«Unge menn mest skeptiske til feminisme», skrev Subjekt nylig.
Ny forskning viser nemlig at selv 60 år gamle menn er mer feministiske enn mennene i generasjon Z (ca. 12–28 år). Det ble veldig tydelig i høstens valg.
Jeg er selv ung mann, og vil absolutt ikke ha det på meg at jeg er feminist – så la meg forsøke å forklare hvorfor min generasjon menn vender ryggen til de mest feministiske partiene.
Hva er feminisme?
Først må vi gjøre det klart hva feminisme betyr. Her kan enkelt ordbokdefinisjoner forvirre, akkurat som med ordet «woke».
Det norske akademis ordbok sier at feminisme betyr «at kvinners synspunkter vektlegges (i samfunnsliv, kunst, litteratur)» eller en som ønsker like rettigheter og muligheter for menn og kvinner. I så fall er omtrent alle i Norge, bortsett fra konservative muslimer, feminister.
Bokmålsordboken definerer imidlertid en feminist som en «person som arbeider for kvinners likestilling og frigjøring». Dette er mer presist, all den tid definisjonen innebærer troen på at kvinner i dag ikke har likestilling, eller er tilstrekkelig frigjorte.
Veldig få unge menn kjenner seg igjen i dette verdensbildet. Ingenting holder i dag kvinner tilbake fra å velge sin vei i livet. I fjor høst kunne vi lese i flere medier at «Alle lederne på Stortinget er kvinner», altså at alle de parlamentariske lederne, som leder sitt partis stortingsgruppe, har XX-kromosomer. I tillegg har vi kvinnelige toppledere innenfor en rekke bransjer, og i toppstillinger i kulturlivet er de kraftig overrepresentert.
Dette er imidlertid ikke nok for feministene, noe som kan forklares med feminismens røtter i sosialismen. For hvis man er liberal, vil man selvsagt også ønske frihet for kvinner, så vel som for menn. Det er ikke behov for noen ekstra -isme.
Kvinnekamp har selvsagt en viktig plass i historien, med både liberale og sosialistiske feminister som sto på barrikadene, men den liberale kampen ble egentlig relativ raskt vunnet – fordi den hadde så bred støtte så snart teknologien og samfunnsorganisering la til rette for likestilling.
Sosialistene blir imidlertid aldri fornøyd. Mange av feminismens seiere innebærer nemlig at kvinner nå kan konkurrere på det samme markedet som menn. Men sosialister vil ikke ha frihet, de vil ha likhet. Siden frihet uunngåelig fører til forskjeller, er dette motsetninger.
Kampen fortsetter altså for de sosialistiske feministene, og for hver dag som går, blir den moderne feminismens hykleri og autoritære tendenser tydeligere for dem dette går utover – unge menn.
Les også: Ikke et rent mannsutvalg likevel
Kjønnene er ikke like
Ulikhet mellom mennesker kan komme som et resultat av undertrykkelse. Dette har venstresiden rett i. Men ulikhet kommer også som følge av at vi mennesker er født ulike, noe den samme venstresiden dessverre ofte ignorerer.
Det såkalte «likestillingsparadokset» i forskning viser at jo mer likestilt et land er, jo mer ulikt velger kjønnene i høyere utdanning.
I Norge utgjør for eksempel kvinner 90 prosent av sykepleiere 99.9 prosent av jordmødre, 99.3 prosent av hudpleiere og 75.5 prosent av psykologer. Menn utgjør 99 prosent av mekanikere, 80 prosent av ingeniører og 97 prosent av elektrikere.
Årsaken til dette er at jo mer fritt et samfunn er fra kulturelt press og forventninger, jo mer vil kvinner velge i tråd med sine ønsker – som i stor grad påvirkes av biologi. Kvinner i fattigere og mindre frie land vil oftere velge godt betalte yrker for å bli mer uavhengige.
En gjennomsnittlig større interesse for mennesker blant kvinner og for ting blant menn er en av de sterkeste kjønnsforskjellene man finner i psykologisk forskning. At det finnes gjennomsnittlige biologiske forskjeller mellom kjønnene, er imidlertid provoserende for noen. Jeg skjønner ikke hvorfor. Selv er jeg mye mer interessert i mennesker enn ting, uten at jeg føler meg noe mindre mandig av den grunn.
