Mine to foregående artikler har handlet om de palestinske flyktningenes krav om å få vende tilbake til hjemmene de ble fordrevet fra i forbindelse med opprettelsen av staten Israel.
Palestinerne hevder at retten til retur er forankret som en individuell rettighet i internasjonal rett – ikke bare for de opprinnelige flyktningene, men for alle etterfølgende generasjoner på farssiden. FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, holder drømmen om retur i live.
Internasjonal rett har derfor hele tiden vært brukt av palestinerne i den politiske kampen. Det er imidlertid først etter den andre intifadaen at den juridiske kampen mot Israel har kommet i forgrunnen og på mange måter blitt viktigere enn væpnet kamp og terror.
Dette skiftet henger sammen med flere forhold. For det første skjønte stadig flere palestinere at forhandlings- og forsoningslinjen som de palestinske selvstyremyndighetene hadde lagt seg på, ikke ville føre til frigjøring av hele Palestina og innfrielsen av flyktningenes rett til retur.
For det andre er palestinerne blant de best utdannede gruppene i Midtøsten – ikke minst takket være UNRWAs skoler og utdannelsesprogrammer – og mange palestinere har fått viktige stillinger på universiteter i den persiske Gulfen og i USA og Europa. Derfor finnes det en palestinsk intellektuell elite med juridisk kompetanse, som er i stand til å føre kampen med de instrumentene som har blitt utviklet innenfor folkerett og menneskerettigheter.
For det tredje har velgerne i de landene som har vært Israels viktigste støttespillere, blitt mer oppmerksomme på palestinernes situasjon som et statsløst og undertrykt folk. Ikke minst har de mange humanitære hjelpeorganisasjonene og NGO-ene som har jobbet i Gaza og på Vestbredden, avlagt vitnesbyrd som har skapt økt sympati med palestinerne og mer skepsis og kritikk av Israel.
I utdanningssektoren i mange land i Vesten, ikke minst i Norge, har i tillegg den politiske dannelsen mer og mer dreid seg om FNs menneskerettighetserklæring og forståelsen for mangfold og flerkultur, med en ekstra dose kritikk av vestlig kolonialisme. Beskrivelsen av Israel som en rasistisk settlerkolonial apartheidstat har vunnet diskursivt hegemoni.
For det fjerde har FN gjennomgått et hamskifte. Ikke bare har antallet medlemsland økt – fra 51 til 193. Demokratiske stater har kommet i et klart mindretall, som følge av at avkoloniseringen brakte med seg en bølge nye stater med autoritære trekk. 57 av statene i organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) er samtidig medlemmer av FN. Til sammen gjør blokken av autoritære og islamske land at mange av FNs råd og komiteer fungerer som palestinske frontorganisasjoner mot Israel og sionismen.
Alle disse faktorene er det relevant å trekke inn for å forstå de endringene som har skjedd i det bilaterale forholdet mellom Norge og Israel. For den politiske ledelsen i Utenriksdepartementet fremstår det som stadig mer problematisk å støtte Israel i sentrale konfliktspørsmål, fordi landet oppfattes å bryte med internasjonale rettsregler. Skal Norge derfor kunne opprettholde sitt tradisjonelle gode forhold til land i det globale sør, som ikke minst har blitt pleid og dyrket gjennom store bistandsbudsjetter, må Norge være skarp i sin kritikk av det myndigheten mener er klare brudd på humanitærretten i forbindelse med krigen i Gaza.
Det er flere eksempler på at Norge har lagt seg på en hardere og mer konfronterende linje overfor Israel etter den 7. oktober.
Mener Norge belønner terror
For det første var Norge tidlig ute med å kreve våpenhvile i krigen i Gaza. Allerede i oktober stemte Norge for våpenhvile i FNs generalforsamling og senere advarte Norge sterkt mot bakkeinvasjonen i Rafah. Norge inntok dermed en posisjon som var i direkte strid med Israels militære mål om å fjerne Hamas som politisk og militær maktfaktor og ved et massivt militært press å tvinge frem en frigivelse av gislene.
For det andre har Norge økt støtten til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), selv om kommisjonen som skulle renvaske UNRWA for alvorlige beskyldninger om utbredt støtte til Hamas blant egne ansatte – der enkelte også deltok i terrorangrepet den 7. oktober – var et bestillingsverk og et spill for galleriet. Den israelske nasjonalforsamlingen har på sin side fremmet et forslag om å erklære UNWRA som en terrororganisasjon.
For det tredje anerkjente Norge Palestina som stat den 22. mai. Av israelere flest ble dette betraktet som å belønne terror. Knappe to måneder senere, den 17. juli, avviste et klart flertall i Knesset opprettelsen av en palestinsk stat, fordi det vil utgjøre en eksistensiell trussel.
Vedtaket om å motsette seg dannelsen av en palestinsk stat, må forstås som en tilbakevisning i forkant av den forventede kritikken fra den internasjonale domstolen i Haag (ICJ), som i en rådgivende uttalelse den 19. juli gjorde det klart at den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Øst-Jerusalem bryter med folkeretten og med palestinernes rett til selvbestemmelse. Den norske stats- og utenriksministeren reagerte på domstolens uttalelse ved å si at Norge forventer at Israel umiddelbart retter seg etter oppfordringen om å avslutte byggingen av nye bosetninger og å komme seg ut av de okkuperte områdene så raskt som mulig.
Bakgrunnen er at den internasjonale domstolen (ICJ) ble anmodet om å komme med en rådgivende uttalelse om de legale konsekvensene av den israelske okkupasjonen på grunnlag av Generalforsamlingens resolusjon 77/247. Denne resolusjonen baserte seg på et forslag utarbeidet av de palestinske selvstyremyndighetene, som ble godkjent av Den politiske spesialkomiteen for avkolonisering i FNs generalforsamling før det ble oversendt generalforsamlingen.
ICJs president, Nawaf Salam, har en lang anti-israelsk merittliste, blant annet fra sin tid som Libanons FN-ambassadør, da han stemte for å fordømme Israel 210 ganger. At han har nektet å trekke seg på tross av at domstolens vedtekter, som krever upartiske dommere i alle saker, skader troverdigheten til FNs høyeste domstol og svekker omdømmet til folkeretten generelt.
Les også: De var årevis på etterskudd om sensuren av lablekkasjeteorien. Vil de lære av egen medskyldighet?
Intifada utkjempet i FNs organer
Uttalelsen fra ICJ ødelegger også det politiske rammeverket som ble etablert på 1990-tallet gjennom Oslo-avtalen, som søker en løsning gjennom en bilateral fremforhandlet avtale om endelig status. Som ICJs visepresident Julia Sebutinde fremholder i sin dissens, ser den rådgivende uttalelsen fra ICJ helt bort fra de sikkerhetsmessige truslene mot det jødiske folk og staten Israel, både fra de omstridte områdene og fra motstandere i nabolaget og utenfor.
Det er ubestridelig at det finnes stater og ikke-statlige aktører som åpent har uttrykt et ønske om å se staten Israel ikke bare trekke seg ut av de okkuperte områdene, men bli utslettet fra jordens overflate, også fra sitt eget territorium.
Ifølge Sebutinde har Sikkerhetsrådet hittil tatt hensyn til Israels legitime sikkerhetshensyn og oppfordret til en tilbaketrekning som skjer samtidig med effektive sikkerhetsgarantier, slik det blant annet kommer til uttrykk i resolusjon 242 (1967) og 338 (1973).
Kort sagt: ICJ har revet i stykker Oslo-avtalen. Dette dødsstøtet mot fremtidige forhandlinger om fred får ikke bare full støtte fra Norges øverste politiske ledelse. I Klassekampen kaller Geir Ulfstein, professor emeritus i folkerett ved Universitetet i Oslo, uttalelsen fra ICJ en stor seier for palestinerne. Uttalelsen innebærer «at Israel og landets støttespillere ikke lenger kan bruke hensynet til Israels sikkerhet og behovet for en forhandlingsløsning som rettslige argumenter for å utsette tilbaketrekkingen av militærstyrkene og avviklingen av de ulovlige bosettingene».
Palestinerne har de siste 20 årene supplert væpnet motstand og terror med en folkerettslig intifada utkjempet i FNs organer og domstoler. ICJs fordømmelse av Israels kontroll over Vestbredden og Øst-Jerusalem som en «anneksjon» er det foreløpige høydepunktet i denne juridiske krigføringen. Uttalelsen fra domstolen kan gi grunnlag for at palestinere vil kreve at FN og EU innfører sanksjoner. Om uttalelsen vil få noen effekt eller bli like virkningsløs som kjennelsen om den israelske sikkerhetsmuren i 2004, vil sikkert være mye avhengig av hvem som blir den neste presidenten i USA. En demokratisk administrasjon vil trolig være mindre villig til å legge ned veto mot sanksjoner i Sikkerhetsrådet.
Det er verdt å merke seg hva den ugandiske dommeren, Julia Sebutinde, fremhever i sin dissens: I spørsmål som gjelder omstridte internasjonale grenser, bør vi ha en metodologi, som først definerer hvilke generelle regler som finnes i internasjonal rett, før vi anvender reglene i konkrete saker.
Les også: EU viser sitt sanne ansikt
Genocidalt potensial
Nå eksisterer det en folkerettslig sedvane for å bestemme hva som var Israels grenser ved opprettelsen av staten i 1948: Uti possidedis juris. Den stammer fra 1800-tallet i Latin-Amerika, da det oppsto strid om grenser og landområder mellom de nye selvstendige statene etter at kolonimaktene, Portugal og Spania, trakk seg ut. Regelen sier at de nye statene skal overta grensene til den høyeste administrative enheten som de tilhørte før avkoloniseringen. I praksis betyr det at kolonitidens grenser skal forbli uendret.
Denne regelen er lett å anvende, fordi den ser bort fra faktorer som handler om geografi, demografi, kultur og historie – faktorer som kan gi opphav til ulike syn på hva som er rettferdig.
Regelen ble anvendt ved oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia. Derfor tilhører Krim Ukraina, fordi halvøya administrativt falt inn under myndighetsområde til den sovjetrussiske republikken Ukraina, selv om halvøya har et flertall av etniske russere og Russland vil si at dette er «historisk urettferdig».
Grensene til staten Israel ved dens opprettelse i 1948 vil derfor tilsvare grensene til det britiske mandatområde, som ikke ble endret før britene trakk seg ut. FN-resolusjon 181 anbefalte riktignok en deling av mandatområdet og ga oppgaven med å gjennomføre den i praksis til en kommisjon, som imidlertid ikke rakk frem til Palestina og fikk startet sitt virke før de arabiske innbyggerne grep til våpen og startet en borgerkrig i november 1947.
Hverken britene eller sikkerhetsrådet gjorde noe forsøk på å gjennomføre anbefalingene i resolusjonen. De arabiske lederne innenfor grensene til Palestina-mandatet erklærte heller ikke opprettelsen av noen egen stat. Bare om det hadde blitt opprettet to stater før eller etter krigene i 1947-48, kunne nye statsgrenser ha blitt trukket gjennom avtaler mellom partene.
Regelen om uti possidedis juris utelukker selvfølgelig ikke at det gjennom forhandlinger kan opprettes to stater i fremtiden. Det britiske Palestina-mandatet gitt av Folkeforbundet var jo spesielt, fordi det ga retten til selvbestemmelse til en lokal minoritetsbefolkning, som det var forventet skulle bli supplert av en betydelig andel immigranter.
Palestinerne kan gjerne mene at alle mandatområdene som Storbritannia og Frankrike styrte på vegne av Folkeforbundet, var et resultat av en kolonial maktutøvelse som ikke tok hensyn til lokalbefolkningens historie og interesser. Det forhindrer ikke at alle de nye selvstendige statene som oppsto i Midtøsten etter at mandatene ble avviklet – Irak, Syria, Libanon – fikk grenser som tilsvarte grensene for mandatområdene i henhold til uti possidedis juris.
Israel hadde derfor de jure suverenitet over hele Palestina, da det erklærte seg som en uavhengig stat i 1948. Statsdannelsen førte til at Israel ble angrepet av de arabiske nabostatene med det resultatet at Egypt, Jordan og Syria okkuperte deler av det britiske mandatområdet Palestina. Da Israel tok områdene tilbake etter seksdagerskrigen i 1967, ble derfor hverken Vestbredden eller Gaza okkupert av Israel. Og selv om det for argumentasjonens skyld skulle kalles en okkupasjon, ville ikke denne ha opphørt ved inngåelsen av en fredsavtale med Egypt i 1979 (Gaza), og med Jordan i 1994 (Vestbredden)?
De religiøse sionistene og ultraortodokse som utgjør en del av regjeringsgrunnlaget til Benjamin Netanyahu, blokkerer selvfølgelig veien for å finne et territorielt kompromiss og politisk arrangement mellom jøder og palestinerne. Disse kreftene utleder den jødiske suvereniteten i Palestina ikke av den folkerettslige sedvanen uti possidedis juris, men av tekststeder i hellige bøker.
Et like stort hinder for en forhandlingsløsning finner man imidlertid på palestinsk side i den ideologien vi kan kalle palestinismen. I motsetning til de religiøse fundamentalistene i Israel, har palestinismen bred folkelig støtte. Viktigere enn å skape en palestinsk stat er det ifølge denne ideologien å forhindre enhver jødisk stat i Palestina.
Denne ideologien – med sin blanding av islamisme og anti-kolonialisme – benekter at jødene har en hjemstedsrett i Palestina i kraft av å være en innfødt befolkningsgruppe. Ideologien har derfor et genocidalt potensial, som vil føre til repetisjoner av 7. oktober fra alle de områdene ICJ nå – med norsk støtte – har bedt Israel om straks å trekke seg tilbake fra.
