Løgnene om Saddam Husseins påståtte masseødeleggelsesvåpen som ble brukt som påskudd for USAs invasjon av Irak, ville i tidligere tider ha fremstått smått absurd.
Ikke fordi det ikke var vanlig å finne på ting for å rettferdiggjøre invasjoner, men fordi det i 2003 ikke var noen stat i verden som var i stand til å stoppe USA. En like sterk makt ville ikke hatt noen de trengte å rettferdiggjøre seg ovenfor. Men der tidligere riker, som det romerske eller tyske, i liten grad trengte å forholde seg til folket i spørsmål om krig, er folkets mening svært viktig i dagens moderne demokratier med allmenn stemmerett.
Med tanke på Irak-krigen kan man si at demokratiet er med på å øke øvrighetens behov for å lyve. For øvrigheten og befolkningen har selvsagt ikke alltid sammenfallende interesser, for eksempel i tilfeller av krig hvor arbeiderklassens sønner dør mens våpenindustrien tjener penger. Dette gjør at det også i demokratier, hvor folket lettere kan stoppe øvrighetens politikk, finnes gode grunner for øvrigheten til å lyve til folket.
Legitimering av overklassen
Demokrati innebærer en legalisering av underklassens potensielle motstand mot overklassens politikk, som dermed må legitimeres gjennom andre former enn øvrighetens rene makt, som i adelsveldet, eller gjennom Gud, som i eneveldet.
Når det gjelder dagens økonomiske overklasse, har forsvaret for denne i stor grad bestått i den materielle fremgangen og veksten kapitalismen har ført med seg. At enkelte er langt rikere enn andre og dermed har langt større mulighet til å påvirke samfunnet direkte gjennom arbeidsplassene de forvalter, og indirekte gjennom pengestøtte til partier eller eierskap over medier, har vært tålt. Man har ment at den materielle velstanden har veid tyngre enn den nevnte demokratiske svakheten.
Mens velstanden har legitimert overklassens posisjon i kapitalismen, baserte den forutgående adelsstanden sin makt på militær innsats, som fikk svekket betydning etter utviklingen av ny våpenteknologi. Skytevåpnene gjorde at adelen i minkende grad kunne utøve og dermed legitimere sin makt, som i økende grad ble tatt over av borgerskapet, som tjente seg rike på handel og etter hvert industri. Adelen som overklasse forsvant sammen med dens funksjon.
I dag er det ingen som fremstår som mektige nok til å avskaffe kapitalistklassen. Samtidig består den øverste overklassen i økende grad av arvinger, som i liten grad utvikler noe, men tjener penger på å investere penger. En god del av pengene investerer de ikke selv en gang, men har satt bort administrasjonen av til selskaper som Blackrock. Dette selskapet investerer kapital på størrelse med 40 prosent av USAs bruttonasjonale produkt (BDP), og utøver dermed enorm makt ved hjelp av midlene til sine kunder, som de i stor grad har tatt over noe av funksjonen til.
Siden Blackrock og lignende selskaper en gang kanskje vil ta helt over for dagens kapitaleiere, bør man derfor se nærmere på hva dette selskapet tenker om fremtiden.
Larry Finks årlige brev
Blackrocks leder, Larry Fink, skriver årlig brev til sine investorer. I år startet han brevet med å snakke om foreldrenes pensjonssparing, som er et av brevets hovedtemaer.
Ifølge Fink er en sikker pensjon og utbygging av infrastruktur to av det 21. århundrets største utfordringer. Nøkkelen for å løse begge utfordringene vil ligge i kapitalmarkedene, og derfor mener han at det blant annet bør bli lettere og mer intuitivt å investere i aksjer og fond for den gjengse borger.
Å få flere til å investere i aksjer vil imidlertid ikke være nok for å sikre fremtidens pensjoner. Siden befolkningen i dag lever stadig lengre liv, er det uholdbart å la pensjonsalderen være på samme nivå som når gjennomsnittlig levealder var langt lavere, ifølge Fink. Derfor må pensjonsalderen heves.
Man kan selvsagt si seg enige i dette, eller innvende at den teknologiske utviklingen har gjort oss så effektive at vi kan ta oss råd til å pensjonere oss like tidlig som før. Det interessant i denne forbindelse er dog at lederen av et privat investeringsfirma går ut med et såpass klart politisk budskap, da tradisjonen har vært å påvirke politisk gjennom pengestøtte til politiske kandidater eller interesseorganisasjoner.
Når det gjelder utbyttingen av kraftforsyning og dennes infrastruktur, tar Fink til orde for privat finansiering, mens han i forbindelse med det grønne skiftet nevner energi-pragmatisme. Blackrocks konsernleder var i fjor innom 17 land, hvor han snakket med alt fra statsministere til operatører av strømnettet. Disse så ikke svart-hvitt på spørsmålet om fossil eller fornybar energi, og mente man burde kombinere begge. Dette understreker igjen hvor tett forbindelsene mellom deler av kapitalklassen og politikerne og de politiske prosjektene er.
Denne tettheten viser seg kanskje best i det ikke ukjente prosjektet World Economic Forum (WEF). WEF er ifølge seg selv en internasjonal, upartisk organisasjon for offentlig-privat samarbeid, som skal skape tillit og initiativ for samarbeid og fremskritt. Forumet avholder årlige møter i Davos, hvor tema i år var «Rebuilding trust». Inntil nylig var forumet ledet av tyske Klaus Schwab som har skrevet flere bøker, for eksempel «Covid-19: The Great Reset» (2020) og «Stakeholder Capitalism» (2021).
Les også: Vi lever i storskala-manipulasjonens tidsalder
Interessentkapitalisme
I en omtale presenteres boken «Stakeholder Capitalism» som en løsning på et «globalt økonomisk system som er ødelagt». Stakeholder capitalism, eller interessentkapitalisme på norsk, presenteres som løsningen på problemet, og er en form for kapitalisme som står i kontrast til shareholders capitalism (aksjonærkapitalisme), hvor bedriftenes eneste plikt ovenfor samfunnet er å skape profitt for eierne.
Schwab mener i motsetning til professor Milton Friedman, som fremholdt aksjonær-kapitalisme, at alt i samfunnet som har interesse i bedriftens virke, må tas i betraktning. I denne modellen, som Schwab mener stammer fra 50-60-tallet, skal ikke bedriftene bare ta hensyn til kortsiktig profitt, men til samfunnets helhetlige behov. Av interessenter nevner han aksjonærer, økonomien, staten og samfunnet, långivere, kunder, ansatte og leverandører.
I tillegg nevner Schwab at alle folks velvære er et mål, noe man også får se i den nevnte omtalen, hvor det til og med står at inntektsforskjellene må ned.
Ved første øyekast kan dette se sosialdemokratisk ut. Men ved nærmere øyesyn vil man se at Schwab ikke legger særlig vekt på fagforeninger, som kun nevnes som ett eksempel på sivilsamfunnet. Selv nevner Schwab sosialdemokratiene som et eksempel på en tidlig for form interessentkapitalisme, noe som er feil, da trepart-samarbeidet gikk ut på å skape kompromiss mellom motstridende interesser.
Interessant nok er dette det eneste stedet i sammendraget hvor han nevner ordet demokrati. Schwab virker altså ikke nevneverdig brydd med videreføringen av denne hjørnesteinen i vestlig politikk. Sett i lys av tidligere uttalelser fra WEF fremstår ikke det særlig overraskende. I en tekst fra slutten av 2022 kunne man for eksempel lese om fraværet av vaksiner mot «desinformasjon» i forbindelse med lockdown og koronaviruset.
Når man besitter sannheten, trenger man hverken diskusjon eller avstemning. Og man kan snarest løse enhver motsetning mellom samfunnsklasser eller andre grupper ved hjelp av teknokratenes perfekte politikk.
Les også: Hvorfor bry seg om friheten til folk man forakter?
Hva viser WEF?
Muligens er WEF et uttrykk for en øvrighet som frykter konsekvensene av en kapitaleierklasse som mister sine funksjoner.
Interessentkapitalisme fremstår som et forsøk på å skape en ny form for kapitalisme, som skal ledes av tilsynelatende visjonære teknokrater. Samtidig vil det være vanskelig å legitimere en slik form for koordinert kapitalisme uten at den også innebærer demokratiske praksiser, som direkte avstemninger om politikk eller valg av teknokrater.
Især ikke når den ikke lykkes med sine uttalte mål. For om man ser på de økonomiske resultatene av lockdown, som WEF fullt ut støttet, ser man at de aller rikeste ble langt rikere på vanlige folks bekostning.
Ifølge en studie publisert ved universitetene i Washington og Edinburgh så man i perioden 2020–2021 at verdens arbeidere tapte 6 billioner dollar, mens milliardærene tjente 4 billioner; Et globalt tap av arbeidstid på 9 prosent, samt tap av 114 millioner jobber i 2020; Et globalt fall i medianinntekten på 4 prosent samme år; 90 millioner falt ned i ekstrem fattigdom, 167 millioner falt under fattigdomsgrensen på 3,65 dollar – brukt i land med lav mellominntekt, og 152 millioner falt under fattigdomsgrensen på 6,85 dollar – brukt i land med øvre middelinntekt; Anslagsvis 174 millioner flere opplevde matusikkerhet.
Med andre ord har WEF tydeligvis ikke engang prøvd å utfylle den utjevnende funksjonen de ifølge seg selv skal ha. Av den grunn har folk liten grunn til å ha tillit til deres uttalte mål. Eliten bør derfor kanskje satse på å være mer ærlig om mulig interessekonflikter neste gang de skal finne seg selv.
Da vil de også muligens forstå mer av poenget med demokratiet.
