I en pågående debatt om den evinnelige tematikken «islam og Vesten», som ellers virker som en nevrotisk besettelse for visse personlighetstyper, anklager Almir Martin meg for «å skyte budbringeren».
Martin anklager meg for å ta personen og ikke ballen, og at jeg dermed unngår å debattere den problematikken han ønsker å ta opp. Kort handler dette om en artikkel skrevet av islamforsker Olav Elgvin, hvor Almirs hovedpoeng er at denne forskningen viser at muslimer oversetter kontroversielle teologiske læresetninger slik at de tilpasses en norsk virkelighet.
Sagt med andre ord leser han denne forskningen til å bety at muslimer på denne måten unngår såkalte problematiske aspekter ved islam i møte med en norsk sekulær virkelighet. Jeg retter min kritikk mot den retorikken Almir fremsetter, som er både fordummende, da den er altfor generell, og avleggs.
Les også: På flere kontroversielle punkter blir islam skrevet om på norsk
En absurd tanke
Hvis vi antar at dette stemmer, at muslimer feilaktig fornyer de religiøse tekstene, noe jeg mener at det absolutt ikke er noe som helst grunnlag for, da det ikke er noe i islamsk teologi som strider imot hverken de berømte «vestlige verdiene» eller menneskerettighetene. Men for diskusjonens skyld, så burde jo dette ha vært positive nyheter for Almir Martin.
Dette vil jo være på linje med hans betoning i hans første artikkel, om at islam må gjennom den samme tilpasningsprosess som han sier kristendommen har vært igjennom. Hva er det han så reagerer på, jo nemlig at han mener det eksisterer «en skjult agenda i moskémiljøene: Det som sies utad, samsvarer ikke med de som prekes innad».
Premisset i en slik dypt problematisk argumentasjon er at islam og muslimer hele tiden er gjenstand for aksept eller fordømmelse av majoritetssamfunnet eller de «islamske ekspertene». Muslimer kan på denne måten aldri være likestilte subjekter i samfunnsdebatten, da de hele tiden er avhengig av andres bedømmelse om de er på den «riktige» eller «gale» siden.
Dette kommer kanskje klarest til uttrykk i det som muligens kan oppfattes som Martins autoritære holdninger til mangfoldet i de islamske fortolkninger. Mangfold er gjerne noe som har en positiv valør ellers i samfunnet, men får hos Almir en klar negativ klang. Han sier blant annet at: «ulike tolkninger av islam kan by på utfordringer i møte med moderne, sekulære samfunn … Faktum er at islam, i motsetning til for eksempel den katolske kirken, ikke har én sentral autoritet som kan gi entydige svar på hvordan religionen skal praktiseres i moderne kontekster. Dette kan føre til et mangfold av tolkninger, fra svært konservative til mer liberale, som alle hevder å representere «sann» islam. Dette mangfoldet av tolkninger er ikke nødvendigvis negativt i seg selv, men det kan skape utfordringer når det gjelder å finne felles forståelse og praksis, spesielt i møte med sekulære samfunnsstrukturer og verdier».
Sitatene er Almirs svar på mitt spørsmål om hvem det er som skal bestemme hva det innebærer å være muslim. Et «betimelig spørsmål» hevder han, men det svares i grunn ikke på det. Jeg vil hevde at enhver muslim bør få både lov og anledning til å delta i denne debatten, på lik linje med alle andre. For det er vel ikke slik at Martin for eksempel ønsker å begrense retten til å ytre sine meninger om islam? Han fremsetter jo sine ytringer ganske så frimodig og bastant, og hvorledes dette skulle være noe mer riktig enn det fortolkningsmangfoldet som eksisterer i islam, er en ganske absurd tanke.
Les også: Staten kan ikke gamble på at islam er blitt liberalt innen 2050
Viktig med fortolkningsmangfold
Å få en ensrettet islamsk fortolkning av religionen, som skulle passe som hånd i hanske med «sekulære samfunnsstrukturer og verdier», må vel kunne sies å være en autoritær tanke.
Jeg kan forstå hvordan Almir Martin tenker. Han tanker at han jo sitter på de «riktige» verdiene, og hva er vel bedre enn at muslimer kan tilpasse sin religion disse verdiene? Jeg skal ikke fremsette påstander om at Almir Martin er autoritær, han handler vel i god tro, men historien har vist oss gang på gang hvor alvorlig et slikt tankegods kan bli dersom dette skal forvaltes av et knippe mennesker eller et «samfunn» som sådan.
Kravene vi derimot kan stille, og bør stille, er teologisk innsikt og kompetanse. Måten å gjøre dette på er å bidra med argumentasjon og å begrunne hvorfor man mener det man gjør eller at en annen tar feil.
Ellers vil jeg si at fortolkningsmangfoldet i islam er særdeles viktig og en avgjørende faktor for frihet og lik deltagelse i samfunnsdebatten. De som søker eller ønsker å hindre dette, vil nok, med rette, møte «vestlig og demokratisk» motstand.
