Den liberale eliten har i stor grad rett om Trump. Men det spiller ingen rolle

Det er ikke tilfeldig at de aller fleste av de mest beleste og utdannede i USA støtter Harris. Men Trump trenger ikke nødvendigvis støtten deres, skriver Mikkel Ihle Tande. (Foto: Alex Brandon/AP/NTB.)
Det er ikke tilfeldig at de aller fleste av de mest beleste og utdannede i USA støtter Harris. Men Trump trenger ikke nødvendigvis støtten deres, skriver Mikkel Ihle Tande. (Foto: Alex Brandon/AP/NTB.)
Det hjelper ikke å innta rollen som moralens voktere. Et oppgjør med trumpismen krever noe helt annet, skriver Mikkel Ihle Tande.
Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Hvorfor stemmer så mange på Donald Trump?

I helgen så jeg den nye filmen «The Apprentice» på kino. Den handler om Donald Trumps vei til toppen. Ikke av verden, men av New Yorks økonomiske elite.

Vi får et innblikk i Trumps formative år, hvor han stiger i gradene mye takket være hjelp og inspirasjon fra den mektige advokaten Roy Cohn. Filmen er bra, og den danner på ingen måte et flatterende bilde av Donald Trump.

Derfor hates den av ytterkantene på begge sider av det politiske spekteret. Trump fremstilles som et menneske, med sine sårbarheter og enkelte sympatiske trekk. Det tåler ikke hans mest innbitte kritikere. Filmens etterlatte inntrykk er at han er blitt en mann uten moral, som gjør hva som helst for makt. Det tåler ikke fansen.

Selv om filmen er ensidig, inneholder den nok lite som er direkte feil. «The Apprentice» kan forstås som en slags nyansert kritikk av Trump. Det er imidlertid ikke mangel på dette, og «The Apprentice» vil av de fleste bare oppfattes som nok et utspill i mengden fra elitemiljøer som Hollywood.

Annonse

For å overkomme trumpismen må det noe helt annet til.

Trumps uspiselighet

I «The Apprentice» adopterer unge Donald tre leveregler fra sin mentor Cohn: «Den første regelen er å angripe, angripe, angripe», sier Cohn. «Regel to: innrøm ingenting, nekt for alt … Regel tre: uansett hva som skjer, hevder du at du vant og innrømmer aldri nederlag. Du må være villig til å gjøre hva som helst mot hvem som helst for å vinne».

Disse tre reglene oppsummerer taktikken til Donald Trump før, under og etter hans periode som president. Trump tapte valget i 2020, men innrømmet aldri nederlag. Tvert imot prøvde han alt i sin makt for å stjele valget.

Donald Trump var imidlertid upopulær blant den liberale eliten som styrer USA, lenge før dette. Med god grunn. Trump er alt det eliten ikke skal være og stå for. Han er rett og slett et dårlig forbilde når det gjelder verdier som anstendighet, samarbeidsvilje, respekt for andre og mye mer. Det er ikke tilfeldig at de aller fleste av de mest beleste og utdannede i USA støtter Harris.

I en tidligere kommentar har jeg skrevet at «jeg kan være enig i det meste av kritikk som rettes mot Trump, som har den emosjonelle modenheten til en fem år gammel gutt med ADHD. Landet gikk likevel ikke av skaftet sist han var president. Stort sett går medias kritikk mot ham ut på væremåte, ikke politikk».

Væremåten hans er imidlertid ikke uviktig. Trump gjør ting en kandidat fra Demokratene aldri kunne drømt om å komme unna med. Bare noen eksempler er hans krypto-scam av egen kultmedlemmer, at han støtte vekk nesten samtlige tidligere politiske medarbeidere og hans latterliggjøring av folk på daglig basis, inkludert en funksjonshemmet journalist.

Det har liten hensikt å fortsette med et karakterdrap på Trump, dem finnes det nok av i media og Hollywood allerede. Den liberale eliten har i stor grad rett om Trump. Men det spiller liten rolle så lenge de ikke klarer å forstå hvorfor Trump, på tross av alle sine karakterbrister, appellerer til så mange.

Akkurat nå virker det ikke engang som Demokratene har klart å stable på beina en kandidat som er mer populær. Begge disse øvelsene ville krevd noe den liberale eliten ser ut til å mangle i like stor grad som Trump mangler skam, nemlig selvinnsikt og omstillingsevne.

Les også: Osloelever lærer om Trump som «fascist og Hitler»

Trump representerer en ny elite

Donald Trump er definitivt del av en elite i USA, det samme er Elon Musk, som nå prøver å hjelpe Donald Trump til makten. Det samme er Peter Thiel, den mektige tek-milliardæren som har støttet Trump helt siden 2016-valget.

Men de er ikke representanter for det man kan kalle etablissementet i dag. Dette «regimet» representeres av Demokratene: partiet dominerer i nesten alle de rikeste valgdistriktene, støttes av 97 prosent av journalister, 91 prosent av professorer, Big tech (som er største donor til Harris-Walz) og hele 98 prosent av de som jobbet i Twitter før Musk tok over.

