Teaterinstruktør og skribent Mariken Lauvstad er lite begeistret for Subjekts suksess. Dét er ikke vanskelig å forstå av innlegget hun publiserte i Klassekampen 6. januar.
Der omtaler hun meg som «kongen av kulturkrig». Utover komplimentene mener hun jeg først og fremst har økonomiske vinningsmotiver da vi i Subjekt tjener godt på å dekke det hun omtaler som kulturkrigen.
Bare vent til Mariken Lauvstad oppdager at VG tjener ville summer på å dekke krigen i Ukraina, Israel og Palestina. Kanskje vil hun også innse at selv Klassekampen, avisen hun skriver i, tjener enorme summer på å lage avis.
Kritikken hun fremmer er eldgammel, og pressens samfunnsoppdrag har gang på gang vist seg å være så mye viktigere enn en slik spekulativ konspirasjon om journalistikkens «egentlige motiver».
Se for deg Mariken Lauvstad på Kaffebrenneriet. Hun avkreves 48 kroner for en dobbel latte, og da innser hun hvilken kynisk profitør hun har med å gjøre. Lauvstad utbryter: Du jobber bare for å tjene penger, du!
Så teit. Brød koster penger. Det gjør journalistikk også. Og som redaktør i en kulturavis skal jeg selvfølgelig sende journalistene mine ut i kulturkrigen.
En innovatør i kulturjournalistikken
Subjekt har innovert i kulturjournalistikken. Selv foreleser jeg journalistikkstudenter over hele landet. På Universitet i Oslo, på Nord universitet i Bodø, på Høgskulen i Volda og til våren på Journalisthøyskolen, eller Oslomet.
Jeg bruker også mye tid på å delta i undersøkelser og forskningsrapporter om kulturjournalistikkens kår i landet. I kontortiden, og på mediekonferanser og i paneldebatter om kulturjournalistikkens utvikling. Ikke minst har jeg og flere av Subjekts kulturjournalister og kommentatorer vært med på et hundretalls debatter hos NRK og TV 2, med våre innspill til et bedre kulturliv og en rikere offentlighet.
Da velger Lauvstad å overse alt vi står for. Du skal visst ikke ta folk for hva de faktisk sier. Nei, engasjementet må dreie seg om noe annet: Vi er sikkert bare der for å spre et skjult budskap. Om du er årvåken nok, vil du kanskje til og med innse at vi får betalt for arbeidet vi gjør!
Lauvstad viser til en rapport jeg selv har bidratt til, fra Universitetet i Bergen, og konkluderer:
«Kulturstoffet i norsk dagspresse er mer enn halvert de siste 15 årene. Det betyr en radikal endring i dekningen av kultur.»
Det er helt riktig. Men i Subjekt skal vi ikke sitte og se på at kulturjournalistikken forsvinner fra den norske dagspressen. Er det én aktør som virkelig har bidratt til det motsatte, så er det Subjekt.
Men hvem er det Lauvstad bruker resten av artikkelen på å kritisere?
Jo, Subjekt.
Mens medieforskere, redaktører og andre mener at Subjekt har bidratt til å utvikle, utvide og utfordre norsk kulturjournalistikk, tilhører Mariken Lauvstad den delen av kultursfæren som mener vi er en pest og en plage. Det er ikke så rart. Som kulturjournalister har vi lært at vi ikke kan være venner med alle. For at kulturlivet skal utvikle seg, må vi tørre å kritisere det. Også de interne maktstrukturene.
Journalistikk skal utfordre
Vi gjør også feil, og søker alltid å bli bedre. Derfor er det bra at Mariken Lauvstad engasjerer seg for Subjekt, og ikke minst for kulturjournalistikken. Men Lauvstad trekker frem de samme tiltalepunktene som har blitt gjentatt til det kjedsommelige om oss. At de fleste episodene hun nevner enten er besvart eller beklaget, nekter hun å legge fra seg.
Det hun ikke nevner, er at Subjekt og undertegnede også har blitt nominert til en rekke priser for arbeidet vi gjør med norsk kulturjournalistikk.
«Gjennom det relativt ferske nettmagasinet Subjekt dyrker sjefredaktør Danby Choi den kritiske, modige og utfordrende kulturjournalistikken, om etikk og estetikk, demokrati og kunstdebatt i bred forstand. Choi greier tidvis å finne og løfte frem temaer vi ikke finner andre steder, og belyser saker på en frisk og forståelig måte for folk flest, uten ekskluderende fagspråk. Subjekt gjør kultur tilgjengelig på en modig måte, og sjefredaktør og ansvarlig utgiver Danby Choi skaper ny energi i deler av kulturjournalistikken», skrev juryen fra Redaktørforeningen i 2020.
