Ved inngangen til det nye året hjemsøkes vi av visjoner som ikke bare er dystre, men direkte marerittaktige.
Blant dem står folkemordet i Palestina som et brennende sår på verdenssamvittigheten. En tragedie som utspiller seg i fullt dagslys, foran et verdenssamfunn som ser ut til å være fanget i apatiens trelldom.
Den største faren i vår tid er ikke nødvendigvis de kreftene som direkte utfører volden, men de tungnemme, blaserte og dovne politikerne og statene som reduserer seg selv til marionetter. De lar destruktive prosesser utfolde seg, passivt og tilsynelatende naturlig, og gjennom sin inaktivitet gir de legitimitet til forbrytelser som bryter både folkerettslige prinsipper og enhver menneskelig sensibilitet.
Tilskuernes stillhet
Det er imidlertid ikke bare statlige ledere som svikter. Tilskuernes stillhet, de mange organisasjonene og medieaktører som har potensial til å ta et standpunkt overfor den rasjonalitet og de maktforhold som blir fremmet i det pågående folkemordet, er like kompromitterende.
Denne passiviteten og abdiseringen gir krefter til et narrativ som rettferdiggjør undertrykkelse og mord, et narrativ som trekker sin eksistensberettigelse fra en dikotomisk verdensforståelse og en psykologisk konstruksjon av de andre ribbet for menneskelige kjerneegenskaper.
Her transcenderer den ekstreme voldsutøvelsen etiske dimensjoner: Å sikre egen eksistens blir synonymt med å utslette de andre. Mordet på den andre blir ikke bare et middel, men en conditio sine qua non, en nødvendig forutsetning for å sikre inngruppens selvforståelse og kollektive identitet.
Narsissistisk omnipotens
Denne tragedien som utspiller seg i alles påsyn, er ikke bare en politisk og moralsk svikt, men også en psykologisk kollaps.
En narsissistisk omnipotens har festet grepet om vår kollektive tilstand. En form for kollektiv regresjon fra den depressive posisjonen til en paranoid-schizoid posisjonen, for å bruke to psykoanalytiske termer.
Kort forklart: Den depressive posisjonen, som symboliserer modenhet i den psykiske utviklingen, kjennetegnes ved evnen til å gi slipp på det primitive narsissistiske behovet og ønsket for kontroll og dominans over andre. I stedet anerkjennes andre som unike subjekter med egne tanker, følelser og en selvstendighet. I denne posisjonen har en også en indre styrke til å håndtere og romme affekter, tilpasse sine tankemønstre og ta ansvar for egne valg og handlinger, selv når dette impliserer å møte skyld, angst og motstridende følelser.
Mentaliseringsevnen, evnen til å se seg selv innenfor og de andre utenfra, forblir stabil og intakt, og verdensbildet preges av nyanser, kompleksitet og rikdom som motvirker simplifiserende, dikotomiske konstruksjoner.
I den paranoide posisjonen er differensieringen mellom det kollektive selvet og verden preget av projektive prosesser. Det som er vårt, men uønsket eller uhåndterlig, projiseres utad på de andre, omgjort til fiendtlige objekter. I en slik paranoid-schizoid posisjon betraktes verden som en direkte trussel, fordi den representerer de aspektene av selvet som man ikke evner, eller ønsker, å integrere psykologisk.
Realitetsvurderingen forvrenges i en paranoid retning, og refleksiviteten svekkes i forsøket på å bearbeide de uønskede delene av selvet. Dermed blir de andre bærere av alt det destruktive, alt det frykt- og angstskapende, det barbariske og det som vekker den eksistensielle angsten.
Resultatet er en verden splittet i gode og onde objekter, idealisering og devaluering, som konsoliderer den paranoide posisjonen gjennom symbolske og ritualistiske handlinger rettet mot det konstruerte hatobjektet.
Les også: Palestina-aktivist gikk til angrep på gyros-restaurant – trodde gresk flagg var israelsk
Oppgjør med falsk nødvendighet
Dette splittede narrativet blir dermed ikke bare en begrunnelse for vold og undertrykkelse, men også en måte å opprettholde inngruppens skjøre identitet på.
Frykten og angsten projiseres utad, mens egne destruktive tendenser og krefter ignoreres eller fornektes. Denne narsissistiske omnipotensen, en slags selvdyrkelse av det kollektive jeget, som eksisterer gjennom eliminering av den essensialiserte andre, er i realiteten den største trusselen mot menneskehetens sivilisatoriske utvikling og dannelse.
De prosessene hvor den paranoide posisjonen gir næring både til individets og fellesskapets narrativer, er ikke fremmed for oss. Det er ikke en historisk anomali. Det er fullt mulig å bryte denne prosessen bestående av en destruktiv eksepsjonalisme. Men det fordrer vår motstand, vår kritiske fantasi, vår vilje til å bryte med tilskuerrollen, og vårt mot til å konfrontere de destruktive kreftene som, under påskudd av en falsk nødvendighet, betrakter folkemord og systemisk undertrykkelse av en hel folkegruppe til en legitim politisk strategi og en knusende skjebne.
Vår stillhet og passivitet bør ikke fortsette å være en del av en paranoid fortelling. For i møte med denne kollektive tragedien som utspiller seg rett foran øynene på oss, er det ikke kun verdenssamfunnet som utfordres, men også hver enkelt av oss – moralsk og eksistensielt. Eller som legen og aktivisten Mads Gilbert har sagt: «Det du gjør nå, er det du ville ha gjort under Holocaust».
Les også: Det er helt greit å ikke ta stilling i Israel-Palestina-konflikten
Destabiliserende pust og diskontinuitet
Spørsmålet som reiser seg, og som vi konfronteres med på daglig basis, er: Kan vi utgjøre en destabiliserende pust og fremkalle en diskontinuitet som gjør oss i stand til å forestille oss en alternativ fremtid hvor okkupasjon, dehumanisering og brutal vold opphører?
Kan vi opparbeide et politisk mot og stimulere til en kreativ improvisasjon som trengs for å aktualisere denne fremtiden preget av gjensidig anerkjennelse av vår verdighet?
Svarene vi kommer frem til er avgjørende for humaniseringens vekstvilkår i en tid hvor nettopp menneskets egenverdi er under sterkt press. Valgene vi tar, avslører hvem vi er og hva vi ønsker å bli til – individuelt og politisk.