Trump og Musk er snarere representanter for en konkurrerende elite. Folket er så misfornøyd at de er villige til å stemme på en brautende bølle uten demokratisk sinnelag, i håp om å snu om på den rådende samfunnsordenen. Som den italienske forfatteren Alessandro Baricco skriver i et essay publisert i Vagant i 2019: «det er slutt på den tause pakten, som kan beskrives slik: Folket innrømmer elitene enkelte privilegier og til og med en slags diffus straffrihet, og elitene tar ansvar for å skape og garantere for et samfunn som fungerer best mulig for alle».

Problemet til etablissementet i USA er at de har vanstyrt landet. Mange ser ikke dette fordi «økonomien går bra». Vel, ja. USA har i disse dager god vekst og høye lønninger, i hvert fall sammenlignet med Europa, som virker å ha stagnert fullstendig. Men vi har sammenlignbare problemer med høyrepopulisme her, og trumpismen har lenger røtter enn et øyeblikksbilde av økonomisk vekst kan forklare.

Finanskrisen i 2008 ble et vendepunkt. Landsbygda, der republikanske velgere flest bor, ble rammet brutalt på en helt annen måte enn elitene i Demokrat-kontrollerte stater på kystene, fordi milliardene sentralbanken «printet» for å løse krisen, hovedsakelig ble delt ut til politikk- og finanssentrene i California og New York først. De rikeste folkene i de rikeste delene av landet hadde ikke bare jukset seg til kunstig høy vekst gjennom uetisk bankvirksomhet, de ble også belønnet med bonuser for innsatsen. Både billedlig og bokstavelig talt måtte republikanere betale for 2008.

I samme periode har globalisering, utflagging av industri og innvandring fra Latin-Amerika tiltatt. Resultatet ble nedleggelse av fabrikker, tap av arbeidsplasser og stagnering av lønninger i de samme områdene. Den økonomiske og mentale depresjonen ble av mange håndtert med rus, spesielt opioider. De smertestillende medisinene er ikke bare effektive mot fysiske smerter, for eksempel fra et langt liv med tungt fysisk arbeid i en fabrikk, men også mot mentale smerter, for eksempel fra utilstrekkeligheten som føles når man mister denne jobben.

Det er ikke tilfeldig at Trump i 2016 gjorde det best i de samme områdene som var verst rammet av opioidkrisen. De samme områdene er også hardest rammet av overvekt og andre livsstilssykdommer, som i tillegg til opioidepidemien i stor grad er resultat av en kynisk og uregulert industri og en stat som har lagt til rette for den.

Donald Trump har nå styrket sitt lag med den kontroversielle og alternative Robert Kennedy Jr., som lover å fikse USAs helseproblemer.

Les også: Liker du «Sound of freedom»? Da er du sikkert en konspirasjonsteoretiker

Trump har styrket laget

Det er ikke rart at mange amerikanere er misfornøyde med elitene. En annen årsak er selvsagt woke-sirkuset de har stelt i stand de siste årene, som Subjekts lesere neppe er ukjent med. På et tidspunkt gikk dette så langt at det å stemme på Demokratene for hvite menn nærmest er sammenlignbart med «Queers for Palestine».

Eliten har forsømt sitt ansvar på et økonomisk plan, på et spirituelt plan og på et biologisk plan. Det er selvsagt mildt sagt håpefullt å tro av Donald Trump har løsningene på disse problemene. Men i år har Trump styrket laget sitt med mange smartinger, som nevnte Elon Musk og Robert Kennedy Jr., i tillegg til arbeiderklasse-intellektuelle J.D. Vance, visepresidentkandidaten som nylig imponerte stort med sin deltagelse på Joe Rogans podkast.

Demokratene har på sin side ingen troverdig plan for å løse problemene som gir næring til trumpismen. Planen deres er bare mer av det samme, kombinert med populistiske lappeteppeløsninger som sensur for å bøte på hatefulle ytringer og sosialistiske priskontroller for å bøte på inflasjonen som har tatt av under Biden.

Når jeg skriver at den liberale eliten har i stor grad rett om Trump, betyr ikke det at jeg stiller meg bak alle tendensiøse angrep på Trump i media. For det har blitt løyet mye fra den andre siden også, både om Trump og mye annet. At Russland sikret ham seieren i 2016 og at han vil ta livet av politiske motstandere, er bare to eksempler. At Trump er enda verre, er ikke et godt argument for å holde på slik samtidig som man unnlater å kritisk undersøke den andre siden.

Jeg mener ikke at Trump er en fascist, som mange nå sier – bare at han er uegnet som president – noe jeg for så vidt mener om Kamala Harris også. Når media kaller han ene fascist, mens hun andre er en «brat» med «joy» og «vibes», mister media all troverdighet. Sannheten er at begge sider har autoritære trekk, som en samlet presse burde kritisere.

Denne dobbelstandarden gjennomskues av stadig flere, og bidrar til at eliten og medias advarsler mot Trump mister troverdighet. At Trump irriterer disse folkene nok til å gå av skaftet, blir nesten et argument i seg selv for å stemme på ham igjen for mange amerikanere. Hvis Trump vinner, får vi alle nesten bare håpe at advarslene mot ham faktisk er overdrevet.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar