Vi i Genid, en pårørendeorganisasjon for familier med barn med kjønnsdysfori, opplever at barn, uten tidligere historikk med usikkerhet rundt eget kjønn, får problemer knyttet til sin kjønnede kropp når de kommer i puberteten.
Dette nye fenomenet, kalt Akutt pubertal kjønnsdysfori (APK), har en helt ny demografi av unge jenter som får diagnosen kjønnsinkongruens.
Vi ser på kjønnsdysfori som et sammensatt fenomen som kan utvikle seg på mange måter og ha mange ulike årsaker knyttet til helsehistorie, familierelasjoner, skolemiljø og sosiale faktorer. Vi mener at det er maktpåliggende å være på vakt mot forenklede ideer som å være «født i feil kropp», og at fremmedgjøring overfor egen, kjønnet kropp må undersøkes bredt før den kan diagnostiseres.
Foreldrenes rolle og erfaringer
Vår erfaring med behandlingsapparatet er ofte negativ: Selv om vi har fulgt barnets utvikling fra fødselen, og kjenner barnets helhetlige historie bedre enn noen andre kan, blir denne innsikten ofte oversett eller undervurdert av behandlingssystemet.
Når barna skal utredes med mistanke om kjønnsinkongruens, er det som om fokuset raskt snevres inn til å handle utelukkende om kjønn, mens andre psykiske utfordringer forsvinner i bakgrunnen. Behandlingsapparatet ser ut til å delegere ansvaret for diagnostisering til den mindreårige (!), og både bekrefter og befester den unges forestilling om eget kjønn, uten å kartlegge hele bakgrunnsbildet for kjønnsinkongruensen.
Les også: Museum endrer kjønn på romersk keiser. Blir transkvinne
Inkludering av foreldre
Derfor er det oppløftende å få vite at foreldre til barn med kjønnsdysfori nå skal ivaretas, ved at Rikshospitalet ønsker et offentlig tilbud til foreldre.
Vi er likevel bekymret for hva dette i praksis innebærer for oss som er pårørende. De nasjonale retningslinjene for kjønnsinkongruens har nemlig ingen krav til grundig psykologisk utredning, og baserer seg i altfor stor grad på «forbrukermodellen», som legger vekt på selvbestemmelse og autonomi.
Når dette overføres ukritisk til behandling av barn, er vår erfaring at foreldrene ofte settes på sidelinjen av behandlingsapparatet og møtes med mistenksomhet. Heldigvis er de nasjonale retningslinjene nå i ferd med å bli endret i retning av en mer forsvarlig holdning i forhold til barns problemer.
Les også: Hatytringsparagrafen gjør dessverre mer skade enn nytte
Press om å akseptere en enveisfortelling?
Vi stiller spørsmål ved behandlingsapparatets utgangspunkt: Skal foreldre «veiledes» til å akseptere en enveisfortelling som ikke stemmer overens med deres forståelse og kjennskap til sine barn?
Skal foreldre «veiledes» til å akseptere barnets proklamerte kjønn, og bruke det navnet og pronomenet barnet vil? Eller er det rom for at foreldre uttrykker bekymring og etterlyser en helhetlig utredning? Og er det rom for at følelsene til alle involverte blir respektert og inkludert?
Vi i Genid ønsker dialog, ikke diktat, når det gjelder en mer inkluderende og helhetlig tilnærming til behandling av kjønnsdysfori
