«Dropp nedlatenheten, Østvang», skriver Lars Erik Gjerde i sitt forrige svar til meg. Jeg er ikke nedlatende overfor deg, Lars Erik. Jeg kjenner ikke deg, men jeg ser ned på argumentasjonen din, fordi den er rotete, mangelfull og repetitiv, og fordi du projiserer alt det du selv gjør, over på meg.
Det kan ikke jeg ta ansvar for. Du har allerede bestemt deg for hva jeg mener, og ingenting jeg sier, kan endre det.
Likevel svarer jeg, fordi kronikkene dine illustrerer så tydelig hvor harde personangrep vi damer blir møtt med, når vi forsøker å si hva vi egentlig mener. Og jeg har mer å si om det.
Menn fritas altfor ofte
I middelalderen i Europa var ølbrygging en huslig aktivitet, og det var vanlig at kvinner brygget øl hjemme. Mange solgte ølet de brygget, på markedene, og for å skille seg ut på markedsplassen brukte de høye, spisse hatter.
Historien skal ha det til at de feide husene sine med sopelime og hadde katter som holdt musene unna – antagelig på samme måte som alle andre hadde på den tiden – og at dette kan ha vært opprinnelsen til det bildet vi i dag tenker på når vi tenker på de onde heksene. Det var damer som var selvstendige – eller i ferd med å bli det – og kanskje var de ganske tøffe, som turte å stå på egne ben i et samfunn som på altfor mange måter ikke var designet for dem. Og det kan ikke ha vært lett å være tøff dame da, for på den tiden – og i noen århundrer som fulgte – ble mange av dem brent levende.
I dag vet vi at det er litt bakstreversk å kalle heksebrenning for heksebrenning. For de var ikke hekser. De var damer, og det vi drev med, var damebrenning.
I dag brenner vi ikke damer på bål. Vi brenner ingen på bål lenger. Heldigvis. Straffemetodene våre har blitt markant mye hyggeligere. Men når vi kritiserer damer som snakker høyt, så angriper vi fortsatt personen de er, og ikke det de sier eller gjør. Vi sier hun er vanskelig, hun er kritisk, hun er hatefull og så videre. Ikke det hun sier eller gjør, men hun. Det hun gjør, er hennes personlighet.
Menn fritas derimot ofte for den typen personkarakteristikk. Menn kan gjøre ganske uspiselige ting, og likevel sier vi «men han er jo egentlig veldig snill da». Når menn gjør noe grelt, skiller vi sak og person. Det ligger i ryggmargen vår. Når damer gjør noe vi synes er uspiselig, er ikke saken den samme. Da er hun hatefull, en sjåvinist, en radikal som må jekkes ned. Som straff for å stikke seg ut blir kvinner fortsatt tillagt onde hensikter vi ikke har. Og på den måten har vi faktisk ikke endret oss nevneverdig siden 1600-tallet.
Les også: Gjør Amerika kjedelig igjen, please
Nei, kvinne, ta din plass
I NRK ytring i 2016 skrev Harald Eia kronikken «Menns mørke drifter». Kronikken er mye mer radikal enn min «Verden har et mannsproblem». Eia skriver rett ut at menn må tøyles, og at han skulle likt å se et eget mannsregnskap, for kostnaden vi betaler for å passe på menn, er enorme. Tenker du Lars Erik Gjerde, at Eia også er en mannehatende kvinnesjåvinist? De fleste av oss gjør ikke det, for han er ikke det. Og det er ikke jeg heller.
Men for damer kommer altså det å ytre seg med en pris som er veldig høy. Å bli hengt ut som hatefull, sjåvinistheks koster for mye. Derfor holder mange damer seg tause. Mange damer tenker sitt, men sier det ikke høyt. Vi orker ikke.
Jeg skulle ønske meg at damer tillot seg selv å ta mer plass. Vi må fastholde at vi har rett til å være høylytte, flåsete, spisse, gøyale, tjukke, keitete mennesker som av og til bommer på humoren, ser trøtte og usminkede ut, drikker oss litt for fulle, er litt skarpe. Vi er hele mennesker. Og vi må ikke være perfekte for å snakke høyt eller mene noe. Vi må tørre å si hva vi egentlig tenker og mener, selv om det av og til kommer med en høy pris.
For greia er at det finnes ingen plass vi damer kan ta som er for liten. Vi kan ikke være for medgjørlige, for forståelsesfulle, for selvoppofrende eller for snille. Vi kan kle oss i burka, slutte å gå ut av huset, slutte å synge, slutte å jobbe, slutte å snakke. Det hjelper ikke. Det eneste som skjer når vi er tause og rause, er at vi gradvis, gradvis, gradvis flytter grensen for hva menn føler seg berettiget til.
Nei, kvinne, ta din plass, tenker jeg. Vi må si at nok er nok, ellers går vi fort mot at vi ikke bare blir brent på Reddit, men på ekte. Igjen. Eller steinet eller hengt eller pisket, kanskje. Men hvem henger seg opp i detaljer.
Les også: Dekningen av USA-valget svekket tilliten til media. Det bør ikke overraske
Vi har alle et ansvar
Til slutt vil jeg runde av debatten med et siste poeng. Gjerde skriver at: «I det liberale demokratiet ser man individer, ikke grupper. Du er ansvarlig for hva du selv gjør, men ikke for hva mennesker du tilfeldigvis deler hudfarge, kjønn eller religion med, gjør».
Jeg vet ikke helt hva Gjerde mener med «å se» individer og ikke grupper. Men det er sant at i en moderne rettsstat, så kan man ikke holdes rettslig ansvarlig for andre menneskers handlinger. Likevel betyr ikke det at man er moralsk fritatt for ansvar. Ingen av oss er det. Vi er alle skapere av de kulturene vi er en del av. Familiekulturen din er som den er, fordi alle medlemmene av familien utspiller sin rolle. Det er det samme på arbeidsplassen, skolen, nabolaget, på internett og i samfunnet for øvrig. Vi skaper og bærer vår kultur sammen, og vi må alle ta et ansvar for at det er gode kulturer.
Så, for siste gang i denne runden med debatt: Når stadig flere menn er like emosjonelt utviklet som Eric Cartman, og menns kjønnskultur er så på bærtur at vi snakker om tredje verdenskrig på NRK nyhetsmorgen, så er det på tide at vi alle tar et kollektivt ansvar for å snu denne trenden.
Det er hverken hatefullt eller sjåvinistisk å si det. For, som en venninne av meg så fint sa: Hvordan skulle det gått med Europa etter 2. verdenskrig hvis alle tyskerne hadde stått og hylt «not all Germans»?
