Det er ett område hvor berøringsangsten ennå hersker i debatten om æreskultur: Arrangerte ekteskap.
Når spørsmålet tas opp, blir det ofte sagt at det er jo noen som er lykkelig gift på denne måten, slik programlederne gjorde i NRK Debatten 30. januar. Det er selvsagt riktig, men langt ifra hele historien.
Så la oss snakke om arrangerte ekteskap.
Økonomi, status og makt
Det er typisk for kaste- og klansamfunn at storfamiliene velger hvilken familie de skal forbindes med gjennom barnas giftermål.
Dette får stor betydning for familiens økonomi, status og makt, blant annet gjennom medgift og senere arv og eiendom. Barna blir et redskap for å sikre seg.
Problemet er at det legges planer og inngås avtaler om de unges fremtid, som ikke er forenlig med våre frihetsidealer. Når det skjer med jenter og gutter som vokser opp i Norge, blir det åpenbart. De kan bli utsatt for mange typer forventninger, påvirkninger og manipulasjon for at de skal godta planene.
En fremgangsmåte er at de unge gis flere kandidater å velge mellom. Dermed har de et slags begrenset valg. Men familiene har gjort utvalget, om det er to eller fire. Hvis de unge heller vil gå ut i samfunnet og fritt finne seg en partner med annen religion og etnisitet, blir det fort krise. Familiens ære står på spill. Da settes det inn mange måter å presse og påvirke på.
Jeg har hørt selv høyt utdannede personer fortelle at de ikke ser noen annen utvei enn å godta arrangert ekteskap. De vet at konsekvensen av å si nei vil bety slutt på all kontakt med sine nærmeste. Det vil si totalt brudd med familien, ingen mulighet til å besøke områdene familien kommer fra, avkall på all arv og eiendom, og at de får skylden for at familien mister sin ære blant klaner og kaster.
I noen tilfeller kan påvirkningen være så sterk som at moren eller andre i familien vil sultestreike, hvis de unge ikke føyer seg.
Få bryter mønsteret
En pekepinn på om de unge avfinner seg med arrangerte ekteskap i dagens Norge, er ekteskapstallene.
Det var det bare tre prosent av norskfødte kvinner med pakistanske foreldre som giftet seg med noen med norsk bakgrunn, og kun fire prosent av mennene som gjorde det samme, ifølge en SSB-rapport om ekteskapsmønstre 1990–2018.
I forhold til første generasjon har andelen som gifter seg med noen med annen bakgrunn enn pakistansk, faktisk blitt mindre. Utviklingen har ikke gått i riktig retning siden 1990, hvis vi ønsker mer integrering og kjærlighet på tvers av bakgrunn.
Det samme gjelder de med somalisk bakgrunn og flere andre innvandrergrupper.
Les også: Dette viser hvorfor integrering er en feilet strategi
Jentene isoleres
Planer om arrangerte ekteskap kan også få store konsekvenser for barnas liv og oppvekst.
Jentene skjermes fra å vokse opp i åpne og frie omgivelser, der de kan bli kjæreste med hvem de vil. De skal ikke være sammen med andre gutter og menn enn de i nær familie.
For at jentene ikke skal vekke menns og gutters attrå, kan det kreves en bestemt bekledning, enten det er hijab eller annet. De skal være ærbare når ekteskapet inngås. Det kan bes om ærbarhets- eller jomfru-attester for dette. De som ikke følger normen, risikerer å bli utsatt for negativ sosial kontroll.
Gutter i disse miljøene har større frihet. De er ofte med på aktiviteter utenfor hjemmet, og henger heller for mye ute sent og tidlig. Men også de får sin frihet sterkt begrenset ved at storfamilien planlegger hvem de skal gifte seg med – eller kan velge mellom.
De blir nødt til å møtes på hemmelige steder hvis de har funnet seg en kjæreste på egen hånd. De får også som oppgave å passe på søsteren sin og beskytte hennes ære.
Skolen må ta ansvar
Jeg har spurt gutter og jenter i områder hvor dette er aktuelt, om friheten til å velge partner uten press og sosial kontroll blir tatt opp i skolen.
De svarer at de ikke husker at det har vært tema. Da tar ikke skolen sitt ansvar for å gi elevene grunnleggende kunnskap om retten til å leve frie liv.
Dette er altfor viktig til at det kan være avhengig av den enkelte lærers initiativ. Det må sikres ved at det blir en del av læreplanen. Hvis regjeringen og byrådet i Oslo vil gjøre noe annet enn å toe sine hender når de ser NRK Brennpunkt-serien «Ære» (2024), er dette det første de bør ta tak i.
Hva mer kan gjøres mot arrangerte ekteskap uten reell frivillighet? Vi trenger lovendringer på tre punkter:
1 Psykisk og sosialt press
Det må gjøres tydelig i lovverket at arrangerte ekteskap uten reelt fritt valg er forbudt. I en høring i 2020 foreslo Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Vest Politidistrikt og Utlendingsdirektoratet (UDI) å utvide loven om tvangsekteskap med ordene «psykisk og sosialt press». Det finnes også en høyesterettsdom som gir dekning for dette.
Hensikten var å få frem at det uansett er straffbart å begrense friheten til å velge partner med aktiv påvirkning, manipulasjon og sterke forventninger. Vi trenger et bedre lovgrunnlag for å forklare at det ikke bare er ren tvang med fysisk vold og bortføring som er forbudt.
Det trengs i skolen, på foreldremøter, i voksenopplæringen, i moskeer, på introduksjonskurs og i politiets og barnevernets daglige arbeid.
2 Søskenbarnekteskap
Dette er en typisk variant av arrangerte ekteskap. Etter tjue års debatt vedtok endelig et flertall av SP, AP og FRP i 2020 at: «Stortinget ber regjeringen legge frem et lovforslag som forbyr søskenbarnekteskap.» Senere har Høyre også signalisert at de vil gå inn for det. Det har altså et stort flertall.
Men likevel tar det sin tid. Regjeringen har hatt forslaget på høring, og svarte Stortinget i høst at den skulle legge frem en lov om forbud før jul. Det skjedde ikke. Nå står den på listen over saker som er varslet i våren 2024.
3 Ærbarhetsattester
Vi må også få et klart forbud mot ærbarhets- eller jomfru-attester, som kan brukes for å garantere at bruden er «ren» i arrangerte ekteskap. Det holder ikke å si at det offentlige helsevesenet ikke skal drive med dette, som helseminister Bent Høie (H) i sin tid gjorde.
Da er det lett å gå andre steder, som til kvakksalvere. Vi trenger et generelt forbud mot slik ydmykende praksis. Det burde være en selvfølge. Men det er det dessverre ikke for miljøer som ennå håndhever æreskultur.
