Jeg husker tilbake til kveldene i kjelleren, og på loftet. Tiden da spenningen fikk lov til å leve. Ingenting var skamfullt. Vi var betatt. Forelsket. Undrende. Søkende. Vi var mange. Vi var ungdom.
Jeg husker hender som tok for seg. Som klådde på hverandre. Det var litt skummelt og veldig spennende.
Jeg husker tilbake til de kleine opplevelsene. De gangene jeg var betatt av en eller annen kjekk fyr. Ble med han hjem. Men angret dagen etter. Jeg burde heller dratt hjem. Så enkelt, men så vanskelig.
Jeg husker flørtingen etter for mye alkohol. Dagen etter tenkte jeg at jeg burde ha droppet det siste glasset. Jeg burde sikkert også vært litt mindre ivrig.
Jeg husker jobbsammenkomster. Kollegaer som tafset. Pinlige opplevelser med en full leder. Snøvling. Mer tafsing. Kommentarer. En hånd på låret. Jeg visste at det var lov å si nei. Men maktbalansen var krevende.
Men jeg husker også de gangene jeg selv la opp til stemningen. Kanskje var jeg grenseløs. Kanskje han syns det var krevende?
Jeg husker de jeg var forelsket i. De fleste hadde jeg ingenting til felles med. Drømmemannen skulle først komme mange år senere. Nå er vi gift. Vi kan snakke om preferansene vi en gang hadde. På hver vår kant. Vi begge har spilt med, hatt det gøy, flørtet. Vi hadde ikke peiling på den kjærligheten vi egentlig ønsket oss.
Men sånn skal det jo være. Livet former oss. Dårlige forhold og one-night stands gjør også det. Det er menneskelig adferd. Men dagens samtaler om sex og kropp synes å være ødelagt.
Det virker som om all seksuell fomling er grenseoverskridende. At gutter som fantaserer, er grenseoverskridende. Som om de er feilvare. Men guttene fra Stavanger fant ikke opp dette. Det kommer fra noe.
Les også: Du kan ikke forby guttastemning. Men det er mange som prøver seg
Jeg er ikke et offer
Det hjelper ikke samtalen at vi kvinner blir fremstilt som ofre. Jeg er i alle fall ikke et offer for dette.
Det ser ikke ut som vi vil bringe til bords den nyanserte samtalen. En som risikerer å fremstille en kvinne som en som har lyst på sex. Kanskje også grenseoverskridende sex. Vi vil i alle fall ikke snakke høyt om at en kvinne kan være en part som ikke alltid snakker sant. Det er som om vi ikke våger å si høyt at kvinner nødvendigvis ikke er til å stole på. Som om vi ikke vil høre at kvinner også gjerne gjør om på historien. For at vi skal passe inn. Vi forteller den historien som passer bedre inn. I historien. Det er ikke 20 gutter fra Bryne som er årsak til dette.
Jeg er lei av å lese den ensidige fremstillingen om gutter (og menn) som rovdyr. Der de tar seg til rette og legger ned det de kommer over. Der de tråkker over grenser og tar for seg. Eller som Rødt-politiker Mímir Kristjánsson skriver på sin Facebook-vegg i dag: «Folk må få ha sine runkefantasier som de vil. Men jeg kan ikke gå med på at mine døtre skal vokse opp i et samfunn der gutters runkefantasier skal være opp i trynet deres. Hele tiden. Overalt.»
Gutter og menn er ikke alene om å ha fantasier. Heller ikke det å leve ut grenseløshet og vulgaritet.
Jeg er lei av å bli fremstilt som et offer bare fordi jeg er kvinne. Jeg er lei av å lese at jenter og kvinner fremstilles som objekt, som ikke har valg. Jeg er lei av å lese den ensidige fremstillingen av menn. Som om menn bare er rovdyr som vil benytte enhver anledning til å tråkke over andres, og særlig kvinners, grenser.
Slutt med det tullet der.
Og nei, jeg skriver ikke at jeg syns Bryne-bussen var pent dekorert, da leser du ikke hva jeg skriver.
Les også: Regnbuefargede fotgjengerfelt er en dårlig idé
Vi må stå for valgene våre
Jeg ønsker for kvinner (og menn) å kunne stå i dårlige valg, uten å peke på andre, at vi skal forstå at det å angre på noe ikke betyr at det er andres feil.
Først da lærer vi barna våre at de både kan ta valg, og stå for dem. Også når de er dårlige.
Jeg ønsker at mitt barn skal ta ansvar når han har tatt valg som ikke var så lure. Jeg ønsker at han skal være trygg på at troverdighet og sannhet ikke har noe med kjønn å gjøre.
