Visste du at det ble innført en ny valglov i fjor, som trådte i kraft 1. mai i år?
Ikke jeg heller. Faktisk visste ikke engang partiet Liberalistene dette, selv om de er blant dem som rammes hardest.
Nå kan det hende partiet må legges ned, fordi det blir utrolig vanskelig å stille til valg neste år. Grunnen er at partier som fikk under 5.000 stemmer sist valg, som Liberalistene med sine 4.520 stemmer, ikke lenger blir inkludert på stemmeseddelen ved neste stortingsvalg.
For å komme tilbake må de skaffe underskrifter fra hele én prosent av de stemmeberettigede, noe som ved forrige valg ville vært 38.917 personer på landsbasis. Ikke så lett for et parti på den størrelsen.
Før kunne man også ende opp med å måtte samle underskrifter for å stille til valg på nytt, men da holdt det med 500 personer i hver valgkrets ved stortings- og fylkestingsvalg og 300 ved kommunestyrevalg. Nå økes tallet til én prosent, og kravet om 5.000 stemmer på landsbasis for å stille liste automatisk gjelder nå for hver enkelt valgkrets.
Dette vil bety mye jobb for enkelte småpartier, og som utvalget bak lovendringene skriver: «endringen [vil] gjøre det vanskeligere for små partier med oppslutning konsentrert i ett eller noen få valgdistrikter». Stortinget har altså bevisst gjort det vanskeligere for småpartier som ikke har oppslutning jevnt fordelt nasjonalt. Er det greit?
Les også: La oss ikke gjøre som Sverige i kampen mot falske nyheter
En takk for sist?
Etter forrige stortingsvalg sitter det rekordmange partier på Stortinget, med ti stykker. Særlig Pasientfokus har vakt oppsikt etter at de fikk 0,2 prosent oppslutning nasjonalt, men hele 13,1 prosent i Finnmark.
Det lokale engasjementet rundt nytt akuttsykehus i Alta gjorde at partileder Irene Ojala ble innvalgt på Stortinget for Finnmark. Lovendringene virker nesten skreddersydd for å hindre utfall som dette, men rammer langt flere enn Pasientfokus.
Alliansen (som gjerne kan legge ned for min del), Piratpartiet, Liberalistene og Pasientfokus står alle i samme situasjon som følge av færre enn 5.000 stemmer nasjonalt i 2021. Partiet Sentrum, Pensjonistpartiet og Industri- og næringspartiet (INP) fikk alle over 5.000 stemmer sist valg, men vil antagelig stå i faresonen i fremtiden.
«Stortingspartiene trekker stigen opp etter seg», skrev leder av programkomiteen i Liberalistene, Arne W. Eidshagen, i Subjekt mandag. Han påpeker at Miljøpartiet de grønne (MDG) flere ganger lå under denne grensen før de slo igjennom, og at Arbeiderpartiet i fortiden lenge mente valgloven gjorde det vanskelig for partiet å etablere seg. Likevel stemte disse to og de andre partiene for å gjøre livet vanskeligere for konkurrentene.
Det er på sett og vis rasjonelt. Det er mer bekymringsfullt hvor lite debatt det ble. Så lite oppmerksomhet fikk lovendringen at Liberalistene og flere andre småpartiet ikke engang var klar over den før loven begynte å gjelde et snaut år etter vedtaket. Hvor var pressen?
Les også: Landets største parti er ikke hva det en gang var
Demokratiets voktere
Pressen er glad i å fremstille seg som demokratiets voktere. Men selv om denne lovendringen svekker lokaldemokratiet og partimangfoldet, var det ingen som leet på et øyenbryn engang.
Det er skremmende. Antagelig er det få i pressen som stemmer på småpartier, men flere burde likevel være i stand til å se de prinsipielle problemene ved å gjøre terskelen så pass høy for småpartiene som havner så vidt under 5.000 stemmer nasjonalt, å komme sterkt tilbake (slik MDG har gjort).
Dessuten representerer stortingsrepresentantene sitt hjemfylke, slik at det nasjonale resultatet ikke burde stikke kjepper i hjulene for et folkelig lokalopprør, slik vi så i Finnmark ved sist valg. Den nye valgloven vil også øke antallet underskrifter for å etablere et nytt parti fra 5.000 til 10.000. Hvorfor det, om ikke for å gjøre det vanskeligere å utfordre den etablerte makten?
Norge scorer konsekvent høyt, om ikke aller høyest, på internasjonale demokratirangeringer. Det er bra, men også mye fordi kårene for frihet, lokalt selvstyre og demokrati er ganske grimme i resten av verden. At vi tross alt kommer godt ut internasjonalt i 2024, burde ikke være en hvilepute. Aller minst for pressen, hvis jobb er å tale den lille manns sak i møte med maktmisbruk.
