I likhet med norske aviser generelt, og Schibsted-avisene spesielt, holder Aftenposten seg med et anselig kobbel meningsjournalister. Etter hvert har disse blitt selve merkevaren for den liberale norske pressen i sør, nord, øst og vest.
En ganske alminnelig journalist hos en av Aftenpostens regionale avleggere fortalte meg for noen år siden over en øl at hos dem hadde meningsjournalistene fått den ironiske hedersbetegnelsen «genier». Med andre ord: Dette segmentet av ansatte kan mene noe om praktisk talt hva som helst, på kort varsel og uten at de trenger å delta i det prosaiske journalisthåndverket. Deres meninger skal vitne for dem, og de er som regel riktige. Derfor har de ren samvittighet og sjelden skitt under neglene.
Meningsjournalistikken tar mye plass, og den er kostnadseffektiv. Geniene er nok godt gasjerte, men sammenlignet med hva det koster å holde et team gode gravejournalister gående, for ikke å snakke om utenrikskorrespondenter, gir det god avkasting å engasjere enslige genier. Men plassen meningsjournalistikken tar, går på bekostning av noe. Det er jo halve poenget; ellers ville den ikke vært lønnsom.
Vi må aldri glemme hva Schibsted og andre store mediekonserner egentlig er: klikk-og-butikk-bedrifter, pengemaskiner som skal berike sine eiere, enorme annonseorganer med journalistisk glasur. Hverken eierne eller meningsjournalister med snasne bylines har interesse av at vi skal betrakte merkevaren deres fra et slikt perspektiv. De vil heller fremstå som den fjerde statsmakt, ytringsfrihetens fanebærere, modige maktkritikere, vittige og reflekterte analytikere.
Men hvor tas genienes, som vi kanskje like gjerne kunne kalle spaltistene, eller mer uærbødig: spaltustene – hvor tas spaltustenes Lebensraum i dagens norske presse fra? Det sier seg selv at de ikke kan spise seg inn på de lukrative annonsenes enemerker. Det er hellig grunn. Under krigen sikret Aftenposten seg i praksis monopol på annonsemarkedet i Oslo-området ved å stille seg til disposisjon for nazistene.
Som kjent var avisen smekkfull av nazipropaganda gjennom hele 1930-tallet. Sentrale eiere og aktører snakket sannsynligvis sant da de hevdet at de slett ikke hadde latt seg kjøpe av nazistene. De mente faktisk ærlig og oppriktig det de skrev, og det var overraskende ofte akkurat det samme som nazistene mente. Litt mindre kjent er det at Aftenposten også huset en tysk redaksjon i sine lokaler. Tyskerne sto bak Aftenpostens tyske søsterorgan Deutsche Zeitung in Norwegen, også den en dagsavis, produsert i Aftenpostens ærverdige trykkeri.
For nazi-okkupantene var det en prioritert oppgave å legge til rette for at Aftenposten med vedheng ble utgitt uten avbrudd. Det er en politikk som etter alt å dømme fremdeles er gyldig.
«Det du gjør nå, er det du ville gjort under Holocaust»
«Avisens ledende menn forsto ikke den autoritære kraften som nazismen representerte», skrev daværende redaktør Trine Eilertsen på lederplass i oktober 2019. Det var etter at Bjørn Westlie hadde gitt ut den veldokumenterte boken «Det norske jødehatet: propaganda og presse under okkupasjonen» (2019). Men stemmer det at Aftenpostens elite ikke hadde forstått «den autoritære kraften som nazismen representerte»? Det tillater jeg meg å betvile.
En alternativ forklaring er vel så sannsynlig: De forsto den utmerket godt, og de godtok den, fordi den tjente deres egne økonomiske interesser. Flere medarbeidere var ideologisk overbeviste nazister. «En ny, nazistisk redaksjonell ledelse kunne hentes fra avisens midte i den gamle staben», skriver Guri Hjeltnes i femte bind av «Norge i krig» (1986), «og i stigende grad satte dette sitt preg på Aftenposten» (s. 208).
