«Det er uro på kontinentet», skriver NRK, mens VG spør «Hva i all verden skjedde?». Agenda magasin setter fingeren på det viktigste spørsmålet for Europas såkalte «styringspartier» – nemlig «hvorfor tiltrekkes så mange unge mennesker av ytre høyre?»
I starten av denne uken kom resultatet av EU-valget. Det ble en suksess for ytre høyre-partiene, hvis representanter nå utgjør 25 prosent av Europaparlamentet. Det var imidlertid sentrum-høyre-koalisjonen European People’s Party, representert av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, som vant valget. De økte fra 176 til 191 representanter.
Likevel er det ytre høyres vekst alle snakker om – og undrer seg over. Og undre seg, det gjør de. Faktisk er folk fullstendig forvirret. Ikke bare over hvorfor denne gruppen vokser, men også hva «ytre høyre» egentlig betyr.
Den gamle aksen er død
For å beskrive rotet i forståelsen av ytre høyre-partiene kan vi begynne med å sitere Aftenpostens politiske redaktør Kjetil Alstadheim, som innrømmer disse partiene ikke er noen samlet gruppe. Han skriver: «I [Europa-]parlamentet er de delt i to grupper, og Alternativ for Tyskland er ikke med i noen av dem. De har ulikt syn blant annet på krigen i Ukraina. Det er med andre ord et rot å skulle forholde seg til dem».
På motsatt side står derimot ytre venstre, som media ikke er like bekymret for. Antagelig fordi kommunistene er relativt små, også om man er så frekk å inkludere de grønne partiene i denne sekkebetegnelsen.
Forståelsen av at ytre venstre betyr kommunisme og sosialisme, er relativt utbredt og så å si selvforklarende. Ytre høyre er derimot en mye vagere gruppe, eller «et rot» som Aftenposten sier.
Begrepene høyre og venstre stammer fra den franske revolusjonen i 1789, der to grupper som satt på hver side av nasjonalforsamlingen, sto i motsetning til hverandre. Striden om kongens veto startet det hele, der høyresiden ville opprettholde tradisjonen om at kongen hadde veto, mens venstresiden ønsket endring. Mønsteret gjentok seg igjen og igjen, og det vokste frem en forståelse av venstresiden som de radikale og høyresiden som konservative.
Allerede her starter problemet. For er det ikke i dag ytre høyre som er de radikale som roper om endring? Jo. Og styringspartiene i EU fører en politikk som ofte assosieres med venstresiden: multikultur, LHBT-rettigheter, høye skatter og omfattende reguleringer.
Hvordan ble det slik?
Les også: Hele debatten om «n-ordet» bygger på vrangforestillinger
Venstre-høyre som strategier
Den hvite, mannlige arbeideren sto i sentrum for sosialistbevegelsen på 1900-tallet (og nazistenes, for øvrig). Og den sosialistiske kampen seiret på mange måter, ved at kapitalistene overga seg og inngikk en allianse, som ble til sosialdemokratiet vi alle kjenner.
Idealistene tapte, og måtte tenke nytt for å utfordre makten. Deres nye allierte i kampen mot etablissementet ble kvinner og minoriteter, to grupper som ikke hadde særlig mye politisk makt for 100 år siden, men som nå selvsagt utgjør mer enn 50 prosent av befolkningen.
Slik gikk den hvite arbeiderklassen fra å løftes frem som undertrykte til å selv stemples som undertrykkerne. Taktikken virket. Folket sympatiserte med den nye motstandskampen, og valgte lederne inn i nasjonalforsamlingene. Nå er det feministiske, LHBT-orienterte og innvandringsvennlige partier som utgjør maktapparatet. Den hvite arbeiderklassen er nå igjen blitt opposisjonen, og utgjør kjernevelgergruppen til de såkalt ytre høyre-partiene.
