Med statsbudsjettet for 2024 har Norges sosialdemokratiske bauta vist hva de står for.
Uten at de legger ned et forbud mot friskoler, går de langt i å rasere livsgrunnlaget deres. Det er ingen grunn til å tro at SV eller Rødt er særlig interessert i å skjerme friskolene for de massive kuttene, selv om det er lov til å håpe.
Les også: Radikal og forfriskende kritikk av skolen
Høyre-venstre-løgnen
Det sosiale ansvaret stikker dypt hos meg. Omfordeling, solidaritet og kollektivt ansvar er en del av grunnfjellet i et samfunn der alle har like gode forutsetninger for å lykkes. Men like forutsetninger er ikke det samme som like mennesker.
Individets frihet er en like sterk verdi for meg som sosialt ansvar. Retten til å velge et pedagogisk alternativ er en essensiell del av menneskets mulighet til individuell frihet og utvikling.
Venstresidens ideologiske fundament springer ut fra en tid der det var desperat behov for å redusere sosiale forskjeller. Løsningen var å løfte i flokk, men i den sosialdemokratiske flokken ble det ikke plass til individuell frihet. Det utelukker frie tanker og initiativ, enten det er skole, helse eller omsorg.
Høyresidens fokus på individets frihet hadde skapt få byråkratiske hindre for pedagogiske alternativer. Men de ser også individets frihet i et vakuum, noe som i ytterste konsekvens fører til at store deler av befolkningen blir fanget i fattigdom og nød. De som ikke har nok penger, får ikke tilgang til utdanning, helsehjelp og sosiale sikkerhetsnett.
Så da står vi ved hvert stortingsvalg og lurer på om vi må velge bort friheten eller sikkerheten denne gangen. Har du nok penger, er kanskje ikke sikkerhet like viktig som frihet, mens når du må stramme livreima virker det kanskje rimelig å gi fra seg valgmulighetene i bytte mot sikkerhet.
Men fortellingen om høyre- og venstresiden er en løgn. Det finnes etablerte politiske ideologier som fremholder individets frihet og sosialt ansvar som like viktige.
Les også: Stemplet for antisemittisme. Nå hylles hun av Ervin Kohn
Sosialliberalismen
Sosialliberalismen oppsto i 1800-tallets England som en reaksjon på store sosiale forskjeller.
Den understreker at individet ikke bare er et selvstendig vesen, men også avhengig av å tilhøre et samfunn eller sosialt fellesskap. Sosialliberalismen betoner i tråd med dette at staten må gripe regulerende inn i samfunnsforholdene: Staten må legge forholdene til rette for sosialt forsvarlig og ansvarlig individuell utfoldelse.
Hvis avsnittet høres kjent ut, kan det være fordi du har lest det i Store norske leksikon. Hvis du har kjennskap til Steinerskolen, kan det også hende at du har opplevd de verdiene blant mennesker i og rundt steinerskolene.
I Norge er det Venstre som er den sosialliberale blomsten i partifloraen, selv om de færreste er klar over at «sosial» egentlig er like viktig som «liberal» i partiets historie. Kanskje ikke partiet selv heller. Problemet er at de ikke klarer å kommunisere grunnleggende sosialliberale ideer, som sosialt ansvar og individets frihet. I stedet har de blitt et nisjeparti for akademikere og hasjrøykende intellektuelle.
Heldigvis har ikke Venstre monopol på sosialliberale idéer. Camphill-bevegelsens landsbyer, Fremja sine omsorgsboliger og en hel underskog av initiativ og skaperkraft over hele landet gjør livet uendelig mye bedre for individ og samfunn. Tilbud som ikke kan oppstå i det offentlige, og som er livsviktige for de som trenger dem. Dette er sosialliberalisme i sin reneste form, og fortjener bedre livsvilkår, ikke dårligere.
Nå har vi en regjering som står med venstresidens ideologi i den ene hånden og statsbudsjettet i den andre. Da er det ikke bare friskolenes fremtid det spøker for.
