Det norske politiske landskapet har gjennomgått store endringer de to siste tiårene. Få har vært like sentrale i dette landskapet som Jonas Gahr Støre (AP). Fra å være en populær utenriksminister til å lede Arbeiderpartiet inn i en av sine dypeste kriser har hans lederskap og beslutninger etterlatt et tydelig avtrykk.
Dette avtrykket har dessverre vært preget av feilvurderinger, manglende selvinnsikt og en politikk som har svekket både Arbeiderpartiet og tilliten til norsk politikk.
Fra karikaturstriden til blasfemiloven
Under karikaturstriden i 2006 viste Støre en svakhet som utenriksminister. Striden begynte da den danske avisen Jyllands-Posten publiserte karikaturtegninger av profeten Muhammed, og disse ble viderepublisert av et par norske aviser – til store protester i den muslimske verden.
Støres håndtering av situasjonen var preget av unnvikelse og mangel på prinsipiell støtte til ytringsfriheten, og sendte et signal om at grunnleggende norske verdier kunne vike for press.
Dette ble ytterligere forsterket i 2009, da han gikk inn for å hasteinnføre en ny blasfemilov. Selv om forslaget ble stoppet, ga det et urovekkende innblikk i Støres verdigrunnlag. Hvorfor skulle ytringsfriheten svekkes i et av verdens mest demokratiske land?
Hamas og diplomatiets grenser
I 2010 tok Støre kontakt med den palestinske organisasjonen Hamas, som blant annet av EU og USA regnes som en terrororganisasjon. Selv om dialog kan være et kraftig verktøy i internasjonal politikk, var dette en handling som utfordret Norges prinsipper om ikke å legitimere voldelige grupper. Det skapte tvil om hans dømmekraft og evne til å navigere i komplekse diplomatiske farvann.
Videoen der Støre nekter for kontakten, styrker heller ikke hans etos.
Les også: Dette er ingen prinsippsak, Karpe. Det er hyklerisk
Listhaug-saken: Politisk spill på sitt verste
I 2018 støttet Støre et mistillitsforslag mot Sylvi Listhaug (FRP), etter hennes kontroversielle Facebook-innlegg om at «Arbeiderpartiet mener terroristers rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».
Innlegget var unektelig provoserende, men langt fra grunnlag for mistillit. Støre demonstrerte en vilje til å bruke institusjonell makt for politisk gevinst, heller enn å bygge broer og fremme konstruktiv debatt. Dette føltes som en styrt operasjon for å eliminere en politisk motstander, snarere enn et forsøk på å løfte norsk politikk.
Giske-saken: Dårlig håndtering og splid
Mellom 2020 og 2024 har Støres håndtering av Giske-saken ytterligere svekket hans omdømme.
Hans mangel på klarhet og evne til å balansere rettferdighet med ansvar har splittet partiet og skapt en følelse av kaos.
Han ble oppfattet som en leder uten kontroll, ute av stand til å finne en vei som både respekterte varslerne og sikret partiets gjennomføringsevne.
Les også: Arbeiderpartiets fall har så vidt begynt. Med mindre partiet gjør noe drastisk
Fra 35 til 16 prosent: Et parti i fritt fall
Støres manglende evne til å ta ansvar eller beklage sine feil har vært en gjennomgående utfordring. Hans lederskap har bidratt til å ta Arbeiderpartiet fra en stolt posisjon på rundt 35 prosent oppslutning til dagens historisk lave nivå på 16 prosent.
Velgerne har mistet tilliten til et parti som en gang var ryggraden i norsk politikk. Likevel er det håp. Som en tidligere trofast Arbeiderpartiet-velger ser jeg muligheten for en ny begynnelse. Arbeiderpartiet har fortsatt ressurser, verdier og en historie å bygge på. Det som kreves, er et tydelig oppgjør med gamle feil og en visjon som kan samle både medlemmer og velgere.
Kanskje kan jeg, og mange andre som har vendt ryggen til partiet, en dag finne veien tilbake – hvis Arbeiderpartiet igjen finner sin plass som en forkjemper for sosial rettferdighet, frihet og ansvarlig lederskap. For norsk politikk trenger et sterkt Arbeiderparti. Men det må være et Arbeiderparti som har lært av sine feil.
