Kan det ut av Gaza-krigen vokse frem en politisk prosess mot en tostatsløsning?
Det er mange om og men for at noe slikt skal skje. To forhold er imidlertid avgjørende.
For det første kan vi håpe på at Hamas’ terrorangrep 7. oktober kan utløse et internt politisk oppgjør i Israel. Okkupasjonen er ikke bare ødeleggende for palestinerne, den korrumperer det israelske samfunnets demokratiske og rettslige standarder.
Bosettingspolitikken og de militære ressursene som trengs for å gjennomføre den, har i tillegg blitt et sikkerhetsproblem. Flere av hærens bataljoner hadde før 7. oktober blitt flyttet til Vestbredden for å beskytte settlerne. Dette hadde en høyere prioritet enn å beskytte grensen til Gaza. Det må derfor tas et oppgjør med settlerpartienes politiske innflytelse.
For det andre kan vi håpe på at Israel vil greie å demilitarisere Gaza ved å nedkjempe Hamas. Det bør imidlertid ikke skje en reokkupasjon. Det beste hadde vært en multinasjonal fredsstyrke, som ble ledet av arabiske land, med ansvar for å sørge for sikkerheten på Gaza i en overgangsperiode. Så gjenstår spørsmålet om hvem som skal stå for den sivile administrasjonen? De palestinske selvstyremyndighetene? Kan Israel godta det?
Klanens rolle
For at land som Egypt, Qatar, Jordan og særlige Saudi-Arabia skal være villige til å ta på seg et militært fredsoppdrag, må Biden-administrasjonen stille med finansielle og militære hjelpepakker til dem som påtar seg risikoen ved å involvere seg på bakken.
USA må tilby de arabiske landene noe som ligger i forlengelsen av det Saudi-Arabia forventet av USA ved å normaliserer sitt forhold til Israel. Dessuten bør USA gå i bresjen for å få også andre land med på en type Marshall-plan for å gjenoppbygge Gaza.
Hvilken palestinsk stat kan vi håpe på om begge disse forutsetningene oppfylles? I Jerusalem, Nablus, Hebron, Ramallah, Betlehem, Jenin og i Gaza dominerer ulike klaner. Hva med å la det dannes klanstyrte bystater i form av emirater, som ledes av klan- eller statsoverhoder, sjeiker, som etter hvert kan slutte seg sammen i en føderasjon? De palestinske emiratene etter modell av de arabiske emiratene?
Den svenske journalisten og klaneksperten Per Brinkemo ser for seg en slik politisk orden. Som andre arabiske samfunn er det palestinske basert på klanen som den viktigste sosiokulturelle og økonomiske enheten. I slike samfunn er islam det eneste overgripende som forener. Islamske kalifater har derfor historisk vært et bolverk mot kaos og anarki.
Et demokratiske Israel side ved side med de forente palestinske emiratene, som orienterer seg mot autokratiske og stabile forbilder i den arabiske verden? Kan dette være et politisk mål med krigen?
Man kan selvfølgelig dekonstruere kulturens betydning for ulike samfunnsformer og statsdannelser. Da kan man fylt med en følelse av moralsk overlegenhet gå inn for en enstatsløsning med like rettigheter til alle, slik Robert Mood og Nils Butenschøn gjør på NRK Debatten. Vi befinner oss her i den ideelle antisionistiske verden, som hvis den ble realisert, ville resultert i nye jødeutryddelser.
Antisionisten vil selvfølgelig indignert tilbakevise beskyldninger om å være antisemitt. Det er riktig at antisionisten ikke trenger å hate jøder, selv om jøder vil dø som følge av en utopi som nekter å bøye seg for historiens diktat.
Les også: Terroren og ondskapen til Hamas har en religiøs komponent
Israels fortrinn
Historisk har demokratiske stater ikke blitt skapt på grunnlag av abstrakte menneskerettigheter, men derimot av borgerkollektiver med samme etniske og kulturelle bakgrunn.
Det gjaldt for den antikke bystaten Athen, som gjennom ulike tiltak forsøkte å undergrave klanenes makt. Og det gjaldt for settlerbosettingen i Virginia tidlig på 1600-tallet, som markerte startpunktet for den demokratiske utviklingen i Nord-Amerika.
At jødiske sionister fra Europa greide å etablere et samfunn eller nasjonalhjem i Palestina, skyldtes ikke først og fremst støtte fra myndighetene i det britiske mandatområdet. Det skyldtes at jødene organisatorisk var overlegne palestinerne både politisk, økonomisk og etter hvert militært. De tenkte og handlet som en nasjon. På palestinsk side hersket splid og strid mellom ulike klaner og landsbyer. Jødene kunne derfor lett kjøpe opp store landområder av palestinsk-arabiske aristokrater (effendis) – klanoverhoder med tidligere administrative stillinger i det osmanske imperiet – som ikke sjelden var bosatt i Beirut eller Damaskus.