Ja, den nazistiske politikken tjente den «ariske» elitens økonomiske interesser. Men Aftenpostens eiere skodde seg også grassat på annonsemarkedet. Butikken gikk strålende. I løpet av krigen økte avisen opplaget med rundt 50 prosent. 2,5 millioner kroner klarte eierne å sette av til seg og sine i form av premier og lignende under okkupasjonen.
Da oppgjørets time kom, måtte Aftenposten betale inn 100.000 norske kroner «til et godt formål»; det ble sagt at det var frivillig. Disse omstendighetene nevnes også i Aftenpostens oppslag fra 2019, men da hovedsakelig fordi Bjørn Westlie, som skriver om dette i sin bok, også nevner det i intervjuet som ble gjort med ham i anledning den store moralske vekkelsen som hjemsøkte Aftenpostens redaksjonslokaler over 70 år etter at den profitable krigen var slutt.
«Det du gjør nå, er det du ville gjort under Holocaust», heter det i et «meme» som har spunnet i sosiale medier den siste uken. Poenget er gyldig: Det er lett å felle dommer over historien og la det skinne igjennom at man selv med glans ville bestått prøven vi nå sitter med fasit på. Men hvorfor skal vi tro på den som rister på hodet av Hitlers Willige Vollstrecker, Hitlers villige bødler, men som selv trekker på skuldrene av at titusenvis av palestinske barn myrdes av det israelske «forsvaret»? Hic Rhodus, hic salta! som en utålmodig tilhører sa til skrytepaven som brautet om hvor langt han hadde hoppet på Rhodos: «Dette er Rhodos, hopp her!»
Analogien trenger nok en forklaring. Dagens Aftenposten-elite beklager sine fedrene synder, og pirker til og med borti den økonomiske siden av dem, altså krigsprofiteringen. I det nevnte oppslaget nevnes annonsemarkedet i forbifarten: «For leserne kan annonsesidene ha vært det viktigste. I krigens varemangel var annonser for kjøp og salg svært viktige for mange.»
Hvis vi lar tvilen komme vår tids Aftenposten til gode, kan vi godta at det i denne passasjen – som er hentet fra intervjuet med Westlie, ikke fra lederen – antydes at annonsene var en drivfjær i den schibstedske krigsøkonomien. Det som mangler, er imidlertid en refleksjon over «det du gjør nå». Det er så å si kostnadsfritt å beklage på vegne av skyggene fra i går; ja, det kan til og med være innbringende, ettersom man kunne tape ansikt, og dermed markedsandeler, ved å la være.
Da kommer vi til poenget: Det virkelige skupet var ikke de millionene Aftenposten-konsernet fikk tusket til seg i ly av nazistenes ørnevinger, men de langt større summene denne unnfallenheten har gitt i utbytte for senere generasjoner. Tenk for en forretningsidé det var å monopolisere annonsemarkedet i hovedstaden med bistand fra Quislings og Terbhovens menn! For så å innkassere enorme summer fra dag én under gjenreisningen, mens konkurrentene måtte starte på bar bakke.
Jeg skulle gjerne sett et anslag over hvor mange av de millioner norske kronene Aftenposten og Schibsted har håvet inn i perioden 1945–2024, som kan forklares ut fra krigsårenes annonsemarkedsmonopol, og – ikke minst – hvor disse pengene har tatt veien. Er det ingen modige økonomer der ute som kunne lage et estimat vi kan legge frem for dagens Aftenposten-elite, for å teste hvor dypt angeren stikker?
Kanskje kunne de donert én prosent av profitten til arbeidet for å få slutt på myrderiene i Gaza? Eller i det minste som kompensasjon for den truede UNRWA – FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger? På den måten kunne de i alle fall prøve å overbevise oss om at tidene har forandret seg, og at Aftenposten er blitt et moralsk fyrtårn, ikke en strategisk angrende krigsprofitør.