Kulturredaktør i Aftenposten, Cecilie Asker, har også pekt på Subjekt når hun avviser at kulturjournalistikken er død.
Eksperter som Trygve Aas Olsen har lenge påpekt hvordan kulturjournalistikken har vært preget av ukritisk lanseringsjournalistikk og uforståelig prat om form, farge og åndelighet. Den må bli mer konflikt- og nyhetsorientert for å nå et bredere lag av befolkningen.
For dette arbeidet ble vi i Subjekt i begynnelsen omtalt som «kulturfiender». Dette til tross for at vi alle har et genuint engasjement for kunst og kultur. Det er dette engasjementet som driver oss.
De siste årene har det blitt stadig mindre av den kritikken. Vi har nemlig skapt forståelse for at kulturjournalistikken skal utfordre kulturlivet, og ikke bare være servil og passiv heiagjeng.
Ja, kulturen har jo bidratt til så mye godt. Kan ikke kulturjournalister slutte å stille kritiske spørsmål?
Det er ingenting galt i intensjonen. Men se for deg klimajournalister som slutter å stille kritiske spørsmål til oljenæringen fordi den har bidratt til så mye fantastisk rikdom. Alle skjønner hvor dumt det blir, og hvor kontraproduktivt det vil virke.
I Subjekt skal vi aldri bli for gode venner med makten i kulturlivet. Vi skal hele tiden kritisere den, og sørge for at ideologien, verdiene og politikken som råder på feltet holder vann. Vi skal utfordre mangfoldsstrategiene, inkluderingstiltakene, kjønnsforståelsen, ytringsfrihetsprinsippene, uttrykksformene og alt annet, slik at kulturlivet står på tå hev for brukerne sine. Det gjør oss ikke mindre opptatt av kultur. Som kulturjournalister er det lite vi kan gjøre som er større og viktigere.
En gavepakke for Subjekt
Subjekt vokser på at slik spekulativ pengemotivkritikk gjentas til det kjedsommelige av våre meningsmotstandere: At Subjekt liksom egentlig ikke bryr seg om kulturlivet, men at vi bare bryr oss om klikk. Hadde det vært sant, hadde vi kanskje ikke satset på den journalistikken som alle andre oppfatter som så lite lønnsom at de legger den ned? Og om vi i så fall gjorde suksess med det, er det kanskje fordi vi innoverer?
Det Lauvstad henger seg opp i resonnerer heller ikke med hva folk er opptatt av om dagen. Blant unge menn er ytringsfrihet den aller viktigste saken. Og mens Subjekt forsøker å finne ut av hvorfor det er blitt sånn, er Lauvstad i Klassekampen opptatt av å si at de tar feil. At de blir lurt av Subjekts kulturkrigsprofiterende journalistikk. Når de kjenner seg igjen i våre problembeskrivelser, er det ikke fordi vi har publisert en vellykket aviskommentar, de har gått på clickbait. For i VG og Klassekampen driver man liksom med noe annet.
Subjekt er ikke opptatt av «woke» fordi «Subjekt har forstått at woke-saker er lukrativ journalistikk», slik Lauvstad foreslår. Lauvstad mener woke-kritikken som ofte publiseres i Subjekt «er ofte lite krevende å skrive, men genererer mye engasjement, klikk og deling».
Ikke at det hadde gjort noe. Men spør du meg, er woke den største trusselen mot et sunt debattklima og en raus kulturoffentlighet i dag. Woke er også en utfordring for den frie journalistikken, kunsten, humoren og forskningen. Den er i veien for frittenkende unge menn og kvinner som opplever at man ikke kan si ting som de er lenger. Spør du meg, er det noe av det viktigste vi kan skrive om i kulturjournalistikken for øyeblikket.
Det er verdt å skrive om at forskere frykter å krenke. 1 av 3 kunstnere tør ikke behandle temaer som religion av frykt for å såre noen. Komikere tas av luften. Forfattere får bøkene sine omskrevet til et barnespråk som kan svelges av alle.
Ja, jeg har sagt det før. Woke har vært en gavepakke for Subjekt. Men om Lauvstad vil at vi skal slutte å skrive om woke, så må hun og likesinnede slutte å være det. Det hadde vært så bra, for da kan vi drive enda friere med hardstlående og kritisk kulturjournalistikk. Det er dette ytringsrommet jeg kjemper for, når jeg kritiserer woke.
Splinten i eget øye
Nå er det visst blitt sånn at en skribent i Klassekampen, som omsetter for 15 ganger så mye som Subjekt, skal bruke spalteplass på å kritisere oss for hvor mye penger vi tjener på journalistikken vår. Ja vel, hun liker vel dårlig at vi tar innpå.
