«The business of business is business.»
Sitatet stammer fra den frimarkedsvennlige økonomen Milton Friedman, men budskapet kan virke fjernt fra det moderne næringslivet. På overflaten kan en få inntrykk av det er helt andre ting enn aksjeverdiene som er grunnsteinen i selskapenes virksomhet.
Men under overflaten ligger moralposering, håp om subsidier og beinhard business. Slik sett ville muligens Friedman latt seg imponere likevel.
Equinor virker som de skammer seg så mye over å drive med olje og gass, at de synes holdninger er en viktigere energikilde. DNB deler ut penger til mental helse og mener aksjesparing er veien til likestilling. Det er knallhard konkurranse blant de fleste store selskaper for å fronte klimakamp, bærekraft og grønn omstilling. Og nesten alle går i Pride-paraden.
Slik kunne man fortsatt. Laksenæringen betaler for idrettshaller, idrettslag og kultur, med en forventning om skattefradrag. Energiselskapene står i kø for å snakke om omstilling, i håp om statssubsidier. Og bærekraftposering har blitt normen for landets samlede konsulentstand.
Det kan se ut som det ikke lenger holder for næringslivet å tjene penger. De vil ha applaus på veien.
Og applausen skal være på billigsalg. De holder seg derfor til å dele ut småpenger og drive moralposering for saker som verken kan provosere eller har noen kostnad av betydning. I Norge har det ikke noen nedside for selskapene å snakke om at de vil bidra til energiomstillingen eller å bruke regnbuelogo i juni. Av samme grunn er regnbuelogoene forbeholdt Vesten, mens de opprinnelige logoene er mer enn bra nok for Midtøsten.
Se hva selskapene gjør, ikke bare hva de sier
Som alltid er det derfor viktigere å se hva selskapene gjør enn hva de sier.
DNB har, i motsetning til flere andre banker, for eksempel ingen problemer med å øke prisen på lånekundene sine så mye som overhodet mulig, rett før jul. Samme bank viser for øvrig en imponerende grad av tålmodighet når det kommer til å gi sparekundene sin del av renteøkningene.
Det kan tenkes at nordmenns mentale helse, i motsetning til DNBs bunnlinje, ville kommet bedre ut om flere hadde råd til både strømregningen og julegaver. Men det er selvsagt lettere å gi en million kroner til ungdoms mentale helse.
Eksemplet illustrerer det problematiske med mange av selskapenes sosiale engasjement.
Det er selvsagt ikke dårlig i seg selv. Om bedrifter bidrar til bedre sosiale forhold, mindre konsekvenser for lokalmiljøene og lavere utslipp er det bra. Det sprikende punktet er at flere selskaper mangler sammenheng mellom sosialt ansvar og eget kjerneområde. Det hjelper ikke å engasjere seg i ting du ikke kan gjøre noe med, mens du kjører beinhardt på ditt eget forretningsområde.
Bedre mennesker
Å tjene penger på å drive næringsvirksomhet er en ærlig sak. Det er faktisk selve poenget med å ha et næringsliv. Når bedrifter viker bort fra dette åpenbare formålet i sin kommunikasjon, er det alltid grunn til å være skeptisk. Mitt inntrykk er at det særlig er tre forhold som bidrar til selskapers moralposering:
· Lover og regler. Når selskap uansett blir pålagt å rapportere på bærekraft og sosial påvirkning, kan de like gjerne late som det er viktig for dem.
· Håp om subsidier eller skattefordeler. Det er, enn så lenge, ikke særlig effektivt å be skattebetalerne finansiere selskapenes bunnlinje direkte. Da er det bedre å fremstille forretningsideen sin som sosialt engasjement.
· Stor avstand til produksjonen. I store selskaper er det helt andre folk som driver med bærekraft og kommunikasjon enn som jobber i den faktiske produksjonen. Derfor kan det være så enkelt som at man rett og slett glemmer hva man egentlig holder på med eller til og med skammer seg over det.
Du sier kanskje nei til Unicef i håp om å ha råd til den siste julegaven, mens selskapenes toppsjefer finner julefreden i Holmenkollen. Julebudskapet er ikke til å misforstå.
Næringslivstoppene har ikke bare mer penger enn deg. De er også bedre mennesker.
