«Politikken er i ferd med å stjele kunsten fra oss», skrev sosiologiprofessor Bjørn S. Andersen i Subjekt 23. mars. Men hvis det er slik at dagens kunst blir stadig mer influert av politisk aktivisme, betyr ikke det at vi blir frastjålet kunsten, bare at det har oppstått nye estetiske konvensjoner.
Sett innenfor dagens kunstinstitusjonelle rammeverk, der brudd og overskridelser representerer en kanon av kunstneriske kvaliteter, vil estetikken være beskyttet mot ethvert politisk tyveri. Uttrykket «armlengdes avstand» har kunstnerne selv klekket ut for å holde styr på politikerne. I prinsippet står de nå fritt til å drive politikk som en estetisk sjanger.
Når Andersen i sin artikkel skriver at kunsten blir utsatt for politisk tyveri, så retter han baker for smed. Det er ikke politikerne som er kleptomane, det er kunstnerne. Dette er ingen nymotens tilstand, men en prosess som har pågått et par hundre år. Det startet med den politiske avantgarden på tidlig 1800-tall, og har siden pendlet hit og dit under ulike kunstpolitiske faner og paroler.
Les også: Er Diddy musikkindustriens Jeffrey Epstein?
Mangelfull historielesning
Det filosofiske utgangspunktet var opplysningstidens gyldighetsfordeling: at kunsten, moralen og vitenskapen ble tildelt sine spesifikke fag og gyldighetsområder. Politikken var her underordnet samfunnsmoralen, men sidestilt med kunsten og vitenskapen hva angikk faglig uavhengighet og selvstendighet.
Det er her prinsippet om «armlengdes avstand» ble implementert, som en gjensidig beskyttelse mot faglig innblanding fra de andre gyldighetsområdene. Den venstreradikale avantgarden har aldri godkjent denne gjensidigheten, bare sin egen autonomi og overhøyhet. Kunsthistorisk skjedde det mye på 1800-tallet men ingen vesentlig endring i kunstens estetiske gyldighetstenkning.
Det er først mot slutten av 1800-tallet at kunstfunksjonen skifter fokus. Da introduserer Charles Baudelaire et helt nytt estetisk kriterium for kunstnerisk vurdering. Nå skulle man evaluere et verk utfra normen «det nye». Implementeringen av det nyes kategori fikk gjennomgripende betydning for både kunsten og kulturlivet. Det mest radikale var at fortidens kunstformer ble nedvurdert og forkastet som kanon for samtidens og fremtidens kunst.
Nå skulle man vektlegge og verdsette alt som var nytt, overskridende og brøt med fortidens kunstneriske verdier. Det er en prosess som stadig fornyer seg mens fortiden må fornektes. Denne negative dialektikken går som en rød tråd gjennom den modernistiske estetikken og politiske aktivismen, men blir ikke registrert i sosiolog Andersens historiske analyser.
Les også: Nasjonalmuseet hedret avdød kunstner. Men skulpturen hans er stuet vekk
Enig i felttoget
Joda, den estetiske kreativiteten har vært politisert lenge i regi av kunstnere, men etter Marcel Duchamps readymades skiftet maktforholdene. Da overtok kunstinstitusjonene normeringen og styringen av det estetiske gyldighetsområdet.
Det institusjonelle kunstbegrepet er egentlig ikke noe begrep om kunsten, bare et politisk rammeverk omkring ulike fagfelter og funksjoner med estetiske ambisjoner. Her kan hva som helst og hvem som helst få kunstnerisk status. Tyveri forekommer da heller ikke, annet enn at hele det institusjonelle rammeverket er et estetisk svindelprosjekt.
Innenfor horisonten av det moderne prosjekt representerer kategorien «det nye» og Marcel Duchamps readymades de ultimate kunsttyverier. Alt som bryter med fortiden, kan være kunst, men bare om fenomenet blir institusjonelt bekreftet gjennom sin nyhetsverdi. Ser vi på samtidskunsten er det nærliggende å betrakte dagens aktivistiske kunstnere i forlengelsen av Duchamps politiske provokasjoner, men den vinklingen ble opphevet av 1980-tallets konseptuelle kanon. Dette er veis ende for kunstens sanselighet og estetiske skjønnhet.
I den konseptuelle vendingen har kunsten endelig distansert seg fra sansningens verden og virkelighet. Her er det tanken som teller, og begrepet som feller den estetiske dommen. På det nivået er det ikke mye å hente for dagens politiske aktivister og estetiske tjuvradder. Men vi trenger fortsatt å kjempe for kunstens autonomi og sanselige skjønnhet. Og her er jeg helt enig med sosiolog Bjørn S. Andersen i hans politiske felttog.
Skjønt en mer finurllg strategi kan være å fullføre Duchamps eget radikale prosjekt: å slippe løs trojanerne i hans readymades. Det ville punktere den kustinstitusjonelle maktpolitikken en gang for alle.