Les også: Aftenposten vil vaksinere Afrika for å stilne sin ubegrunnede uro
Beviselig usanne påstander
Tilbake til meningsjournalismen. Noen (få) lesere vil kanskje huske at jeg tidligere har irritert meg over «det liberale kommentariatets» dekning av Assange-saken, som nå for gud-vet-hvilkende gang er inne i sin avsluttende fase.
20.–21. februar er den såkalte Day X. Da skal to dommere fra britisk High Court gi en second opinion om avgjørelsen som allerede er fattet om at Assange ikke skal få sin anke av begjæringen om utlevering hørt for den samme High Court (som tilsvarer den norske lagmannsretten, ikke Høyesterett). Får han tommelen ned også denne gangen, kan han snart sitte neddopet på et fly, iført oransje kjeledress, på vei til USA, der en spesialdomstol som dømme ham etter den spuriøse spionasjeloven av 1917.
Tiltalen har en strafferamme på 175 år. Forbrytelsen er at han på glitrende journalistisk vis har avslørt alvorlige krigsforbrytelser, begått av USA og deres allierte, særlig i Irak og Afghanistan, for all verden. Sannsynligvis er han vår tids mest prisdekorerte presseperson. I USA vil ikke Assange få lov til å forsvare seg etter alminnelige rettsprinsipper. «Public interest defense», altså forsvar basert på at avsløringene tjente grunnlovfestede demokratiske verdier, står ikke på menyen. Juryen består i all hovedsak av statsansatte i militær- og etterretningsapparatet. Ingen blir frikjent i slike saker.
Her til lands har Aftenpostens kommentatorer vært blant pådriverne i den skitne kampanjen mot Assange. De har villedet leserne og svertet Assange med fabrikkerte historier og påstander de må vite er usanne. I løpet av de siste årene har avisen riktignok på leder- og kommentarplass ved flere anledninger tatt til orde for at Assange må løslates.
Aller lengst gikk tidligere politisk redaktør Harald Stanghelle i en kommentarartikkel fra april 2022, der han til og med skriver at daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt burde da en telefon til sin britiske kollega, daværende innenriksminister Priti Patel, «for å markere det prinsipielle alvoret». Men selv i slike sammenhenger klarer ikke Aftenpostens spaltuster la være å på sviktende grunnlag legge inn et stikk til vår tids mest omtalte politiske fange, den hardt psykisk torturerte, nobelprisnominerte journalisten Julian Assange.
Ifølge Stanghelle er «det gode grunner til å anta at Wikileaks lot seg misbruke av russiske krefter». Da snakker han om Wikileaks’ skandaløse avsløringer av det demokratiske partiets rigging av primærvalgene i 2016 til fordel for Hillary Clinton. (Meningsmålingene viste at Bernie Sanders, i motsetning til Clinton, hadde gode muligheter til å vinne over Trump; hensikten med den skitne kampanjen var å skvise ham ut; the rest is history.) Ja, dette skrev Stanghelle – uten at det fantes fnugg av bevis for at Assange har latt seg «bruke» av noen som helst – den ene gangen han virkelig skulle ta bladet fra munnen og lese den norske utenriksministeren en høyst nødvendig lekse.
Gjentatte ganger har Stanghelle spredd den uriktige påstanden at Assange og Wikileaks i forbindelse med Chelsea Manning-lekkasjene (som Assange har vært nominert til Nobels fredspris for hvert eneste år siden 2010), har publisert uredigerte dokumenter som har satt varslere i livsfare. Grunnene til at Aftenposten har gjort det, er – som jeg ved en rekke tidligere anledninger har påvist – «gode», men da i betydningen uredelige.
Løgnens opphavsmann er Stanghelles kollega, Kristoffer Rønneberg. Han har fått den fra sine kumpaner i The Guardian, som hadde røket uklar med Assange allerede i 2010, og serverte den villig til det norske folk, på et sølvfat. Plasshensyn tillater ikke at jeg går inn i detaljene på dette punktet, om det er aldri så fristende. Det får nøye seg med en henvisning til s. 103 i Frode Helmich Pedersens og min egen bok «Forfølgelsen av Julian Assange – eller hvordan kneble en brysom budbringer» (2022), samt flere innlegg jeg har hatt på trykk i norske aviser. Konklusjonen er uansett ugjendrivelig: Aftenpostens meningsjournalister vet ikke hva de snakker om, når de snakker om Assange. Eller så lyger de, bevisst, så det renner av dem.
Den eneste gangen jeg har fått mer enn 1.000 tegn (rundt regnet en kvart A4-side) til rådighet i Aftenpostens debattspalter for å beriktige spaltustenes bakvaskelser, beordret debattredaktør Erik Tornes at ordet «løgn» måtte strykes i følgende passasje:
Stanghelle sa med henvisning til 2010-lekkasjene at «Manning hadde opplysningene, gikk til […] Assange […], og Wikileaks tok på seg publisistrollen – uten å redigere, de rett og slett la det på offentlighetens bord.»
Dette er løgn. Under rettshøringene i 2020 ble det hørt flere vitnemål om det det store arbeidet Assange & co gjorde med redigeringen av dette materialet. Wikileaks samarbeidet med The Guardian, Der Spiegel, El País og New York Times. Mot slutten av arbeidet med diplomattelegrammene var hele 50 medieorganisasjoner involvert i redigeringen.
Selv om den autoritative ordbokdefinisjonen av «løgn» er «usant utsagn», intendert eller ikke, måtte det erstatte med «pølsevev» i den versjonen som kom på trykk.
Selv om Stanghelles utsagn beviselig er usant, har jeg ikke tall på alle de gangene han og Rønneberg, og andre Aftenposten-kommentatorer, har fått lov til å fremsette den udokumenterte og grovt injurierende påstanden om en fengslet kollega.
Da snakker vi ikke bare om skriftlige usannheter i Aftenpostens spalter, men også om muntlige perfiditeter på NRK radio og TV på en rekke andre plattformer. Det er med andre ord lov å lyge, men å si at noe lyger – det er fali’ det, og det straffes med utvalgte sanksjoner fra øverste debattredaktørhold.
Les også: De virkelig viktige Epstein-dokumentene blir nok aldri offentliggjort
Sannsynligvis Norges minst demokratiske avis
Apropos utestengelse. Selv om Assange-saken er den jeg har brukt mest tid og krefter på å fronte i norsk offentlighet de siste 5–6–7 årene, er det «ministermasterplagiatsakene» som har fått det til å koke i over i mitt normalt nokså stille sinn. Disse er den umiddelbare foranledningen til denne lett koleriske kommentaren.
Scenarioet er det samme: Meningsjournalister skriver om ting de ikke har greie på, og i ettertid skånes de for offentlig motbør, blant annet i form av redaksjonell oppbakking av Aftenpostens autokratiske debattminister Erik Tornes. Jeg har deltatt i dette spillet i snart 40 år, og Aftenposten forekommer meg å være den norske medieplattformen som går lengst i å beskytte sine spaltuster mot legitim kritikk. Ja, jeg er oppgitt over det udemokratiske debattklimaet i Aftenpostens spalter.
24. januar hadde et av de siste tilskuddene til Schibsteds kommentarkorps, Andreas Slettholm, en tekst på trykk under tittelen «Felt av folkesensuren». Den handlet selvsagt om de mye omtalte plagiatsakene som har forsuret tilliten ikke bare til den norske regjeringen, men også til våre høyere utdanningsinstitusjoner. Ingressen fastslår korrekt at Ingvild Kjerkol ikke blir behandlet «likt som andre masterstudenter» (ja, det er helt vanlig at Per Egil Hegges etterfølgere ikke kan skrive riktig norsk).
Men Slettholms kommentar formidler også en alvorlig feiltolkning av gjeldende forståelse av plagiat i akademia. Det ba jeg om å få lov til å forklare og tilbakevise. Tilbakemeldingen har vært den samme som ved så mange tidligere anledninger: Kutt ned til 1.000 tegn, altså rundt regnet en kvart side, or be gone. Halvpartene av disse tegnene ville gått med til sitatet jeg måtte bruke for å dokumentere at Slettholm har misforstått. Etter et par kjappe forhandlingsutspill, med stadig kortere versjoner som vedlegg, ga jeg opp.
