Vi trenger flere kulturpersonligheter som flagger syn i betente debatter

Det at Karpe avlyste en konsert i Dubai fordi arrangøren Coca-Cola skor seg på israelske forbrytelser, har fått en del pekefingernemme til å sette brusen i halsen. De burde se seg selv i speilet, skriver Torleif Dønnestad.
Det at Karpe avlyste en konsert i Dubai fordi arrangøren Coca-Cola skor seg på israelske forbrytelser, har fått en del pekefingernemme til å sette brusen i halsen. De burde se seg selv i speilet, skriver Torleif Dønnestad.
Vebjørn Selbekks flammende kritikk av palestinsk side og mildhet overfor den israelske, gjør at han ikke bør beskylde andre for dobbeltmoral, skriver Torleif Dønnestad.
Om skribenten
Torleif Dønnestad er webutvikler og skribent med en sterk interesse for menneskerettigheter, likeverd og etikk i globale spørsmål.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Karpe boikotter avlyste en konsert i Dubai på grunn av arrangøren Coca-Colas bånd til Israel.

Det at Karpe avlyste en konsert i Dubai fordi arrangøren Coca-Cola skor seg på israelske forbrytelser, har fått en del pekefingernemme til å sette brusen i halsen.

Dagen-redaktør og selverklært sionist Vebjørn Selbekk, som delte panel med Karpes Magdi Abdelmaguid i Ytringsfrihetskommisjonen, har rast fra seg både på X, i Dagbladet og sist i Nettavisen.

Det første han bemerker, er at Coca-Colas industrivirksomhet på jord som Israel har okkupert i strid med internasjonal lov, er en «obskur forbindelse til Israel». Jo da, i noens øyne er det obskurt å respektere folkeretten, og ikke minst unngå medvirkning til krigsforbrytelser etter Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC).

I neste omgang anklages rapduoen for dobbeltmoral når de boikotter Israel fremfor Emiratene, med henvisning til at innbyggere og tilreisende fremmedarbeidere undertrykkes. Jo da, staten er intet frihetsideal, men det hadde neppe utløst massemigrasjon om emiren av Dubai stilte jumbojeten til fri disposisjon for reiselystne til Gazastripen. Og nettopp dette poenget er vanskelig å øyne for en som levner Israel et underordnet ansvar for deres hinsides meningsløse og kontraproduktive brutalitet. Kollektive represalier mot sivile i et omfang og på et vis som får Amnesty med flere til å konkludere med folkemord.

Annonse

Selbekk har også hevdet at: «Alle israelske statsborgere har selvfølgelig de samme borgerrettighetene, uavhengig av etnisitet». Med dette fornekter han landets institusjonelle diskriminering, som blant andre Human Rights Watch og Amnesty har grundig dokumentert, og som Amnesty vurderer at tilfredsstiller definisjonen av apartheid.

Ved Selbekks kontinuerlige flammende kritikk av palestinsk side av konflikten, mildhet overfor den israelske, og forskjønnende misrepresentasjon av israelske forhold, blir det den huleste trippelmoralisme å skulle beskylde andre for dobbeltmoral.

Det eneste etnokratiet i Midtøsten

Målt opp mot det eneste landet i Midtøsten hvis statsleder noensinne er etterlyst av ICC, fremstår Selbekks ellers betimelige innvendinger mot Emiratene som nærmest luksusproblemer.

Tiltalen mot Netanyahu dreier seg heller ikke «bare» om krigsforbrytelser (slik som i Putins tilfelle), men også om forbrytelser mot menneskeheten. I løpet av fjorten måneder har staten hans massakrert 45.000 mennesker, en folkemengde tilsvarende Arendal og Grimstads befolkning til sammen. Dette blir som å stille Gazastripens 2,2 millioner innbyggere på linje, og henrette hver femtiende person til man kommer til endes. Syv av ti av dem kvinner og barn.

Hadde nazistene utvist like stor brutalitet overfor den norske befolkningen under deres okkupasjon, ville dette medført over en kvart million drepte i løpet av krigen – ikke 10.000, som ble utfallet. 70 prosent av bygningsmassen ville vært ødelagt – skoler og sykehus inkludert.

En del jødiske organisasjoner og støttespillere mener det er farlig å sammenligne israelske handlinger med nazistenes, da dette visstnok skal nøre opp under antisemittisme. Personlig deler jeg ikke denne oppfatningen, og mener at tabuer uansett ikke bør stå i veien for opprørende illustrasjoner, hvis de er relevante.

