Regjeringens forslag til statsbudsjettet for 2025 ble fremlagt for rundt én måned siden. Nok en gang slår vi ny rekord i pengebruk.
Norge troner stadig i verdenstoppen når det gjelder offentlige utgifter som andel av verdiskapningen. Oljepengebruken har økt med 42 prosent de siste to årene. Det later til at vi har sluttet å prioritere, og øser ut med penger til nær sagt alt og alle.
Norges håndtering av oljerikdommen får meg til å tenke på et sitat som stadig dukker opp i min feed på sosiale medier om dagen.
«Hard times create strong men
Strong men create good times
Good times create weak men
And, weak men create hard times»
– G. Michael Hopf
«Men» i dette sitatet kan like gjerne byttes ut med selskaper, organisasjoner, samfunn, stater og politikere.
Oljelandet som ble mette
Det er nemlig slik at selskaper som i lang tid opplever gode tider, har lett for å pådra seg en rekke dårlige vaner. Typiske eksempler er overansettelser, svak kostnadskontroll og dårlig risikostyring. Gode tider er også kjent for å redusere kritisk tenkning og innovasjon.
Heldigvis går økonomien i sykluser, og rett som det er kommer det dårligere tider. I slike tider vil selskapene kvitte seg med overflødige ansatte, omorganisere, omskolere, effektivisere og prioritere for å kunne imøtekomme de endrede økonomiske forutsetningene.
Denne omstillingen er ikke bare kritisk for selskapets overlevelse der og da, men bidrar også til å skape en sunn og motstandsdyktig bedrift, som er bedre rustet til å skape profitt i tiden fremover.
Helt siden vi fant olje på slutten av 60-tallet, har det stort sett vært veldig gode tider her i Norge. Statens inntekter og utgifter har økt fra et par hundre milliarder i 1985, til et par tusen milliarder i 2024. Ti ganger så mye penger, altså. Kun en tredjedel av økningen skyldes inflasjon og befolkningsvekst. Restens skyldes økt pengebruk.
Alle skal få! Eller?
Les også: De unge bør ikke finne seg i å bli overkjørt av de eldre
Det gigantiske statsbudsjettet
I kapittel 1 («Hovedtrekk og prioriteringer») av årets statsbudsjett står det at: «Omprioriteringer er nødvendig for å skape rom for satsinger og økte utgifter på andre områder. Innstramminger og bedre innretning av støtteordninger kan også bidra til bedre og mer effektiv utnyttelse av arbeidskraft og andre ressurser i det norske samfunnet».
På papiret høres dette fornuftig ut. Fire prioriteringer som trekkes frem, er: å redusere tilskuddet til bosetting av enslige asylsøkere (verdi 370 millioner), et tak på C02-kompensasjon til bedrifter (verdi 1,8 milliarder), reduksjon i stipend til studenter som ikke fullfører studier (verdi 175 millioner) og til slutt å avvikle folketrygdens utgifter til dekning av kiropraktor (verdi omtalt neglisjerbar).
Regjeringen har altså brettet opp ermene og strammet inn hele 2,3 milliarder kroner. En besparelse på 0,1 prosent av statsbudsjettet på 2.378 milliarder. Nå ser det ut til at politikerne ikke lenger evner eller tørr å gjøre tøffe prioriteringer eller ta upopulære, men nødvendig valg. Politiske ledere later til å styres av hva de tror medlemmene deres mener, i stedet for å lede vei og fortelle hva som bør gjøres.
Les også: Dette valget var tradisjonelle medier vs. X og podkaster
Kanskje det er en idé å simulere dårligere tider
Ved å gi etter og tilfredsstille alle bygger vi en svak stat som, paradoksalt nok, folk ikke engang er fornøyd med. En stat som tilsynelatende bare blir større, mindre effektiv og mer tunggrodd for hver dag.
Vi kan være i ferd med å pådra oss Hollandsk syke, der utviklingen i én sektor går på bekostning av utviklingen i andre. Gjerne som følge av eksport av én naturressurs. Kombinert med en skattepolitikk som skremmer vekk verdiskaperne og utenlandske investeringer, er det ikke usannsynlig at vi vil være uten ben å stå på etter oljeeventyret.
Norge, med sin enorme pengebinge, er i en unik posisjon med et hav av muligheter. Det bør definere oss som nasjon hvordan vi drar nytte av denne posisjonen. Vi kan fortsette å bli svakere ved gi etter til en stadig mer berettiget befolkning. Eller vi kan begynne å ta bevisste og langsiktige valg, og på den måten skape et robust og bærekraftig samfunn. Et samfunn som vil klare seg i møte med dårlige tider. Og som vil fortsette å blomstre etter at oljeæraen er over.
For å få til dette er vi nødt til å løfte blikket forbi neste stortingsvalg. Og det etter det igjen. Vi må se på hvilke tiltak som gavner samfunnet vårt på sikt. Kanskje det kan være en idé å simulere litt dårligere tider, slik at vi er mer motstandsdyktige når de faktisk kommer.
