I dag er det ti år siden terrorangrepet på hovedkvarteret til det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, der 12 personer ble drept og 11 skadet. Satiremagasinet hadde publisert karikaturtegninger av blant annet profeten Muhammed.
I kjølvannet av drapene oppstod debatt om betydningen av ytringsfrihet. Slagordet «Je suis Charlie» (Jeg er Charlie) ble selve symbolet på at man støttet ytringsfriheten, og at den måtte omfatte provoserende karikaturer. Men hvor solid er oppslutningen om karikaturer når det kommer til stykket?
Det var ikke første gangen karikaturer av profeten Muhammed skapte debatter. Etter at Jylland-posten publiserte karikaturtegningene til blant annet Kurt Westergaard i 2005, oppstod karikaturstriden. Flere personer mistet livet i opptøyer og demonstrasjoner verden over.
Det var heller ikke siste gangen karikaturer av Muhammed vakte alvorlig dramatikk. For en snau måned siden ble åtte personer dømt for å ha hatt en rolle i drapet på den franske geografi- og historielæreren Samuel Paty i 2020. Paty fremviste Charlie Hebdo-karikaturtegningene i en time om ytringsfrihet for sine elever. Han ble brutalt drept – for å ha gjort jobben sin som lærer.
Etter både Grunnloven og internasjonale konvensjoner har vi rett til å gi og få informasjon uavhengig av form og innhold. Muntlige, skriftlige og ikke-verbale ytringer – slik som karikaturtegninger eller satiriske sanger eller sketsjer – er vernet. Også ytringene som sjokkerer, fornærmer og forstyrrer oss er vernet. Det meste er altså tillatt, også der det krenker våre følelser og identitet og egenverd. Dette har gode grunner for seg.
Karikaturer kan være ytringsfrihet satt på spissen: Det kan både såre som en piskesnert, og si mer enn tusen ord. Tradisjonelt har derfor kloke mennesker som utsettes for slikt, forsøkt å le med og si at det er en ære å bli utsatt for intelligent, humoristisk kritikk. Men realiteten er at karikaturer utsettes for stadig økende press.
Etter karikaturstriden uttalte norske tegnere som Finn Graff og Roar Hagen at frykt begrenser bruk av karikaturer i mediene. I juni 2019 annonserte New York Times at de ikke lenger vil publisere politiske karikaturer, etter kritikk for en tegning av Benjamin Netanyahu og Donald Trump.
Under den seneste amerikanske valgkampen ble The Washington Post nektet, av sine rike eiere, å gi uttrykk for hvilken av kandidatene som avisen «endorsed». Det var visstnok ikke Donald Trump. Da avisens karikaturtegner, Ann Telnaes, ville illustrere dette med en tegning av de aktuelle personene, ble også denne nektet publisert. Og nå har tegneren sagt opp.
Slik innblanding i redaksjonell uavhengighet kan virke mindre farlig siden det «bare» gjelder en tegning. Men det er et alvorlig symptom på en svekket pressefrihet. Kanskje det er en tanke å grunnlovsfeste et vern av den fjerde statsmakten også?