Å bruke begrepet om settlerkolonialisme om den sionistiske nasjonsbyggingen i Palestina overser imidlertid flere forhold. For det første har jødene historisk og religiøst vært knyttet til Palestina. For det andre sprang det sionistiske prosjektet ut av jødenes enestående og lange historie med forfølgelse og diskriminering (ikke bare i det kristne Europa, men også i det muslimske Midtøsten).
For det tredje var det internasjonale samfunnet – representert ved Folkeforbundet og FN – fødselshjelpere for nasjonsbyggingen og statsdannelsen. For det fjerde var de jødiske bosetterne villige til å dele territoriet med araberne som bodde i Palestina. Riktignok motvillig og tvilende, og ledere som Ben Gurion betraktet de knappe 20 prosent av Palestina som ble tildelt jødene i henhold til delingsplanen til Peel-kommisjonen i 1937, som bare et første steg mot en videre ekspansjon.
De politiske representantene for palestinerne har imidlertid ved hver korsvei avvist ethvert kompromiss om en territoriell deling. Den høyere arabiske komitéen sa nei i 1937 og 1947. Det samme gjorde PLO ved Yasir Arafat i 2000 og ved Mahmoud Abbas i 2007.
Les også: Det er helt greit å ikke ta stilling i Israel-Palestina-konflikten
Betydningen av immigrasjon
Til slutt finner vi også et femte forhold ved sionismen som bidrar til å undergrave forestilling om Israel som en hvit kolonimakt i Midtøsten, fordi den jødiske staten etter hvert fikk et stort innslag av arabiske jøder.
Borgerkrigen mellom jøder og palestina-arabere etter palestinernes nei til FNs delingsplan og deretter krigen mellom Israel og de arabiske statene Egypt, Jordan, Syria og Irak, skapte ikke bare det palestinske flyktningproblemet. Israel mottok hundretusener av arabiske jøder, som ble skremt og truet til å forlate land i Midtøsten fra Marokko til Irak.
Disse sefardiske og mizrahiske jødene var fattige, og ble ofte sett ned på og diskriminert av de askenasiske jødene, som utgjorde den sionistiske pionereliten med sin bakgrunn fra Europa.
Håpet var at utdanning og eksogami gradvis ville føre til at de arabiske jødene ble assimilert inn i den europeiske kulturen, som de stort sett sekulære askenasijødene representerte. Det gikk ikke som man hadde håpet. Derimot fikk de demografiske endringene politiske konsekvenser, fordi de sefardiske og mizrahiske jødene kom til å utgjøre velgerbasen for høyresiden, som kom til makten med Likud i 1977.
Også mange av de én million jødene som immigrerte til Israel fra det tidligere Sovjetunionen etter 1989, støttet høyreorienterte og ekspansjonistiske partier og hadde sans for den sterke mann som politisk figur.
De siste drøyt 20 årene har det kommet rundt 600.000 nye immigranter til Israel, først og fremst fra Russland, Frankrike og Nord-Amerika. De har ikke motvirket høyredreiningen i israelsk politikk, men snarere forsterket trenden.
En ekstrem høyrebølge
Immigrasjonen til Israel etter 1948 har bidratt til det vi kan kalle en orientalisering av politikken i Israel.
På sine valgmøter har Benjamin Netanyahu blitt hyllet som Bibi – kongen av Israel – til tross for at han er siktet for flere tilfeller av korrupsjon, bedrageri og misbruk av tillit. Og for å redde sitt eget skinn og unnslippe fengselsstraff har Netanyahu etter valget i 2022 stilt seg i spissen for den mest høyreorienterte regjeringen i Israels historie. Monarken har tatt kriminelle, ekstremister og teokrater inn i en regjering han håper å kunne kontrollere.
Israel har blitt mer lik sine arabiske naboland med nepotisme i politikken og ledere med autokratiske aspirasjoner, som avviser de territoriale kompromissene en tostatsløsning forutsetter, like hardnakket som de kreftene som dominerer på palestinsk side.
Også overfor Israel sitter USA på nøkkelen til å finne en tostatsløsning. Som landets viktigste allierte kan Washington innføre sanksjoner mot voldelige settlere og gjøre det klart at videre økonomisk og militær hjelp er betinget av et politisk oppgjør med partier og personer som undergraver demokratiet og statens sikkerhet.