For å vinne og beholde makt nytter det imidlertid ikke å være idealistiske, kompromissløse ideologer. Man bør benytte grep fra begge sider, noe som igjen bidrar til forvirring om hvem som egentlig er på høyre og venstre side. Europas elite i dag er for eksempel godt til venstre i moralske saker, men de beskrives gjerne av mange sosialister som til høyre, fordi de støtter en stor grad av markedsliberalisme.
Det er riktig. Riktignok har Europa gradvis beveget seg mer i sosialistisk retning økonomisk, med massive reguleringer, høyere skatter og statssubsidier, spesielt til grønn industri. Derfor har kontinentet knapt hatt økonomisk vekst de siste årene. De som styrer i dag, springer ut av den venstreradikale vinden som blåste over Vesten i etterkant av 68-er-generasjonens opprør. Men uansett om de hadde ønsket seg full sosialisme, er ikke det populært nok i Europa til å vinne valg.
For å komme til makt må man angripe fra venstre, ved å ha et moralsk prosjekt som får massene med seg. For å beholde makt må man derimot konservere fra høyre, ved å styre effektivt og resolutt og kvele opposisjon.
Når venstreliberale styringspartier skal forsvare seg mot opposisjonen, bruker de typisk høyrevridde taktikker: angrep på ytringsfriheten (kamuflert som kamp mot hatprat) og delegitimering av motstanderne som fiender av demokratiet – selv om de nettopp er en trussel fordi folk stemmer på dem.
Høyre og venstre kan slik forstås som strategier, ikke bare som ideologiske posisjoner. Strategiene brukes av de med makt (høyre) og av de som vil overta makten (venstre) ved å angripe dens moralske grunnlag. Uavhengig av de to gruppenes ideologiske posisjon. Opposisjonen er nødt til å fortelle en moralsk historie om de fæle sjefene, som fenger en stor nok gruppe til å overta makten. Men etterpå oppdager de selv at en viss form for tvang og autoritær styring er nødvendig når man skal forvalte makten.
Slik hviskes skillet mellom høyre og venstre ut. Akkurat som i George Orwells «Animal farm» (1945), der gårdsdyrene gjør opprør mot menneskenes styre, bare for å erfare at de nye dyrene i lederposisjoner ender opp med å oppføre seg likedan.
Dette strategimønsteret er mye eldre enn den franske revolusjon, og går antagelig tilbake til menneskehetens spede begynnelse.
Les også: Tradwifen feministene ikke tør å peke på
Den nye aksen
Det betyr imidlertid ikke at ideologiske forskjeller ikke finnes. Mange er i dag vant til å forstå høyre-venstre-aksen ut ifra hvor mye de to sidene ønsker at staten skal blande seg inn i økonomien og markedet. Ytre venstre vil ha planøkonomi og ytre høyre vil ha et helt fritt marked.
Denne motsetningen stammer fra den kalde krigen, der kampen mellom kommunisme og kapitalisme sto sentralt, og den legger grunnlaget for hvordan mange plasserer seg i høyre-venstre-aksen i dag, for eksempel i den populære modellen Political compass.
Problemet er bare at denne aksen er fullstendig utdatert i møte med hvordan media omtaler ytre høyre-partiene i Europa.
Hva vil egentlig ytre høyre-partiene? Det var blant spørsmålene VG skulle besvare i en forklarende sak om EU-valget. Svaret deres ble mye delt på sosiale medier, med diverse ironiske bemerkninger. Oppsummert mener VG at ytre høyre-partiene ønsker: «Å begrense EU-kommisjonens rolle. Ingen utvidelse av EU. Mer makt og suverenitet til de enkelte nasjonene. Gjeninnføre tollkontroll og doble grenser i Europa for å redusere migrasjon».
For mange vanlige folk høres ikke dette så skummelt eller ytterliggående ut. De fleste av disse partiene er heller ikke for utmelding av EU eller å sende innvandrere tilbake dit de kom fra (AFD i Tyskland har lekt med tanken), og er derfor mindre i ytterkanten enn kommunistene på venstresiden.