Subjekts oppskrift har nemlig «fungert», skriver hun: «I 2021 mottok Subjekt pressestøtte for første gang. Avisa er også opplagsvinner to år på rad».
Ser hun splinten i sitt eget øye når hun forsøker å få Subjekt til å fremstå som den store, farlige ulven?
Avisen hun skriver i, Klassekampen, mottar 40 millioner i pressestøtte. Hele omsetningen vår går nesten fire ganger opp i bare det avisen mottar i støtte fra staten. Således medfører det mer riktighet å si at Klassekampens journalistikk er mer «lukrativ». Med hennes logikk er det Klassekampen som har funnet en enkel måte å tjene penger på.
Det har aldri vært spesielt populært å kritisere woke, tvert imot. De som har fulgt med, har fått det med seg. I Subjekt opplever vi nok heller at vi tar børen som mange av de store mediene burde ha tatt på seg for lengst. For fem år siden, da vi begynte å kritisere woke, var det ingen som likte det vi drev med. Men vi har aldri vært spesielt opptatt av å være de mest populære. Siden har vi blitt utsatt for en rekke kampanjer, hærverk og annonsører som kontaktes og blir avkrevet å boikotte oss. Avisinnlegg etter avisinnlegg om at vi kun er ute etter pengene.
Denne kritikken kommer ofte i de avisene som virkelig tjener penger, og som ikke tør å gå inn i de virkelig betente kulturdebattene. Om det virkelig var så enkelt å drive med lønnsom, kritisk kulturjournalistikk anno 2024: Hvorfor er vi de eneste som gjør det?
Kulturjournalistikk for de mange
Subjekt blir ofte kritisert for å skrive «for menn». Men kun halvparten av leserne våre er menn, noe som også er en demokratisk bragd all den tid menn omtales som «vedheng» i kulturinstitusjonene: Noen som bare av og til blir med når damene tar dem med på teater. Å ikke ønske et slikt tilskudd velkomment, er så smålig at jeg ikke har ord.
Det er ingenting som stopper Mariken Lauvstad fra å lage en ny kulturavis som er både opplagsvinner tre målinger på rad, og som gir jobb og oppdrag til et tyvetalls kulturjournalister. Hun må gjerne gjøre det – uten å skrive om det vi skriver om, nemlig ideologiske uenigheter og konflikter på kulturfeltet som mange har interesse av å lese om. Helst det, egentlig. Så hvorfor setter hun ikke i gang?
Verdidebatten har alltid hatt en sentral plassering i kulturjournalistikken. Når vi skriver om woke, skriver vi om ideologi og måter å tenke på. Dette former kulturpolitikken, og hvordan kulturinstitusjoner forvalter sitt demokratiske oppdrag. Når Mariken Lauvstad kritiserer Subjekts dekning av woke, går hun ikke inn i problemstillingene. Hun er konfliktsky, nemlig det motsatte av hva vi skal være. Vi skal tørre å ta tak i de utfordringene og problemstillingene kulturlivet står overfor.
Når Subjekt har gjort noe så smalt som ideologi, filosofi, etikk og kulturpolitikk til noe «alle» snakker om om dagen, er det gjerne fordi vi har fått til noe med kulturjournalistikken som mange før oss har feilet.
Subjekts vekst skyldes heller ikke mangel på idealisme, men målrettet og strategisk publikumsarbeid. Journalistikken har alltid vært opptatt av å nå mange lesere. Journalistikk som ikke bryr seg om å nå det brede lag av befolkningen, blir elitistisk, og er ikke noe vi ser opp til.
Gitt vår posisjon som uavhengig formidler av smal kunst og kultur, og funksjon som kulturoffentlighet for særlig unge voksne, er det å oppnå gode lesertall noe av det viktigste vi gjør. Slik bygger vi også en plattform som annonsørene våre har svært stor nytte av. På lang sikt er målet å gjøre flere engasjert i kulturlivet, og da særlig blant et publikum som kulturinstitusjonene lenge har slitt med å nå.
I en tid da algoritmene gjør oss bedagelig anlagte for manipulasjon, mener vi kunst- og kulturkritikken er viktigere enn noensinne. Vi trenger stemmene som kan argumentere for hvorfor noe er bra, mens annet er dårlig. Vi har et omfattende anmelderi, en uredd debattsatsing og hard nyhetsjournalistikk som hele tiden krever av norske kulturinstitusjoner å stå på tå hev. Lauvstad må gjerne fortsette med sin lite leste, lite engasjerende og konsensusdyrkende kulturjournalistikk, men vårt mål er et helt annet.
