Uttrykket «kvinner og barn drept» i nyhetsmeldinger fra krigsområder gjør inntrykk på oss. Det føles så urettferdig, og det gir et klart bilde av krigens nådeløshet.
Vi forbinder «kvinner og barn» med sårbare sivile som bør beskyttes mot krigens grusomheter. I krigssituasjoner er det en forventning om at menn skal kjempe mot hverandre, samtidig som de skåner kvinner og barn.
Når disse to gruppene likevel blir rammet, bruker mediene og andre dette for å kaste lys over de menneskelige konsekvensene av krigen. Fokuset på barn i denne sammenhengen er så naturlig at det ikke trenger noen ytterligere forklaring. Men hvorfor plasseres kvinnelige ofre i samme kategori som barna? Og hvorfor blir mannlige sivile glemt? Fortjener de ikke anerkjennelse? Skal ingen gråte for dem?
Frasen «kvinner og barn» i sammenheng med krig er problematisk av tre grunner: For det første fordi kvinner sidestilles med barn og slik opprettholder man den tradisjonelle fortellingen om kvinner som det svake kjønn.
For det andre signaliserer det at sivile menns liv er mindre verdt i denne sammenhengen.
For det tredje har dette konsekvenser for utformingen av politikken for krigsofre, på bekostning av mennene.
Det svake kjønn?
Forestillingen om kvinner som «det svake kjønn» – fysisk, intellektuelt og følelsesmessig – har i lang tid holdt kvinnene tilbake fra å delta i samfunnet på lik linje med menn.
Derfor er det uheldig at de sidestilles med barn i sammenheng med krig. Selv om soldater i krig stort sett er menn, er det fortsatt mange menn som er sivile. Samtidig som det også finnes kvinner blant soldater i krig. Selv i tradisjonelle samfunn som det kurdiske, har kvinner spilt en betydelig rolle i Peshmerga-styrken – senest i kampene mot terrorgruppen IS.
I Ukraina sies det at over 20 prosent av soldater er kvinner. Noen av dem deltar også ved fronten. I boken min «Krigens kontinent» (2023) skriver jeg om Tatyana Fesenko som sto skulder ved skulder med sin mann i kampen om Bakhmut. De delte bilder fra frontlinjen på sosiale medier og var sterkt motiverte. Hun meldte seg frivillig for å forsvare sitt land. Tatyana valgte som 30-åring og ettbarnsmor å bli med i krigen rett etter Russlands fullskalainvasjon.
I Bakhmut kjempet de sammen fra skyttergravene, men til slutt traff en russisk granat skyttergraven deres. Volodymyr ble såret, mens Tatyana ble drept på stedet. Tross sine egne skader krabbet han bort til sin kones livløse kropp, løftet henne opp og bar henne 2,5 kilometer til evakueringspunktet. Volodymyr delte etterpå̊ bilder av sin kone på Facebook – bryllupsbilder og bilder fra frontlinjen – og skrev: «Jeg har mistet min vakre kone, verdens beste kone, og mor til vår datter. Hun har blitt en engel som vil passe på meg og datteren vår, og som alltid vil være i hjertene våre. Jeg vil definitivt møte deg igjen, min kjære Murochka.»
Hans dype sorg over tapet av kona har rørt mange ukrainere, som har sendt ham kondolanser og varme tanker.
Les også: – Krig og terror er for alvorlig til å ikke vitses med
Målrettede drap på sivile menn
Kvinner kan med andre ord både dø som helter i krig eller være sivile ofre. Akkurat på samme måte som menn.
Og på samme måte som sivile kvinner bør sivile menn også være «verdige ofre». Det samme kan også sies om soldater som kan utsettes for grusom behandling i strid med humanitærretten.
Når menn dør i krig, fremstilles det som normalitet. Hvis for eksempel Tatyanas mann ble drept i stedet for henne, ville historien neppe vekket samme oppmerksomhet. Men han var også forelder og omsorgsgiver, slik menn i krig ofte er. For å ikke snakke om unge gutter som har et liv foran seg, og som har drømmer for livet. De har også̊ foreldre, søsken eller kjærester som vil savne dem. Statistisk sett rammes menn mest i krig.
Sivile menn kan være tilfeldige ofre for bombeangrep, på samme måte som kvinner og barn. Imidlertid blir sivile menn ofte målrettet drept kun fordi de er menn. Et skremmende eksempel på dette er folkemordet i Srebrenica i 1995, hvor rundt 8.000 bosniske menn og gutter ble systematisk drept. Serbiske styrker skilte menn og gutter fra kvinner og barn, førte dem til tomme skoler og varehus, og tvang mange av dem til å grave egne graver før de ble henrettet.
Over 1.000 av de drepte var unge gutter under 18 år. Et annet tragisk eksempel er massakren i Butsja, Ukraina, i mars 2022, der 458 sivile ble drept. Et stort flertall av dem var menn.
Les også: Å snakke mer om følelser løser ikke unge menns problemer
Maskulin sårbarhet
Også som soldater i krig, som menn ofte blir tvangsrekruttert til, kan de utsettes for alt fra utenomrettslige drap til tortur, inkludert seksuelle overgrep.
Voldtekter i krig rammer med andre ord også menn, ikke bare kvinner. Mennene som overlever, kan derfor bære med seg varige fysiske og psykiske arr etter krigen. De kan bli traumatiserte av eksponeringen for vold, tapet av sine kamerater på fronten og andre ekstreme opplevelser de har følt på kroppen. Deres lidelser og deres historier må også høres. Ikke minst fordi menn forventes å være sterke og tøffe og å ikke snakke høyt om sine lidelser. Psykiske lidelser og selvmord blant krigsveteraner er utbredt.
Under et arrangement på Arendalsuka i regi av Reform – ressurssenter for menn sa professor emeritus i psykologi, Nora Sveaas, at menn i krig kan oppleve en form for maskulin sårbarhet. Det vil si situasjoner der de kan oppleve sårbarhet til tross for den maskuline forventningen om at menn skal undertrykke sine følelser og unngå å vise svakhet. Sveaas har i mange år vært medlem av FNs torturkomité og bemerket at spesielt i fangenskap kan menn utsettes for tortur, seksuelle overgrep og ulike former for ydmykelser som det sjelden snakkes om.
Terskelen for å rapportere slike overgrep er høy, både i krig og fred, og dette henger sammen med forestillinger om det å være mann.
Mannlige ofre neglisjeres
Den påfallende stillheten rundt menn som ofre i krig har konsekvenser for politikken overfor krigsofre. Flere studier viser at menn sjelden blir inkludert i humanitære programmer som er utviklet for å hjelpe ofre for konflikter. Oppfatningen av hvem som anses som sårbare og med behov for beskyttelse, påvirker politiske beslutninger.
Samtidig som det gis mye oppmerksomhet til kvinner og barn i krigssituasjoner, kan sårbare menn møtes med mistro eller fiendtlighet i stedet for å bli betraktet som ofre. Ikke minst gjelder dette i arbeidet med flyktninger.
Det er på høy tid at vi retter oppmerksomheten mot menn som ofre i krig og anerkjenner deres sårbarhet. Dette krever en endring i våre oppfatninger om «det svake kjønn» vs. «det sterke kjønn». Selv i krigssituasjoner er realiteten mer kompleks enn som så.
Både vår rapportering fra krig og vår humanitær respons bør være mer inkluderende. Vi må gi menn i krig den oppmerksomheten og hjelpen de fortjener – uten at det går på bekostning av oppmerksomheten og hjelpen vi fortsatt må gi til kvinner.
