Statsviter Almir Martin skriver i Subjekt at «Æresvold er noe helt annet enn vanlig vold i nære relasjoner. Det må reflekteres i loven». Han argumenterer for en egen juridisk kategori for æresvold, men er dette tilstrekkelig?
Æreskultur er ikke begrenset til bestemte regioner, klaner og familier – dens mekanismer har også preget vestlige samfunn. For å bekjempe æresvold og vold i nære relasjoner må vi forstå de universelle mønstrene av dominans og undertrykkelse som binder menneskene sammen.
Behovet for en egen juridisk kategori
I sin kronikk argumenterer Almir Martin for en egen juridisk kategori for æresvold. Jeg kan til en viss grad forstå hensikten med å skille æresrelatert vold fra vold i nære relasjoner, selv om også vold i nære relasjoner alltid er knyttet til voldsutøverens krenkede ære.
Jeg kan være enig i at en slik kategorisering kan bidra til å adressere fenomenets kjerne på en bedre måte. Samtidig er det avgjørende at vi ikke begrenser forståelsen av æreskultur til et fenomen som utelukkende er forankret i familier og klaner i visse samfunn fra Midtøsten og Nord-Afrika. Hva skiller æresrelatert vold fra annen vold?
Martin begrunner sitt standpunkt med at æresrelatert vold er dypt forankret i kollektive og kulturelle æresforståelser, som styrer sosial kontroll i samfunn med sterke røtter i Midtøsten og Nord-Afrika. Han hevder at denne typen vold går dypere enn personlig motivert vold, fordi den bygger på familiens og klanens æreskodeks, som begrenser individets rettigheter og ønsker.
Martins løsning innebærer skreddersydde juridiske verktøy og en helhetlig tilnærming for å beskytte dem som er fanget i æreskulturen.
Les også: Han vil innføre et statlig sensurapparat. Det er en dårlig idé
Æreskultur i et historisk og globalt perspektiv
Samtidig er æreskultur ikke begrenset til samfunn i Midtøsten og Nord-Afrika, selv om det er disse regionene vi oftest hører om i norske medier. Også i vestlige samfunn har æreskultur vært dypt rotfestet og eksisterer fortsatt i miljøer der familie, religiøse grupper og klaner utøver sterk kontroll over individet. Et eksempel fra Europa er Italia, hvor rettssystemet over tid har klart å bekjempe æresvold.
Gjennom generasjoner kunne krenkede menn få redusert straff etter å ha drept sin kone, søster eller datter for å opprettholde familiens ære. Dette endret seg med loven fra 1981. Selv i dag står kampen mot seksualisert vold og vold i hjemmet høyt på dagsordenen i Italia, og får betydelig oppmerksomhet i media.
Les også: Dette er ingen prinsippsak, Karpe. Det er hyklerisk
Historisk undertrykkelse av kvinner
Vi bør diskutere æresbegrepet mer inngående, og trekke paralleller mellom den brutale fysiske og psykiske volden som opprettholder orden og samhold i samfunnene Martin beskriver, og den psykiske volden som historisk sett har preget vestlige kulturer.
Det finnes klare likheter, for eksempel mellom livet til kvinner fanget i dagens æreskultur og Henrik Ibsens Nora. I begge tilfeller fratas kvinner sin vilje og tvinges til å underkaste seg en nådeløs maktkonstruksjon av dominans og underkastelse, der mannen er sjefen og kvinnen er «slaven».
Det er viktig å anerkjenne den komplekse dynamikken bak æresvold og vold i nære relasjoner. Ofte er både offer og utøver fanget i et tett nettverk av bindinger og følelser. Dette nettverket består av en dyp, underliggende angst – på den ene siden frykten for ikke å komme seg ut, og på den andre siden frykten for å miste det eller den man har.
Bindinger av skam spiller også en sentral rolle; det som skjer i hjemmet, skal holdes hemmelig og ikke eksponeres for omverdenen. I tillegg finnes det ofte bindinger av gjensidig kjærlighet, for selv de som er fanget i æreskulturer eller skadelige relasjoner, kan ha opplevd omsorg og kjærlighet fra personer som siden blir voldsutøvere.
Samtidig føler offeret ofte en dyp skyld, og opplever at hun selv er ansvarlig for voldsutøverens kraftige reaksjoner. Det er nettopp denne kompleksiteten som gjør det så vanskelig å bryte ut.
