Aftenposten skrev nylig om fenomenet «Vipps-ran» blant unge i Oslo. Det er unge gutter fra Oslo øst som raner unge gutter fra Oslo vest gjennom Vipps. Denne økende trenden har gjort at flere etnisk norske gutter frykter gutter med minoritetsbakgrunn i Oslo.
Det er i seg selv ingen stor nyhet, men en som fikk opp øynene var Nazneen Khan-Østrem, kommentator i Aftenposten.
Hun påpeker helt riktig at Oslo deler seg stadig mer, og at delingen har en effekt på hvordan vi ser på hverandre i samfunnet. Eller som hun selv skriver: «Aftenposten har tidligere skrevet om utfordringer ved skole på Oslo østkant. Om minoritetsandelen som er høy, og om etnisk norske foreldre som velger å flytte barna sine vekk fra skoler der minoritetsspråklige dominerer. Da øker kløften. Nærheten til hverandre forsvinner. Det er det siste som bør skje.»
Det er vanskelig å være uenig med kommentatorer som slår inn vidåpne dører. Men Khan-Østrem gjør altså det kunststykket å rette fingeren mot foreldrene som tar barna sine ut av skoler hvor nærmest ingen barn har norsk som morsmål. Som at disse foreldrene er problemet med samfunnsutviklingen vi sitter og ser på.
Les også: Hatytringsparagrafen gjør dessverre mer skade enn nytte
Storsamfunnet kan ikke akseptere alt
Dette kommer fra samme kommentator som i 2022 støttet Ahmed Ashraf, debattredaktør i Avisa Oslo, da han sa han ikke lenger hadde behov for å bli oppfattet som norsk. Da skrev Khan-Østrem at «En nasjon som er trygg på seg selv, har plass til alle perspektiv. Ingen av dem er feil. Selv ikke Ashrafs valg om å stille seg på sidelinjen.»
For å være i hennes mektige posisjon som kommentator i et av Norges største mediehus, utviser Khan-Østrem en usedvanlig feig berøringsangst. Hvor innvandrere som melder seg ut av storsamfunnet heies frem, mens barneforeldrene som bærer konsekvensene av ukritisk innvandrings- og integreringspolitikk henges ut.
Om Khan-Østrem vil snu utviklingen hun selv advarer mot, er en erkjennelse av hvem som rammes av hennes egne holdninger et godt sted å starte. Som de 14 år gamle guttene som frykter for sikkerheten sin. Eller guttene på samme alder som ser grove tyveri som sin eneste utvei når storsamfunnet ikke forventer noe annet.
Dersom storsamfunnet skal akseptere alt og ingenting, står vi igjen med likegyldighet. Det er likegyldigheten som utfordrer tilliten mellom folk. Skal vi minske kløften som splitter Oslo i to, må vi bygge et felles «vi» som per i dag ikke eksisterer.
Da kan vi ikke akseptere aktiv utmeldelse. Khan-Østrem velger dessverre likegyldigheten.
