I et debattinnlegg i Subjekt 22. november retter Hedda Colleen Østvang retter sin kritiske penn mot Donald Trump, Andrew Tate, Talibans krigere, og alle andre menn. Som hun nå sier: «Verden har et mannsproblem».
Ja, alle menn er problemet: «Det er på tide at vi ber dem skjerpe seg».
Etterspør Østvang likestilling? Hun vil trolig si ja. Men er det troverdig? Eller er hennes tekst snarere symptomatisk på en form for mannsforakt?
Som sosiologen Suzanna Danuta Walters skrev i selveste Washington Post i 2018: «Hvorfor kan vi ikke hate menn?» Og som hun avsluttet artikkelen: «Vi har hver eneste rett til å hate dere». Kvinner har rett til å hate alle menn, fordi de er menn, altså.
Det er nokså innlysende at det finnes mennesker, deriblant menn, som bør skjerpe seg. Det vil neppe mange krangle på. Men hvorfor er jeg som mann ansvarlig for hva Taliban eller Andrew Tate driver med? Hvorfor er menn ansvarlige for alt andre menn gjør? Er det noe galt med menn?
Les også: Gjør Amerika kjedelig igjen, please
Woke og nye hierarkier
I min kommende bok «Wokeisme» diskuterer jeg dragningen mot identitetspolitikk på deler av venstresiden, spesielt i den engelsktalende verden.
Der studerer jeg blant annet den voksende mistroen mot menn. Maskulinitet defineres stadig som noe giftig, som noe sykeliggjørende. Menn defineres som et problem, som noe forkastelig. Østvangs tekst er et godt eksempel. Å være mann betyr at man bør skamme seg – og identifisere seg som et problem.
I det liberale demokratiet ser man individer, ikke grupper. Du er ansvarlig for hva du selv gjør, men ikke for hva mennesker du tilfeldigvis deler hudfarge, kjønn eller religion med, gjør.
For Østvang – som for wokeister og wokeismens sympatisører mer generelt – er denne liberale logikken fremmed. Man er skyldig fordi man har «feil» bakgrunn. Er du mann, er du skyldig i ting andre menn gjør.
Betty Friedan, kanskje den moderne feminismens grunnlegger, kritiserer ideen om at kvinner er overlegne menn, noe hun kaller kvinnesjåvinisme. Å kalle mannen et problem, fordi han er en mann, som Østvang gjør, er kanskje det reneste eksempelet på en slik sjåvinisme.
Les også: Er det X eller Y som gjør seg irrelevante nå?
Identitetsfelle
Når Østvang generaliserer og sverter alle menn, fordi de er menn, entrer hun en identitetsfelle. Hun krever at menn tenker på politikk som en kjønnskamp, hvor de er den onde motparten.
Noen få woke menn vil sikkert akseptere Østvangs meninger. Menn flest vil derimot neppe føle at de har et ansvar for hva Taliban eller Andrew Tate driver med.
Slik sjåvinisme vil ikke bare presse mange menn bort fra likestillingsagendaen. Det vil også normalisere mannssjåvinisme. Om Østvang kan forakte menn, kan ikke en mannssjåvinist forakte kvinner? Om menn er ansvarlige for alt en enkelt mann gjør, kan ikke en mann som har dårlige erfaringer med en kvinne, si at alle kvinner er onde, eller i det minste farlige?
Dette er identitetsfellen Østvang og hennes likesinnede legger. Der kvinnesjåvinisten vil snakke om «mannsproblemet», vil mannssjåvinisten snakke om «kvinneproblemet». Da blir vi ikke lenger å regne som individer. Snarere blir vi vurdert som medlemmer av kollektiver, som sjåvinistisk vil rangeres vis-à-vis hverandre.
Denne fellen kan unngås. Snarere enn å spre mannsforakt, bør man, som Agenda-rådgiver Sylo Taraku skriver, møte menn – og for øvrig alle andre medmennesker – med respekt. Slik kan vi hindre den giftige kjønnspolariseringen som presses frem, både av wokeister som sprer mannsforakt, og av mannssjåvinister som Tate.