Dette er omtrent det jeg ville hatt på trykk: Andreas Slettholm har helt rett i at helseminister Ingvild Kjerkol (AP) ikke blir behandlet på samme måte som andre masterstudenter. Men han misforstår den passasjen han siterer fra «juridisk litteratur», nærmere bestemt Inge Unnebergs artikkel «Eksamensfusk ved universiteter og høyskoler» (Lov og rett, 2012), når han skal belegge at prosedyrene i forbindelse med fusk er «lite forutsigbare og ulike».
Unnebergs artikkel har en høy stjerne i faglitteraturen og er blitt sitert av flere dommere i plagiatsaker. Det er derfor nærliggende å tro at Slettholm har belegg for å konkludere med at det er usikkert «hvilken standard Kjerkol skal måles opp mot». Ja, det er «så mye skjønn involvert», skriver han, at prosessene blir «lite forutsigbare og ulike». For å begrunne sitt syn siterer han blant annet følgende passasje fra Unnebergs artikkel: «[D]et kan ikke anses som fusk dersom sensor etter en helhetlig vurdering finner at kandidaten presenterer sine egne ideer og tanker».
Men Slettholm misbruker, eller misforstår, Unnebergs utmerkede tekst. Avsnittet han siterer et lite utdrag fra, handler om «eksamener med krav til vitenskapelig verdi», der det er en forutsetning at kandidaten presenterer «selvstendige og nye ideer». Dette vil være tilfelle i en masteroppgave. Ifølge Unneberg er det da uhensiktsmessig å belegge fremstillingen av fagfeltets elementære kunnskapstilfang med for mange henvisninger. Du trenger ikke kildehenvisning for å si at tredveårskrigen er en fellesbetegnelse på flere europeiske kriger i perioden 1618–1648, at Jules Michelet var en av 1800-tallets viktigste franske historikere, eller at «merverdi» er Marx’ begrep for differansen mellom verdiøkningen arbeideren tilfører varen, og lønnen han mottar – og så videre.
Hele perioden Slettholm siterer et utsnitt av, inkludert setningen før, går slik:
Ved disse eksamener må det bero på en mer helhetlig vurdering om kandidaten frembyr egne tanker, eller om disse er stjålet fra andre. Om det tidvis hadde vært ønskelig med flere eller bedre henvisninger, må dette kunne få betydning for den faglige bedømmelse, men det kan ikke anses som fusk dersom sensor etter en helhetlig vurdering finner at kandidaten presenterer sine egne ideer og tanker – om enn med utgangspunkt i og inspirert av andres.
Det er altså helt eksplisitt tankeinnholdet det refereres til: Dette skal være selvstendig, selv om det kan (og bør) bygge på andres ideer, og det vil da være en skjønnsmessig vurdering om kandidaten har redegjort godt nok for det fundament hun anlegger sitt eget forskningsarbeid på.
I ettertid har Slettholm forsvart seg med at Unneberg ikke skiller mellom ideer og formuleringer. Men hverken i en eksamensoppgave eller en forskningsartikkel vil det noensinne være greit å lime inn setninger fra andre tekster og gi inntrykk av at de er ens egne, slik Borch og Kjerkol har gjort, selv om man også har med noen selvstendige ideer. Det er så opplagt at Unneberg neppe kan ha forestilt seg at det var mulig å misforstå.
Slik illustrerer Slettholms kommentar en ikke bare en uheldig konsekvens av den voldsomme medieoppmerksomheten rundt statsrådenes masterfusk, men også av Aftenposten meningstyranni. Aftenpostens kommentarjournalist mangler kjennskap til akademisk tenkning og akademisk prosedyrer, og bidrar derfor til allmenn forvirring og unødvendig usikkerhet blant studentene.
