Julen er over. Til tross for at vi er veldig glade i feiringen, er det noe hult ved den.
Vi nærer oss på en tradisjon som vi, utover det at vi feirer den, ikke lenger har noen særlig relasjon til. Lik tegneseriefiguren som har et sekund eller to stille i luften etter at han har falt utfor et stup, har vi også en periode hvor vi kan feire en tradisjon på bakgrunn av dens meritter, men på et eller annet tidspunkt er det hele nødt til å falle sammen dersom dens kjerne ikke lenger beveger oss.
Det man setter høyest
Jeg tror på ideen om et religiøst instinkt. Om vi kombinerer dette med religionens særskilt svake posisjon her i landet, blir den åpenbare implikasjonen at det religiøse instinktet fylles av ikke-religiøse ting. Det verdslige faller inn i det hellige, der crossfit, aktivisme eller politikk er det vi overgir oss til, snarere enn Gud.
Gitt premisset om et religiøst instinkt kommer det ikke som noen overraskelse at jeg mener løsningen på dette problemet er å fylle dette instinktet med religiøst innhold. Sitatet «gi til keiseren det som tilhører keiseren, og til Gud det som tilhører Gud» brukes ofte om skillet mellom stat og kirke, men det kan også med fordel brukes om hvordan klima ikke bør være din fremste verdi.
Tradisjonelt sett har ens egen moralske kamp vært det som har vært satt høyest. Om man kaller det å tro på Gud eller Kompani Lauritzen-imperativet om å «bli en bedre versjon av deg selv», er uviktig i denne sammenhengen, da poenget er å fokusere på det som er på ens egen tallerken, snarere enn noe (eller noen) «der ute».
Les også: Mener seg stemplet som høyreekstrem av Human-etisk forbund
«Kirken skal fikse biffen»
Om man er enig i både premisset om det religiøse instinktet, og implikasjonen om at dette bør fylles med religiøst innhold, blir spørsmålet hvordan dette kan gjøres.
Kanskje kunne man sagt at kirken skal fikse biffen, men de har allerede hatt forkynnelse av troen som sitt mandat over lang tid. Til tross for at det å peke på andre mulige ansvarshavere fort leder til kjetteri, er det også galskap å gjøre det samme om og om igjen og håpe på et annet utfall. Dagens utfall er at kirken appellerer omtrent like mye som en reklamepause.
På sett og vis er spørsmålet om hvordan man kan gjøre religion attraktivt, litt som å spørre seg selv hvordan man i alle dager skal få solgt Porschen som står i garasjen. Det er ikke produktet det står på. Disse historiene er iboende interessante. Hadde det blitt laget en episode av Wolfgang Wee Uncut hvor Asle Toje snakket om Jesus, hadde vi lyttet. Likedan om det var Ole Paus som formidlet Matteus-evangeliet. Jobs bok hadde gått fra å være utilgjengelig til å bli «en fet historie» om det var Thomas Seltzer som fortalte den, snarere enn eller annen person i hvit kjortel som leser julemirakler som om det var en handleliste.
Les også: Rosa faenskap burde sjekke sine privilegier
Må vi gi slipp på den teologiske tolkningen?
Kanskje ville en popularisering av Bibelen kreve at man gir slipp på den rent teologiske tolkningen.
Det kan hende at vi som barn av den vitenskapelige æraen ikke er mottakelig for den rent teologiske tolkningen av Bibelen. Psykologiprofessor Jordan B. Peterson har hatt stor suksess med sin psykologiske tolkning av Bibelen i en serie Youtube-foredrag. Det er kanskje ikke et så dumt utgangspunkt, da det virker å være en mellomposisjon hvor vi kan suge kraften ut av historiene, uten å nødvendigvis gi slipp på våre vitenskapelige antakelser.
Vi er uansett nødt til å finne en måte hvor vi kan være i relasjon med disse historiene. Fordi de er oss. De er vår kulturarv. Kanskje er det slik at vi har vokst ut av kristendommen. Kanskje har dens innhold kommet til et punkt preget av hulhet, hvor det ikke lenger er mulig å oppkonstruere en entusiasme for det som en gang var, for historier som en gang grep oss.
Men vi er likevel tjent med å vite hva det er vi forkaster, før vi forkaster det.
