Forskere diskuterer for tiden mulige kristne syn på psykedelika og de åndelige erfaringene stoffene gir.
Nylig gjennomførte presten Jo Helge Sjøflot et kristent psykedelisk retreat i Nederland i håp om å få en åndelig erfaring. Sjøflot er prest i Areopagos, en økumenisk kristen stiftelse. I Vårt lands lederartikkel 26. oktober ble det insistert på at psykedelika er narkotika og at det ikke skal være narkotika i kirken. En tillit til evangeliet burde angivelig være nok for prestene.
Men kirken kan åpenbart ikke tilby de åndelige erfaringene som mange søker og som gjør psykedelika attraktivt. Ved å avvise psykedelika kan kirken bidra til å øke interessen for slike substanser. Den gir jo selv ikke sine egne prester de åndelige erfaringene de håper på. Men betyr det at kirken må begynne å tilby psykedelika?
Som jeg vil vise her, representerer kristen meditasjon en annen vei til åndelig erfaringer.
Frelse gjennom stoffet
Det er en påfallende likhet mellom en holdning man finner særlig innfor protestantisk kristendom og psykedeliske miljøer. Gjennom å gi seg hen til en ytre kraft vil livet forbedres radikalt.
For den ene er det troen som frelser, for den andre en psykedelisk substans. For den ene utføres mesteparten av arbeidet av Jesus, for den andre av stoffet. Slik sett er psykedelika protestantismen halvbror.
Den økende interessen for psykedelika kan ses på som et resultat av en lang historisk prosess som blant annet den innflytelsesrike sosiologen Max Weber (1864–1920) har kalt «avfortrylling». Virkeligheten er ikke det den en gang var, full av ånder, bevissthet og mening. Med fremveksten av moderne vitenskap, trakk ånden inn i mennesket. Religion ble en privatsak. Weber hevdet at det er forståelig hvis man ser til kirken i møtet med en verden som har blitt tømt for mening. Man kan likevel ikke mene at troen kan begrunnes rasjonelt, hevder Weber; troen kan i dag bare etableres ved at intellektet ofres. Vitenskap og religion må holdes adskilt.
I de siste årene har det oppstått en allianse mellom vitenskap, åndelighet og psykedelika. Det er gjerne det kliniske perspektivet som legges til grunn. Mentale lidelser henger sammen med meningstap. Psykedelika gir åndelige erfaringer, og disse kan kobles til hva som gir god terapeutisk effekt. Pussig nok kan dette ses på som en form for sekulær protestantisme. Frelsen finnes i en ytre kraft, stoffet.
Det kan også forstås som en form for materialisme. Det er stoffet som frelser. Man kan imidlertid være skeptisk til hvor mye frelse man kan forvente seg.
Les også: Han mener pasientene får skylden når psykologien svikter. Nå er han lei
Skal kristne klare seg uten åndelige erfaringer?
Selv forsker jeg på meditasjon. Meditasjon blir gjerne presentert som et slags vidundermiddel som hjelper mot alt. Forskningen nyanserer nå dette bildet.
Meditasjon kan ha god effekt på mentale lidelser. Samtidig har vi funnet ut at rundt 25 prosent av de som mediterer regelmessig, opplever negative erfaringer. Her kommer det kliniske perspektivet gjerne til kort. Hvis man går til de kontemplative tradisjonene, særlig den kristne, er det helt klart at meditasjon ikke alltid er lett og behagelig. Man kan skrive vakre ord om kontemplasjonen, men sannheten er at det er en vei full av kors.
Kanskje nettopp derfor er det så virksomt. Her representerer den kristne tradisjonen et unikt perspektiv.
Samtidig virker det som dagens kristendom har kommet på etterskudd. Hvor er kristendommens svar til mindfulness-bevegelsen? Hvor kultiveres åndelige erfaringer? Skal man klare seg uten dem og bare tro?
Ikke rart at de som søker slike erfaringer, går til psykedelika.
Les også: Kan mystiske opplevelser skape en medisinsk revolusjon?
Frelse gjennom meditasjon
Sammen med en forskergruppe ved Massachusetts General Hospital og Harvard Medical School undersøker jeg avanserte meditative tilstander. I Cerebral Cortex har vi akkurat publisert resultatene av en case-studie av en person som går inn i de såkalte «jhanaene».
«Jhanene», som de kalles innenfor buddhismen, svarer til det som hos Teresa av Ávila, en av de mest kjente katolske nonnene, kalles stillhetens bønn, enhet og ekstase. Slike forandrede bevissthetstilstander er koblet til åndelige erfaringer, og har en intensitet og håndgripelighet som svarer til psykedelika. De har vært en del av den kristne tradisjonen, og med rett veiledning og motivasjon kan de bli tilgjengelig for alle.
Håpet om åndelig erfaring kan dermed bli møtt på andre måter enn psykedelika. Det er fullt mulig å si nei til psykedelika og likevel si ja til åndelig erfaring, ja til indre kultivering, og ja til dyp hengivelse ut fra en kristen forståelse av korsets og lidelsens betydning.
Men kirken ønsker seg kanskje ikke dette?
