Det er ikke vanskelig å være enig med Civitas Eirik Løkke når han i Subjekt skriver at vi trenger en åndelig og kulturell opprustning.
Spørsmålet er derimot om hans foreslåtte opprustningsprogram er i stand til å produsere kvaliteten som etterlyses.
I likhet med andre personer på høyresiden mener Løkke at det grunnleggende problemet i dagens samfunn er en offermentalitet som medfører sutring og krav om «safe space», som igjen kommer av blant annet woke. Løkkes løsning ser ut til å være en kultivering av AAA-dyder (arbeidsetikk, autoritet og ansvar), i tillegg til at folk blir møtt med flere krav.
Gode løsninger krever konsistent analyse, men Løkkes analyse virker dessverre å være inkonsistent på minst ett punkt. For eksempel virker det en smule rart å forstå krav om «safe space» som noe annet enn nettopp krav. Muligens ser Løkke vekk fra dette fordi det er en type krav han misliker, men om så bør han presisere det. Og i så fall faller et sentralt premiss i hans argumentasjon vekk, nemlig premisset om at ungdommen blir møtt med for få krav.
Flere krav?
Kravet om ikke å støte andre og å vokte sine ord er imidlertid et av flere eksempler på krav ungdommen blir møtt med. Et annet er krav til utseende og kroppspress, som på grunn av informasjonsteknologien er enda mer tilstedeværende for dagens ungdom. Etter hvert vil diverse karakterkrav, for å komme inn på diverse studier, melde seg før de møter krav til egenkapital når skal søke om huslån. Før de blir møtt med kravet om egenkapital, må de som regel finne seg en jobb, som kemneren krever skatt av lønnen for.
Det «sosialistiske» skattekravet, som Løkke glemmer, er utvilsomt et krav samfunnet stiller sine innbyggere. Når da enkelte mennesker nekter å forholde seg til dette kravet, og velger å reise til Sveits for å slippe å innfri kravet, er det derfor heller ikke rart at andre innbyggere i samfunnet forsøker å lure seg unna eller slippe fri fra andre krav. Især ikke når unnasluntrerne utgjør deler av samfunnets overklasse.
Man kan selvsagt innvende at de rike utflytterne burde ha sluppet unna kravet om skatt, men det redder ikke Løkke og hans likesinnede. For mens adelen kunne begrunne sin makt ved å vise til slektens blodlinjer og bragder på slagmarken, kan dagens kapitalister i beste fall vise til industriell innovasjon. Ofte kan de ikke vise til annet enn å ha arvet av noen, som igjen har vært flinke til å spekulere i finansmarkedet. Det sier seg derfor selv at autoriteten til dagens overklasse er ufattelig mye svakere enn adelen, og at kapitalistene derfor er avhengig av en fornøyd befolkning for å beholde sin posisjon.
Av den grunn vil det også bli svært vanskelig å skulle pålegge menigmann krav om for eksempel ikke å stille krav til økt pensjon, mens de relativt lite imponerende kapitalistene får gå fri fra krav. Så lenge rikfolk kan sutre over skattenivået, vil også studenter sutre over å måtte ta ekstrajobber, som generasjonen før dem slapp å ta. Siden man ikke engang er enige om hvilke krav som gjelder, blir det derfor rart å tro at flere krav er veien ut av uføret.
Les også: I dette landet nekter kvinner å få barn. Hvordan unngår vi samme utvikling i Norge?
Individualismens konsekvenser
Går man videre til de nevnte dydene: ansvar, arbeidsetikk og autoritet (tiltro til autoritet), støtter man på det som i grunnen er årsaken til at rikinger flytter til Sveits: mangel på fellesskapsfølelse.
For hvordan kan man føle ansvar og forpliktelse overfor et samfunn man ikke føler seg som en del av? Når Margaret Thatcher sa: «There’s no such thing as society», mente hun ikke at samfunnet ikke eksisterte, men at utgangspunktet var individet. Ser man på Vesten i dag, ser det dog ut til at mange lever etter den begrensede versjonen av sitatet, hvor kun individer eksisterer.
For at individene skal bli til et samfunn, må man gjøre det klart for dem hvordan de er avhengige av hverandre. Den tidligere utbredte protestantiske arbeidsmoralen, som var kjennetegnet av individualisme, var også kjennetegnet av en Gudstro som gjorde den enkelte pliktig til å følge visse sosiale lover.
Nå når troen på Gud har blitt svært vanskelig, må man derfor finne andre kilder til ansvarlighet overfor fellesskapet. Og siden man i Vesten befinner seg i en demokratisk tradisjon, må fellesskapet også ha rett til å ansvarliggjøre overklassen. Som en bonus vil dette produsere en mer robust overklasse, som nå unektelig fremstår ganske så veik sammenlignet med middelalderens krigeradel.
Produksjonen av en mer robust overklasse vil også være et felles arbeid, som knytter folk sammen og dermed øker fellesskapsfølelsen.
Les også: Det haster å stoppe rikingenes flukt fra Norge
En mer robust overklasse
En sytende allmue og en sytende overklasse har i stor grad samme opphav: mangel på fellesskapsfølelse. Man er ikke villig til å lide for noen andre enn seg selv, og klager derfor over byrder som skatt og arbeid. Siden man står helt alene i verden uten noe overordnet fellesskap som gir livet mening, vil man heller skyve byrder og ansvar over på andre.
For den vestlige overklassens del stikker imidlertid det eksistensielle problemet dypere. I næringslivet drives utviklingen i stor grad fremover av gründere og ansatte ledere, noe som gjøre kapitaleierne unnværlige. Det samme gjelder for skravleklassen (politikere, journalister og redaktører), hvis rolle lett kan fylles av andre. Derfor greier de i liten grad å legitimere sin posisjon, noe som igjen gjør at de klager over sin dalende tillit.
Kort sagt vil en mer robust overklasse forutsette en mer nyttig overklasse. En overklasse som på ærlig vis greier å rettferdiggjøre sin egen posisjon. For politikere og folk i etablert mediene er saken relativt enkel, da de må bli mer opptatt av å gjøre jobben sin enn å forsøke å overtale folk til å tro på forskjellige fortellinger.
De må altså begynne å lage dugelig politikk og kritisk journalistikk. For kapitaleiernes del er saken vanskeligere. Muligens vil de måtte bli visjonærer for å bevare sin stilling.