Det som er farlig, er å tie stille. Det som er farlig, er de fastlåste tankebanene. Den passive aksepten. Å tåle så inderlig vel, som Arnulf Øverland skrev. Åpenhet gjør at noen kan føle seg støtt, men ubehag er ofte en nødvendig kime til erkjennelse.

De som har fulgt en diskusjon om karikaturen av den israelske soldaten som stirrer inn i et speil, der en nazisoldat stirrer tilbake, vet at den type paralleller vekker følelser på nivå med Muhammed-karikaturene. Mens deler av sistnevnte serie var rene vulgæruttrykk uten annen mening enn å stigmatisere og provosere en hel religion, retter den første seg mot en stat, med et budskap gjenkjennbart i statens godt dokumenterte handlinger.

Nok en parallell kan observeres i de to tiltalekategoriene Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant er anklaget for. De samme to førte til flere henrettelser under Nürnbergprosessen. Basert på ICCs tidligere straffutmålinger, ligger inntil 30 års fengsel i kortene hvis de blir dømt. ICC praktiserer ikke dødsstraff, men om forholdet anses som systematisk og overlagt, kan det vanke livstid.

Les også: Dette er ingen prinsippsak, Karpe. Det er hyklerisk

Konsekvent etikk er ikke lett

Med det sagt: Selvsagt er det flere som bør boikottes enn Israel og selskaper som medvirker til groteske brudd på folkeretten der.

Det er fraværende i Selbekks resonnement, men Emiratene har altså sin del av ansvaret for de enorme lidelsene i Jemen og Sudan – et ansvar som for øvrig også hefter ved storebror Saudi-Arabia. Det forventes naturligvis mer av noen som markedsfører seg som demokratiet med den mest moralske hæren i verden, men disse to bør opplagt også boikottes.

At Fifa velger Saudi-Arabia som vert for fotball-VM i 2034, er et nytt bunnpunkt etter Qatar for to år siden. Boikott absolutt VM i ’34 og resten av Fifa-sortimentet, inntil sammenslutningen eventuelt snur og respekterer sine egne menneskerettighetsregler.

Og hva med de land som forsyner velkjente krigsforbrytere med våpen, eller har direkte eller indirekte skyld i notoriske brudd på folkeretten, slik som USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike?

Og elbilisme? De 80.000 barnehendene som klorer malm med fingrene i kongolesiske gruver, med fare for liv og helse, må grave ut mange tonn malm for å høste nok kobolt til ett enkelt elbilbatteri. I tillegg har DR Kongo de forferdeligste krigsforbrytelser på samvittigheten, og er jevnbyrdige med Emiratene på Freedom House sin frihetsindeks. Kan man da nytte elektriske fremkomstmidler uten betenkelighet, eller er det eneste moralske å boikotte kjøretøy- og batteriprodusenter, samt resten av forsyningskjeden?

Er det i orden å handle med Kina, som scorer like smertelig som Saudi-Arabia på frihetsindeksen – og halve poengsummen til Emiratene? Er det mindre ille at Norge bruker sin etiske kapital på å pimpe Kinas omdømme, og normalisere landets beksvarte menneskerettighetsbrudd, enn at en artist godtar å spille på en emiratisk scene?

Konklusjonen? Konsekvent etikk krever en ryggrad og en vilje til å støte, forsake og tilpasse som de færreste har. Peker man på andre, er det fint å være bevisst på de tre fingrene som peker tilbake på en selv.

Les også: Det er helt greit å ikke ta stilling i Israel-Palestina-konflikten

Mumlende kulturstand i kanselleringskulturens æra

Karpe fortjener kritikk for å signere for festivalen i Dubai. Når signaturen likevel ble realitet, er det vanskelig å klandre dem for å benytte denne posisjonen til å sende et beleilig signal til verdens største brusprodusent.

Det største problemet er ikke at Karpe signerte på noe de ikke burde. Boikotten og det påfølgende ordskiftet har skapt mye oppmerksomhet om Israels, Emiratenes og Coca-Colas brysomme sider, og det er jo bra. Det største problemet er at kulturpersonligheter som flagger syn i betente diskusjoner, er slik en skattet mangelvare.

De aller, aller fleste åler seg rundt grøten av frykt for å støte bort fans eller bli kansellert. De som faktisk våger å rykke inn i polariserende debatter, fortjener selvsagt kritikk når de trår feil, men også kred når de gjør noe rett.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof