På et privat møte for grunneierne på Lenvikhalvøya ble det tydelig at vinden blåser mot utbyggere av vindturbiner.
Da en representant fra utbyggerne sa at grunneierne avgjør om prosjektet blir en realitet, kom det raskt et unisont rop fra salen: «Nei! Nei! NEI! Vi vil ikke!».
Mange føler seg maktesløse i møte med store selskaper, men på Senja finnes det mot. En mann hevet stemmen og sa klart fra: «Det er oss dere tjener penger på. At vi må drikke vann forurenset med glassfiber, at våre beitedyr spiser mikroplast, og at jakta forstyrres».
Med de lukrative avtalene som tilbys på slike møter, er det ikke rart å forstå at enkelte takker ja, og selger sjelen sin for et mer behagelig liv. Dette har vi sett flere eksempler på. Men fellesskapet lider av det, og ikke er det god energipolitikk heller.
Les også: Et forbud på kryptoutvinning er et angrep på våre friheter
Naturen trenger ikke å reddes
Visste du at Fosen vind er Europas hittil største landbaserte vindkraftanlegg, med til sammen 277 vindturbiner, som gir årlig beregnet produksjonskapasitet på 3,4 TWh? Et moderat atomkraftverk, som finske Olkiluoto 3, produserer 13 TWh. Dersom Fosen skulle gjøre det samme, måtte arealet utvides til halvparten av arealet til Oslo.
I Norge har vi manglet et politisk parti som står for ekte miljøvern, som forstår at historien vi er blitt solgt om at vi må bygge ut vindkraft for å redde naturen, er en røverhistorie. Vi må avstå fra å spre glassfiber, mikroplast og livsfarlige stoffer i matfatet vårt og drepe dyrene for å bevare naturen.
Naturen trenger ikke å reddes, den trenger at vi lar den være i fred. Norges energiutfordringer er ikke naturgitte, men et resultat av politiske beslutninger. Med riktig politisk vilje kan problemene løses uten å ofre hverken naturen eller folks levestandard.
Derfor har vi startet Generasjonspartiet. Folket må bli hørt, og ekte miljøvern må på agendaen.
Les også: Kjernekraftutvalget har null troverdighet
Politisk handlekraft
Europa bruker årlig mellom 12.000 og 14.000 terawattimer (TWh) energi, ifølge NVE, mens vi eksporterer kun 18,9 TWh elektrisitet til EU – en ubetydelig mengde sammenlignet med våre eksporterte 2.300 TWh olje og gass i 2021. For oss her hjemme er kostnaden av denne politikken knusende. Folk får dårligere råd og næringslivet mister sin konkurransefordel.
Norge har inngått avtaler som har ført til skyhøye strømpriser, både for bedrifter og husholdninger. Politikere fra Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Miljøpartiet De Grønne stemte for Acer-avtalen, til tross for advarsler om økte strømpriser. De som advarte, fikk rett.
Når strømmen er billig i EU, reduserer norske vannkraftverk produksjonen, noe som fører til at vi har noen av de høyeste strømprisene i Europa. Vi har to alternativer for å sikre lavere strømpriser uten å ødelegge norsk natur med ineffektive vindturbiner.
Det første er å trekke seg fra Acer-avtalen, dette betyr gjerne å si opp hele EØS-avtalen. Det kan styrke norsk industri på sikt og gi lavere strømpriser for husholdningene. Det andre er å investere i småskala atomkraftverk, som er langt mindre belastende på naturen enn vindkraft.
Finland har vist at dette er mulig, med ett enkelt anlegg som produserer stabile 13 TWh per år. Eller vi kan gjøre begge deler – og hjelpe Europa ved å selge vårt overskudd. Dette er beslutninger som folket må få være med på, for politikken i dag følger ikke folkeviljen. Det er et kolossalt problem, både for demokratiet og fremtiden vår.
Politisk handlekraft er nøkkelen til å løse Norges energiutfordringer, ta vare på folk, næringsliv og natur. Spørsmålet er: Skal vi fortsette med avtaler som ikke tjener våre interesser og raserer norsk natur, eller skal vi ta kontroll over vår egen energipolitikk?
Da møtet på Senja avsluttes, reiser en dame seg, takker for informasjonen, og stiller et spørsmål til salen: «Er det noen i salen her som ønsker vindturbiner på Senja, så rekk opp ei hånd». Det er 287 deltagere i salen. Jeg får frysninger fra tærne til hodebunnen: Ingen hender løftes.
Kan det sies mer tydelig?