Men disse forskjellene vil feminister tvinge vekk. De vil ikke utdanne seg til ingeniører, men de vil drive sosial ingeniørkunst. Dessverre er de godt organiserte og få tør å si dem imot, slik at de har fått mye gjennomslagskraft for sin frihetsinnskrenkende politikk.
Kvinner skal nå kvoteres inn i styreverv, også i private firmaer (!), og de får kjønnspoeng i mange titalls utdanninger. Media er fullt av oppslag om at nå skal vi heie jenter og kvinner opp og frem, vi skal hjelpe dem å bli partnere i advokatfirmaer og IT-ingeniører.
Samtidig er det ingen feminister som snakker om at de ekleste, tyngste og farligste jobbene også er dominert av menn. Omtrent 90 prosent av dem som dør på jobb i Norge, er menn. Men menn fra arbeiderklassen har sjeldent fått så mye sympati av feministene, som stort sett tilhører middelklassen.
Det også lite fokus blant feminister på at det i dagens moderne samfunn på mange viktige områder faktisk er unge menn og gutter som sliter mest (som selvmord, rusavhengighet og livsstilssykdommer og tidlig død). Tvert imot er menn, spesielt majoritetsmenn, ofte stemplet som problemet, roten til all verdens urettferdighet.
Tidligere leder i Sosialistisk ungdom, Andrea Sjøvoll, svarte på spørsmål om hva som irriterte henne aller mest i politikken, at minoriteter visstnok ikke får et talerør, «mens hvite, heterofile menn som allerede er på toppen av haugen, får ubegrenset med plass.»
Denne holdningen oppsummerer ganske greit hvordan mange unge menn som har vokst opp til stemmeberettiget alder over de siste tiårene, opplever venstresiden i norsk politikk. Resultatet av dette ble at venstresiden tapte valget. I forrige valg stemte hele 58 prosent av menn mellom 20–24 år på Høyre eller FRP.
Selvsagt var ikke feminisme den eneste årsaken til valgresultatet, men jeg tror den er viktig nok til å være en av de viktigste grunnene til hvorfor unge menn stemte som de gjorde, noe som avgjorde valget i mange kommuner.
Les også: Å snakke mer om følelser løser ikke unge menns problemer
Feminismens myter
Selv om kun en liten andel menn begår seksuell trakassering og overgrep, var fortellingen under #metoo at dette var et systemisk problem, et problem blant menn flest – selv om gutter lærer av sine foreldre at de skal behandle kvinner bra. Fortellingen kjenner de færreste menn seg igjen i.
De fleste tror at kvinner fortsatt diskrimineres i jobbsammenheng, selv om solid forskning har funnet at det er stikk motsatt. Menn diskrimineres altså nå i arbeidsmarkedet, etter mange år i en skole som er tilpasset jenter. Flere forskere mener gutter diskrimineres i skolen.
Dette stemmer godt med min erfaring. Stillesitting, lydighet, empati, sosiale ferdigheter belønnes av lærere, mens urolighet, spøkefull erting, eventyrlyst og konkurranselyst gjerne slås ned på av de kvinnelige lærerne.
Hvordan disse problemene skal løses, er vanskelig å se for seg. Det vil ta tid. De fleste unge menn tror imidlertid ikke svaret ligger i feminismen. Venstresiden har nå skjønt at noe må gjøres hvis de skal fortsette å ha muligheten til å vinne valg, eksemplifisert med Raymond Johansens (AP) kleine flørt med unge menn rett før høstens valg.
At unge menn stemmer på partiene som er minst feministiske og som vil ha mindre offentlig sektor (som er befolket av 70 prosent kvinner), det bør ikke overraske noen.
Det betyr ikke at unge menn ser på seg selv som ofre. Det burde de ikke. Men de ser heller ikke på kvinner som ofre. Jeg tror det er et fint utgangspunkt for både høyre- og venstresiden å jobbe ut ifra.