Medias krisemaksimering i møte med ytre høyre bekrefter inntrykket mange har om at mulighetsrommet for hva som er akseptable meninger, har flyttet seg langt til venstre, slik at et mye større spekter av mer eller mindre normale meninger defineres som «høyrevridde» eller «ytre høyre».
Ytre høyre-partiene har heller ingen høyre-trekk når det kommer til økonomi. Disse partiene er nemlig sosialdemokratiske, som de fleste andre. Så hvorfor er disse partiene «ytre høyre»? Grunnen er at høyre-venstre-aksen slik den oftest brukes i dag, ikke handler om økonomi, men om nasjonalisme. Konfliktene går på hvor sterkt EU skal være sammenlignet med nasjonalstatene, spesielt når det kommer til påvirkning på grensene og innvandringen.
Ytre høyre er nasjonalister mens ytre venstre er woke, som på mange måter er det motsatte. For ytre høyre er nasjonen øverste autoritet. For ytre venstre er det derimot woke-doktrinen: «Samfunnet er delt inn i undertrykte/undertrykkende grupper etter rase, klasse, kjønn, seksualitet, et cetera – via hegemonisk makt. Men privilegerte mennesker er blinde, og må bøye seg for den levde erfaringen til de marginaliserte – for å demontere urettferdige systemer.»
Statene og EU er for den nye venstresiden ikke mål i seg selv, slik de er for nasjonalistene, men heller midler til å innføre gruppens moral og ideologi. Det artige med den nye venstre-høyre-aksen er at den er fullstendig flippet. Det er de tidligere kommuniststatene som var til venstre, som nå er lengst til høyre – land som Russland, Hviterussland og Ungarn (samt Kina). Mens de tidligere kapitalistiske landene som sto til høyre, EU-landene (men også dagens Demokratene-styre i USA) avskyr nasjonalisme – og befinner seg dermed lengst til venstre. Yte høyre er etnonasjonalister, mens ytre venstre er er etnomasochister.
Woke er nå maktens ideologi, med noen innslag av sosialdemokrati og markedsliberalisme for å holde styr på massene. Dette forklarer hvorfor opposisjon blir slått knallhardt ned på, selv om det vanligvis er taktikker assosiert med høyre. Flertallet av unge gutter er redde for å si sin mening og fravær av regnbueflagg fører til offentlig uthenging. At dette får en politisk motreaksjon, er uunngåelig.
Les også: Hva betyr egentlig woke? Omtrent det motsatte av hva det pleide
Motreaksjonen
Folk blir ofte mer konservative med alderen, så det er ikke rart at utfordrerne på ytre høyre er populære blant unge europeere. For dem er ytre høyre radikalt, mens sentrumspartiene er konservative. For eldre generasjoner er forståelsen annerledes, om ikke motsatt. Fordi hvilke grupper som bruker hvilke strategier, endrer seg.
De unge i dag er avgjørende å overbevise for å vinne Europas fremtid. Mange av dagens ledere, som Europakommisjonens president på 65 år, Ursula von der Leyen, nærmer seg pensjonstilværelsen. Det blir tvingende nødvendig med nye tanker, slik det alltid har vært i politikkens verden.
Det bør ikke være vanskelig å skjønne at mange unge ønsker seg noe nytt og radikalt annerledes enn strømkrise, boligmangel, null økonomisk vekst, økning av kriminalitet og intolerant og konservativ religion, kulturkonflikter og en livsfarlig proxy-krig med Russland.
Alle disse punktene er objektive svakheter ved dagens europeiske styre. Derfor er det helt naturlig at det oppstår bevegelser som kapitaliserer på dette, og at mange unge støtter dem. Om de kan eller bør lykkes, er en helt annen sak.
Hadde det vært opp til meg, hadde vi avfeid både ytre venstre og ytre høyre, og satset på sentrum av den nye politiske aksen: kapitalisme og frihandel, med like rettigheter for alle og en minimal og dynamisk stat som har opprettholdelse av lov og orden som eneste prioritet.
