Debatten om Maia Kobabes bok «Gender Queer» (2019) har rast i avisspaltene.
Psykologiprofessor Ole Jacob Madsen og journalist Lasse Josephsen fremstiller i Aftenposten 13. desember foreldre og andre som mener boken ikke egner seg for skolebibliotekene i småskolen, som drevet av LHBT-fordommer og konspirasjonsteorier.
Dette er til tross for at Madsen og Josephsen selv skriver at boken ikke er en barnebok. Argumentasjonen deres alternerer mellom at boken er viktig, til at den uansett er «bortgjemt» på et bibliotek og derfor ikke gjør skade, til at barn ser porno på nettet i alle tilfeller.
Madsen titulerer seg selv som en av Norges fremste tenkere på sin hjemmeside, og Josephsen har som journalist tiltatt seg en ekstremismeekspertrolle. Vi mener psykologen og journalisten bommer grovt i analysen av boken og i forståelsen av hva foreldre og andres engasjement handler om.
Lenker til grov porno
Som fagpersoner som har arbeidet med kjønnstematikk i flere tiår, den siste tiden med kjønnsidentitetsideologi især, argumenterer vi mot at fantasier og vrangforestillinger om kjønn skal gjøres til virkelighet og basis for lovverk, regulering og normgivende undervisning.
Følelser om og tolkninger av kjønn er ikke kjønn, men Madsen og Josephsen argumenterer for dette. Vi er fristet til å parafrasere deres meningsfeller i Human-Etisk Forbund: «Er dere helt sikre på det?»
«Gender Queer: A memoir» er Kobabes skildring av jakt på egen seksuell identitet. Hovedpersonen Maia er en kvinne som blir seksuelt opphisset av å forestille seg selv som mann (autoandrofili), og boken tolker denne fetisjen som å bety at hun hverken er mann eller kvinne.
Det handler ellers mye om hår, klær, å manipulere omgivelsene til å bruke selvlagde «pronomen», om hvor sårende det er å bli «feilkjønnet», om å binde brystene sine flate (noe som ødelegger brystvev, gir pustebesvær, hudproblemer, hindrer deltagelse i fysiske aktiviteter), om sex og kink, om «transisjon» og om å injisere testosteron som kvinne.
Boken har både grafiske og tekstlige skildringer av seksualitet og porno, som bruk av «strap on» (kunstig penis), sex mellom voksen og barn, og oralsex. Den inneholder også lenke til grov BDSM- og trans-porno på nett, samt en rekke sitater og referanser til forfattere som har fremmet absurde påstander om kjønn, som for eksempel Diane Ehrenshaft, som mener at førspråklige smårollinger viser at de er «født i feil kropp» ved å rive hårklemmer ut av håret.
Narsissisme og emosjonell forvirring
Fordi ødeleggende kjønnsstereotypier gjør livet vanskelig for unge, vil mange jenter og kvinner kunne kjenne seg igjen i Kobabes fantasier om å ikke ville være kvinne, og å leve i en verden hinsides kjønn.
Men boken møter ikke unge kvinners bekymringer, den er en gjennomgående narsissistisk fremstilling av en emosjonelt forvirret ung kvinne som tror hennes seksuelle fantasier bestemmer hennes kjønn. Det ekstreme selvfokuset understrekes i forsideillustrasjonen, der Maia, akkurat som Narsissus, ser sitt eget speilbilde i vannet.
Både selvfokuset og ønsket om å ikke ville underlegge seg kjønnsroller er noe unge kan kjenne seg igjen i. Men svaret boken gir, der «kjønnsskifte» presenteres som en vei ut av hovedpersonens emosjonelle, sosiale og psykiske floker, er ikke basert i vitenskap.
Vi er overrasket over at Madsen, som har engasjert seg i unges uro og utfordringer, synes å være uinformert om at stadig flere fagmiljøer advarer mot å la den nye kjønnsideologien få fritt leide inn i utdanningssektor og behandlingsregime. Nylig forbød den britiske regjeringen alt salg av pubertetsblokkere for barn under 18. Årsaken er forhold som har vært kjent lenge, også utenfor fagmiljøene: at pubertetsblokkere, binding, kirurgi og krysshormoner ikke lindrer kjønnsdysfori.
Samtidig avdekkes stadig nye irreversible virkninger av denne behandlingen, som sterilitet, seksuell dysfunksjon, svekket bentetthet og lavere IQ.
Les også: Vil du stole på myndighetene til å definere «feilinformasjon»?
Fordummende og polariserende
Foreldre og andre som ikke ønsker at pornofiserte, voldelige og vitenskapsfornektende fremstillinger skal formidles til barn av skolebibliotekene, er ikke høyreekstreme konspirasjonsteoretikere, slik Madsen og Josephsen antyder.
Det er heller ikke frykt for homofili som gjør at foreldre flest ikke ønsker at barn skal presenteres for forestillingen om at en seksuell fetisj skulle bety at man er noe annet enn sitt faktiske kjønn.
Madsen og Josephsens debattbidrag er eksempler på at tilhengere av kjønnsidentitetsideologi fremstiller faglig og etisk uenighet som «konspirasjoner» og «moralpanikk». Dette er fordummende og polariserende, og det ødelegger den viktige debatten om barns trygghet og kvinners rettigheter.
Kjønnsnonkonforme barn og unge skal få fortsette å utfordre kjønnsroller og -stereotyper. De skal ikke forledes av voksne inn i en tro på at det er noe feil med dem eller kjønnet deres. Ingen er født i feil kropp.
Les også: Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor foreldre finner denne boken upassende for barn
Mener at virkeligheten kan erklæres bort
«Gender Queer» er ikke forbudt i stater i USA, slik Madsen og Josephsen opprinnelig påsto. Påstanden om amerikansk bokforbud ble avkreftet av George Gooding i Subjekt etter at NRK også feilinformerte om dette i 2022.
Det siste denne debatten trenger, er usannheter og sverting der foreldre som vil skjerme barna sine mot voksnes seksualitet og kontrafaktiske påstander om kjønn, feilaktig blir fremstilt som ofre for konspirasjonsteorier og motstandere av ytringsfrihet.
Foreldre, elever og andre i Norge forventer nå at politikerne i valgåret 2025 klargjør hvorvidt de fortsatt mener at virkeligheten politisk kan erklæres bort, slik man her til lands har gjort siden 2013. Da ga Stortinget diskrimineringsvern til fantasmen «kjønnsidentitet» som om denne er fakta. Fantasier og tro, som «kjønnsidentitet» beviselig er, må ha vern som tro og livssyn, ikke som minoritet. I stedet fortsetter skolene å servere barn faktaundergravende narrativer om at du er din kink, som i Kobabes bok.
At en psykologiprofessor og journalist med interesse for ekstremismemiljø mener at det skulle gi tryggere barn og mindre mobbing å lyve til barn om grunnleggende ting som kjønn, er overraskende. Det viser at maktkonformiteten og -lojaliteten her til lands står sterkt. En undersøkelse i Dagen nylig avdekker at unge faktisk er mest kritiske til kjønnsidentitetsideologi i skolen. Det gir håp for fremtiden, når akademia og hovedstrømsmedia svikter.
