I Subjekt 7. august påstår KRF-politiker Joel Ystebø i sitt debattinnlegg at kristne verdier er byggesteinen for demokrati og rettsstat i Norge, og dermed må danne vår visjon for fremtiden.
Videre skriver han at Norge før kristningen lå i et «dypt mørke». Det fremmes en rekke påstander om at kristningen av Norge var en solskinnshistorie om fremgang, likestilling og demokrati – uten en eneste kildehenvisning.
Det stemmer ikke.
Demokratiet er hedensk
Den mest hårreisende påstanden i artikkelen er at kristendommen var en demokratiserende faktor. Dette er motsatt av sant.
Det norrøne samfunnet var basert på tingsystemene, hvor alle frie menn – og kvinner – kunne diskutere politiske spørsmål og være med på å påvirke lokalsamfunnet. Med kristningen ser vi at denne makten i sin helhet absorberes av kongen og kirken, som blir eneveldige. Kristendommen innebar en sentralisering av makt – både politisk, religiøs og militært – ikke en demokratisering.
Den befolkningsgruppen som trolig led mest under kristningen av landet, ved siden av samene, var kvinner. I hedensk tid kunne en kvinne etter eget forgodtbefinnende ta ut skilsmisse. Hun kunne også fungere som en religiøs leder. Begge disse rettighetene forsvant brått etter at landet ble kristnet.
Etter kristningen ble fødende kvinner ansett som skitne, og det er flere eksempler på at kvinner som døde under svangerskap, ikke engang kunne gravlegges, da barnet ikke var døpt. Ystebøs påstander om at det hedenske Norge var «uten respekt for likeverd eller grunnleggende rettigheter» sammenlignet med kristendommen, kunne ikke vært lengre fra sannheten.
Vikingtidens ideal om en sterk, egenrådig og uredd husfrue står i sterk kontrast til den underdanige, føyelige kristne kvinnen.
Les også: Det er på høy tid med strengere straffer, også for tenåringer
Kristne verdier?
Norge er i dag et samfunn preget av samarbeidsvillighet, likestilling og dugnadsånd. Dersom disse verdiene var universelt kristne, ville vi vel sett dem i alle kristne land? Sannheten er at disse særegne kulturelle trekkene har langt dypere røtter enn forrige tusenårsskifte. De er norrøne, ikke kristne.
Norge er et karrig land med tøft klima. Samarbeid og pålitelighet er essensielle grunnsteiner i vårt samfunn fordi de er helt nødvendige for å overleve her. I «Håvamål» er Odin tydelig på at man alltid skal gjengjelde gavmildhet, bidra med det man kan og være fornøyd med det man har, og tie hvis man ikke har noe vettugt å si.
Les også: Når skal Fri tørre å påpeke de mest åpenbare realitetene?
Ikke en svart-hvitt historie
Professor i historie Sverre Bagge sammenligner kristningen av Norge med Bolsjevikenes statskupp i Russland. Overgangen fra den hedenske folketroen til en monopolisert universalreligion var ikke en spontan folkebevegelse, men tvang fra øvrigheten.
Etter kristningen, som Ysterbø mente brakte toleranse til Norge, ble det innført fiendtlighet mot all religiøs praksis som ikke var godkjent av kirken og kongen. På 1200-tallet begynte avlatshandelen for fullt, hvor fattige bønder måtte betale pengesummer til kirken for å slippe å brenne i helvete. Vi opplevde også en rekke andre store humanitære fremskritt, som dødsstraff for å praktisere hedensk religion, korsfesting av vantro samer og bålbrenning av kvinner anklaget for hekseri. Ideen om å bruke vold mot noen som tilba andre guder enn deg, er helt fraværende i hedensk kildemateriale.
Dette er ikke en svart-hvitt historie, men kulturen vår har røtter som strekker seg mye lenger tilbake enn til kristningen. Overgangen til denne fremmede religionen er et komma, ikke et punktum, i Norges historie.
Noen av de mest sentrale bærebjelkene i vår helt spesielle, ytterst velfungerende kultur, er utpreget hedenske, som likestilling, demokratisk tenkning og dugnadsånd. Jeg er helt enig med Ystebø om at vi må se tilbake i tid for å finne verdier som kan støtte oss i turbulente tider, men jeg tror vi må la blikket vandre forbi 1100-tallet for å finne disse.