Men det kunne visst ikke falle hverken ham eller Aftenpostens debattredaktør inn å anse dette som et samfunnsmessig problem. Selv om Aftenposten sannsynligvis er Norges minst demokratiske avis.
Les også: NTNU burde slutte å oppføre seg som et politisert amerikansk universitet
Systematisk mistenkeliggjøring
Min uærbødige påstand er at disse eksemplene er symptomatiske for en systemisk svikt ved Aftenpostens debatt- og meningsregime.
Det kan sikkert innvendes at det er unødvendig – hyperbolsk – å føre dette regimet og denne svikten helt tilbake til Aftenpostens kyniske opptreden under okkupasjonen. Ja vel. Men noen ganger kan det også være greit å gjøre det. Da kan jeg også benytte anledningen til å fortelle at min for lengst avdøde onkel, Kåre Selnes, var en av de første redaktørene av Friheten, som ble utgitt som illegal motstandsavis under hele okkupasjonstiden.
Hverken han eller hans kamerater, som risikerte livet under krigen, kunne sette millioner til side, slik kollaboratørene i Aftenposten gjorde. Tvert imot opplevde mange av dem systematisk mistenkeliggjøring på grunn av sine kommunistsympatier, mens Schibsted-nazistene slapp unna med et klapp på skulderen. «Avisoppgjøret ble ikke et oppgjør, men en krangel om småpenger sett på bakgrunn av hva de store avisene tjente på å gå okkupantene til hånde», skriver Bjørn Westlie i «Det norske jødehatet» (s. 179).
Avslutningsvis skylder jeg å gjøre oppmerksom på at dersom denne teksten hadde vært en hjemmeeksamen ved en norsk institusjon for høyere utdanning, la oss for eksempelets skyld si Høgskolen i Innlandet, ville jeg fått eksamen annullert og to semesters utestengning på kjøpet. Her gjenbrukes nemlig flere passasjer fra debattinnlegget Aftenposten refuserte. Ifølge høgskolens regelverk har man da gjort seg skyldig i den grove forbrytelsen «selvplagiering».
For tre uker siden la den norske regjeringen med juksemakeren Sandra Borch (SP) i spissen frem en ankeerklæring for Høyesteretts ankenemnd. En student ved Høgskolen i Innlandet, som allerede hadde sonet sin straff, var nemlig blitt frikjent av Borgarting lagmannsrett. Dommen er klok og eksemplarisk når den forklarer hvor absurd det er å straffe en student fordi hun gjenbruker deler av egen tekst som hun ikke tidligere har fått uttelling for. Regjeringsadvokatens ankeskriv er en annen skål. Det er rotete, formalistisk, uforstandig. Regjeringens viktigste argument er at man ikke skal ta overordnede hensyn eller bruke skjønn i fuskesaker. Det holder lenge å konstatere at den utdanningsinstitusjonens suverene retningslinjer er brutt.
Sandra Borch skal ha for at hun skjønte at spillet var tapt da BI-student Kristoffer Rytterager på X/Twitter dokumenterte omfattende plagiat – virkelig plagiat, altså tyveri av andres tekst – i hennes masteroppgave. Som kjent trakk Borch seg praktisk talt på timen. I Kjerkols tilfelle er det derimot duket for en omfattende, helhetlig og kjærkomment sendrektig vurdering av absolutt alle omstendigheter rundt det som må være det klareste og best dokumenterte bruddet på plagiatreglene i moderne tid. Quod licet Iovi, non licet bovi. «Gods may do what cattle may not.»
Ingen av spaltustene i Aftenposten har, så vidt jeg kan se, kommentert denne grelle forskjellsbehandlingen. Det er kanskje like greit. Aftenposten er sannsynligvis Norges minst demokratiske avis. Den bør leses både med blikk for historien og for de økonomiske interessene den styres av.
Et fungerende demokrati kan enkelt korrumperes av forvokste mediekonserners egeninteresse. Vi har felles et ansvar for at så ikke skjer.
