En oppsummering av 2023s geopolitiske begivenheter kan lett lede en til å tro at verden beveger seg mot en global hybridkrig.
Fjorårets utvikling viste også at europeiske land bør vurdere hvor tjent de er med en slik hybridkrig. For det er flere ting som tyder på at drømmen om et isolert Russland fort kan ende i et vestlig mareritt.
Ukrainsk fiasko og tysk tilbakegang
Den lenge omtalte ukrainske offensiven, som flere hadde knyttet store forhåpninger til, endte uten nevneverdig fremgang. Drømmen om at russisk soldater skal gå tom for ammunisjon eller miste motet, er for lengst kassert.
Derfor kom det heller ikke som noen overraskelse at flertallet av amerikanere ikke lenger støtter finansiering av krigen. På samme tid peker stadig flere forhold på at våpenstøtten og konsekvensene av den kan skape alvorlige problemer for Europa.
Allerede i 2022 advarte den tyske økonomiministeren om farene ved manglende tilgang på energi, som følge av mindre russisk gass, og i fjor så man at den tyske kjemikaliegiganten BASF valgte å investere 10 milliarder dollar i Kina fremfor Tyskland. Samtidig så man at den tyske økonomien krympet med 0.1 prosent.
Utvidelse av Brics
En økonomisk kollaps av tysk industri vil føre til en kollaps av tysk økonomi, som igjen høyst sannsynlig vil føre til økonomisk depresjon i resten av Europa, om ikke også i resten av verden.
Mens 2023 viste at faren for en tysk økonomisk kollaps var mer realistisk enn Joe Bidens mål om russisk økonomi i ruiner, fikk man også understreket for en hel verden at Vestens fortelling om et isolert Russland var ren ønsketenkning. Ikke bare gjennomførte Russland felles militærøvelse med Sør-Afrika og Kina. De tre landenes handelsorganisasjon – Brics – som fra før av inkluderte Brasil og India, ble utvidet med fem nye medlemmer (Egypt, Emiratene, Etiopia og de tidligere erkefiendene Iran og Saudi-Arabia).
Les også: DeSantis’ eneste motstander er Trump
Flere kutter dollaren
Blant Brics-landene så man i tillegg en økning i handel med lokale nasjonalvalutaer fremfor amerikanske dollar. For eksempel ble Kina og Brasil enige om å droppe dollaren i intern handel, mens Kina og Emiratene gjennomførte historiens første LNG-transaksjon (flytende naturgass red.anm.) i kinesisk yuan, samtidig som Russland og India videreførte handelen i indisk rupee og russisk rubel.
Slutten for eksporten av amerikansk dollar ser ut til å komme fortere enn man tidligere har trodd, noe som har vært med på å finansiere et handelsunderskudd på over 60 milliarder dollar. Når den tid kommer, vil ikke USA bare stå uten dollaren som økonomisk våpen.
Landet vil også måtte takle inflasjonen som vil oppstå som følge av dollar som strømmer tilbake på det amerikanske markedet siden den ikke lenger er en universell handelsvaluta.
Færre støtter amerikansk krigføring
Hvorvidt dollaren mister sin innflytelse før det amerikanske forsvaret, er dog et åpent spørsmål.
Som følge av den israelske invasjonen av Gaza, har Jemens marine presset skip på vei til Israel til å seile rundt Afrika fremfor gjennom Suez-kanalen. I den forbindelse har USA hverken vært i stand til å mobilisere tidligere allierte som Egypt og Saudi-Arabia eller stort annet enn soldater (ingen skip) fra land som Norge.
I tillegg uttrykker amerikanske militærbyråkrater bekymring for hvor bærekraftig det er å skyte ned droner til 2.000 dollar med raketter som koster opp mot 2.1 millioner dollar.
Les også: De virkelig viktige Epstein-dokumentene blir nok aldri offentliggjort
Tid for ettertanke?
Før den amerikanske mobiliseringsfiaskoen mot Jemen fikk man se fransk militær bli kastet ut av Niger, etter et anti-fransk kupp ledet av et regime støttet av blant andre Mali og Burkina Faso. Man kan derfor heller ikke si at Vesten styrker seg i Afrika.
Med tanke på at krigen i Ukraina går i gal retning, mens den skader tysk økonomi, som sammen med resten av Vesten ser en utfordrer i Brics – som vokser seg sterkere i en verden hvor flere vender dollaren og det amerikanske forsvaret ryggen – er det på høy tid at man begynner å stille spørsmål med politikken som føres.
Skal man snart slutte å stille seg bak den amerikanske verdenspoliti-politikken, og velge en mindre ambisiøs linje?
I det minste bør man ta debatten og tørre å sette søkelys på motgangen Vesten møter internasjonalt. For det er ikke bare den internasjonale maktpolitikken som taler for at Vesten er et fallende imperium. De amerikanske presidentkandidatene og et nihilistisk og illiberalt mediesamfunn, i strid med vestlige verdier, vitner heller ikke om fremgang.
Denne innenrikspolitiske elendigheten gjør den utenrikspolitiske tilbakegangen enda farligere. Imperier som er råtne på innsiden, kollapser enda lettere under trykk fra utsiden.
