Vi mennesker er like religiøse som vi alltid har vært.
Dagens kunnskapssamfunn er ikke noe mer enn en oppskrytt ønskedrøm. Det eneste som har endret seg, er hvilke guder vi tilber.
Tidligere tilba vi alle den ene felles guden. Vi var relativt enige om sannhet, skjønnhet og moral. I dag har egoismens kult tatt overhånd, og vi har begynt å tilbe oss selv.
Alle har derfor rett på sin egen sannhet, sin egen mening og sitt eget syn på moral. Våre liv er blitt en evig søken etter å «finne oss selv», for så å «elske oss selv». Fellesskapet og våre felles verdier er derimot i ferd med å forvitre fullstendig.
Elsk deg selv
Selvtilbedelsens første bud er ganske likt kristendommens første, men sier heller: «Du skal ikke ha andre guder enn deg».
Det finnes ikke lenger noen tydelige autoriteter med livsvisdom som kan vise veien til frelse. Uten noen gud å strekke oss mot strekker vi oss mot å bli mest mulige oss selv og frigjøre oss fra samfunnets begrensende og undertrykkende krav. Ingen skal fortelle andre «autentiske selv» hvordan de skal leve sitt liv.
Tidligere preket den kristne guden om ydmykhet, tilgivelse, måtehold og nestekjærlighet. Gud og Jesus fungerte som moralske eksempler som vi måtte strebe etter å kunne måle oss opp mot. Det som brakte oss nærmere gud og moral, ble sett på som godt, mens det som brakte oss mot egoisme og kortvarig nytelse, ble sett på som synd.
Når vi trådte feil, ba vi om tilgivelse. I våre dager er denne læren snudd på hodet. Regelmessig oppfordres vi, ikke til ydmykhet, men til å være stolte over den vi er. Du skal ikke elske din neste, men deg selv. Markedet oppfordrer oss til forbruk heller enn måtehold. Vi skal ikke be om tilgivelse, vi skal kreve å bli tolerert «slik vi er».
Massenes tyranni
Massene med individualister avviser alle autoriteter og alle forpliktelser til fellesskapet. Nytelse og individuell frihet er de eneste goder.
Kulturen sier i dag at alt er like bra, og grådighet anses som rasjonelt. Forsøk på å snakke om felles verdier og måtehold blir slått ned på, og faglige autoriteter har blitt redde for å uttale seg i offentligheten. Følelsesutbrudd og skremsel har erstattet demokratisk dialog.
Våre politikere forsøker å stryke individualistene med hårene, og lover at alle skal få mer. De har gått fra å være ledende statsmenn til å bli integritetsløse salgsmenn.
Fra disipler til følgere
Veien til frelse sies å være gjennom å «elske oss selv», «tenke positivt», se fremover og ha tro på at du kan «klare det». Når det hellige selvet er komplett, fullt realisert og glorifisert, da vil vi endelig finne fred og lykke.
Så vi bruker timevis på å velge ut musikk, klær, livsstiler, ferdigheter og meninger, for å forherlige våre egne egoer, heller enn å dyrke noe større enn oss selv. Mens vi viser oss frem på sosiale medier, og driver aggressiv reklame for oss selv.
Om vi er tilstrekkelig dyktige, rike, vakre og populære, kan vi som Jesus samle «følgere», vår tids disipler. Disse fansene dyrker lederskikkelsene som om de var guder, mens influenserne tilber seg selv.
Les også: I dette landet nekter kvinner å få barn. Hvordan unngår vi samme utvikling i Norge?
Markedets falske frelse
Markedsøkonomien er blitt vår moderne kirke. Der oppstår en evig konkurranse om smykker, perler og opplevelser, for å overbevise oss selv om at vi har verdi, og at våre liv er meningsfulle.
Sannheten er derimot at det moderne mennesket forblir evig ufullkomment. Årsaken er enkel, nemlig at markedet absolutt ikke har noen interesse av å gjøre deg lykkelig.
Tinder vil ikke at du skal finne kjærligheten, legemiddelselskapene vil ikke gjøre deg frisk, og klesprodusentene vil ikke fylle opp ditt klesskap en gang for alle. De vil heller gjøre deg til en slavisk forbruker, som trofast kjøper neste kolleksjon under vrangforestillingen om at du nå vil bli lykkelig.
Det nye presteskapet
Alle kjemper om å nå toppen for å selv bli tilbedt av massene, mens de som når den, ofte oppdager at de fortsatt føler seg tomme.
I denne harde og ensomme konkurransen blir mange psykisk syke og utbrente. Vi slites ut av strebingen etter goder som er utenfor rekkevidde, og mange blir slått ut av meningsløsheten i tilværelsen. Mange sendes til egne institusjoner for normalisering, så de kan «behandles» og bli «friske». Her får de individuelle diagnoser, en munnfull medisiner og samtale, før de erklæres friske og kastes tilbake i dansen.
Legene, psykologene og de øvrige normaliseringsspesialistene er blitt våre moderne prester. De tilbyr åndelighet uten fellesskap, tro uten moral og instrumentelle «normaliseringsteknikker» uten livsvisdom. De er åndelige veiledere for individualister, og markedets vei til lykkelig frelse.
Les også: Norsk film er mye mer politisert enn mange liker å tro
Samfunnets oppløsning
Selvtilbedelsen gjør oss isolerte, sosiale medier distraherte, massepolitikken polariserte, og markedskonkurransen deprimerte. Leger og psykologer tilbyr plaster på såret, mens konsum gir flyktig nytelse. Likevel kan mennesket ikke leve på brød alene, uansett hvor velsmakende.
Resultatet er at vi driver rundt i våre digitale bobler, samtidig som fellesskapet forfaller rundt oss. Vi bruker så mye tid på å elske oss selv at det blir lite tid til å elske andre. Polarisering erstatter brorskap, distraksjoner dreper samtaler og det nye presteskapet erstatter den støtte vi kunne funnet i hverandre.
Vi kan ikke dyrke hverken jord, fellesskap, skjønnhet eller moral når vi er for opptatt med å dyrke oss selv. Ei heller kan vår sjel finne fred og våre samfunn bli gode når vi streber etter noe som alltid er utenfor rekkevidde.
Derfor spør jeg: er det ikke på tide at vi finner noe mer verdig å tilbe? Det er nok for sent å krype til korset, men vi må for vår fremtids skyld slutte med å tilbe oss selv.
