Nye endringer i valgloven har potensielt stor betydning for politikken i fremtidens Norge. Hensikten er å gjøre det vanskelig å starte nye partier, og å redusere antallet små, politiske partier i Norge.
For å gjøre det vanskeligere å etablere et nytt politisk parti kreves det underskrifter av 10.000 personer som ønsker at et parti står oppført i partiregisteret. Dette er en gradsforskjell som er av mindre betydning – «klarer du den, så klarer du en til», sa mannen som skulle kjøre staur.
Av langt større betydning er det at partier som har oppnådd færre enn 5.000 stemmer i hele landet ved sist valg, nå må ha underskrifter fra et antall personer tilsvarende én prosent av de stemmeberettigede ved forrige valg.
Øvrige listeforslag skal være underskrevet av minst så mange personer som tilsvarer én prosent av antall personer med stemmerett ved forrige valg i valgdistriktet.
Én prosent av alle stemmeberettigede utgjør ganske mange underskrifter. Ved forrige stortingsvalg var det 3.891.987 stemmeberettigede (én prosent blir da 38.917, red.anm.).
Kravet skjerpes effektivt ved at det gjelder for hver valgkrets. Det er 19 valgkretser i Norge. For å stille liste over hele landet må et parti altså ha underskrifter av minst én prosent av de stemmeberettigede i alle de 19 valgkretsene. Det er en tøff jobb å samle inn så mange underskrifter.
Les også: Et forsvar for drittungene
Hvordan nye partier har kommet til tidligere
Historisk har det vært få eksempler på at politiske partier har blitt etablert av noen som starter med to tomme hender, i det minste hvis vi konsentrerer oss om partier som har oppnådd innflytelse. I de fleste tilfellene er nye partier enten et resultat av partisplittelser eller de representerer næringsinteresser og lignende.
Ett interessant eksempel er Miljøpartiet de grønne (MDG). Dette partiet opplevde en lang ørkenvandring før det oppnådde betydelig popularitet fra forrige tiår. Figuren viser antall stemmer som MDG oppnådde i stortingsvalg i perioden 1989-2009, sammen med en linje som viser 5.000-grensen og partiets oppslutning i prosent.
Vi ser at ved valgene i 1993, 2001 og 2005 fikk MDG færre enn 5.000 stemmer. MDG ville ha vært eliminert med dagens valglov. Likevel stemte MDG for den nye valgloven.
Ser vi lenger tilbake i historien, er det en viktig del av Arbeiderpartiets mytologi at valgloven som gjaldt tidlig i partiets historie, virket i sterk disfavør av små partier, noe som gjorde det vanskelig for Arbeiderpartiet å få demokratisk representasjon, og som tolkes som et udemokratisk trekk ved den da gjeldende valgloven. Likevel stemte Arbeiderpartiet for den nye valgloven.
Les også: Landets største parti er ikke hva det en gang var
Problemet med den nye loven
Problemet med den nye loven er at de gamle og etablerte partiene trekker stigen opp etter seg. De gjør det svært vanskelig å etablere et nytt landsdekkende politisk parti. Begrunnelsen for denne lovendringen er dels at en del partier er små. Dels er begrunnelsen at politiske partier mottar offentlig støtte basert på antallet stemmer.
Interessant nok slår disse argumentene hverandre i hjel. Hvis partier er små, så får de neppe særlig mye støtte. Hvis partistøtte er et fiskalt problem, så burde den stanses for de store partiene.
Stortingsproposisjonen omtaler ikke viktige motargumenter. Det er viktig at det skal være mulig å etablere et politisk parti, selv uten store næringsinteresser i ryggen. Det er viktig at ulike ideologiske standpunkter er tilgjengelig for velgerne i valg, og kritikk av de etablerte politiske partiene er god politisk hygiene.
Slik loven nå er utformet, er hindringene så betydelige at det må være lov å spørre om loven er et arbeidsuhell? Alternativt må det være lov å spørre om de etablerte politiske partiene er ute etter å sementere partistrukturen i Norge, og derved gjøre norsk politikk langt mindre dynamisk?
