I og med at jeg var barnepsykolog og leder for barneavdelingen ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU) fra 1980-1983, tok vi spesielt imot barns som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Gjennom dette fikk jeg ytterligere erfaring med barns seksualitet som hadde blitt skadet av overgrep. Jeg fikk senere i min privatpraksis henvist mange barn som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, og som hadde vist seksuell utagerende adferd. Gjennom det kliniske arbeidet fikk jeg kunnskaper om barns seksualitet og utvikling av overgrepsadferd, som etter hvert ble mitt viktigste bidrag til behandling av personer som hadde begått seksuelle overgrep.
1983 startet jeg i samarbeid med Ila fengsel gruppeterapi med innsatte som hadde begått voldtekt og seksuelle overgrep mot barn. Det var feministgrupper som sterkt mislikte at jeg så overgrepsatferd i et utviklingsperspektiv og ikke utelukkende som et mannsrollefenomen.
Noe av dette er presentert i artikkelen: «Is “Pedophilia” a Useful or Confusing Concept? An empirical study on sexual abuse of children, sexual orientation and typology: Implications for therapy.» fra 2010.
Grunnløse påstander
Kjersti Botnedal påstår at jeg skulle ha vært i Jerusalem i 1981 og «gitt meg ut» for å ha en doktorgrad. Faktum er at jeg aldri var på den verdenskongressen. Jeg var riktignok invitert til å lede en workshop sammen med Bill Seabloom fra Minnesotaprosjektet, men jeg reiste ikke, blant annet på grunn av at barna mine ba meg om å ikke reise på grunn av bombeattentatet på flyplassen i Tel Aviv. At arrangørene titulerte meg med PhD, hadde jeg ikke noen aning om, ei heller noen kontroll over.
Pasientene som ble henvist til meg fra Kim Friele, kom lenge før den pedofile gruppen ble startet. At «lektoren» skulle ha foret meg med ofre for overgrep, er en grunnløs påstand. På grunn av mitt arbeid med sexologi på 70-tallet fikk jeg henvist barn og unge både med transproblematikk og overgrepsproblematikk. Jeg drev også undervisning i barnehager, og fikk servert mange historier om barns seksualitet.
Jeg var også med i «Seksuallovbruddsutvalget», en NOU som i 1997 la frem et forslag om å senke den seksuelle lavalder til 15 år, slik at den kriminelle lavalder ble den samme som den seksuelle lavalder.
Denne teksten er en samtidig imøtegåelse til debattinnlegget «Hvem bidro til aksept for pedofile forhold i den skeive bevegelsen?» av Kjersti Botnedal.