Frida Orupabo har fått mer plass enn hun er klar for

I 2017 ble Frida Orupabo oppdaget av kunstneren og filmskaperen Arthur Jafa på Instagram. Han inviterte henne til å stille ut i en gruppeutstilling på The Serpentine i London samme år – og resten er historie, som man sier.

Nå er hun aktuell med separatutstillingen «On Lies, Secrets and Silence» på Astrup Fearnley-museet. Det er litt av et oppdrag.

Orupabos braksuksess gir både store forhåpninger og stor fallhøyde. Hun innfrir heldigvis mer enn hun skuffer, men utstillingen gir en opplevelse av at plassen hun har fått i oppgave å fylle, har vært større enn hun nødvendigvis var klar for.

Les også: Betimelige identitetsspørsmål fra Frida Orupabo

Annonse

Arbeider med aura

Orupabos signatur er svart-hvitt bildemateriale hentet fra historiske arkiver og studioer. Vi ser også hint av gamle skrekk- og pornofilmer, tegnefilmer, Ebay og mer fra hennes generasjon. Bildematerialet bearbeides, klippes og samles i kollasjer av ulike formater. Den lagvise sammenstillingen av repeterende utsnitt gir følelsen av at en fryst filmrull er blitt oppstykket og sammenpresset.

Man må gjennom en buet gang av foldegardiner i svart, hvitt og grønt, for å tre inn i hovedsalen på museet. Foldene i tekstilet skjuler delvis at det trykte bildet av et kyssende par er iblandet et bilde av en naken, onanerende kvinne. Ofte er objektifiseringen og seksualiseringen av den svarte kvinnen tematisert. Som i gardinene, er denne objektifiseringen noe hun både søker og skjuler gjennom kollasjer i papir, tekstil, metall og videoarbeider.

Begrepet «affektiv nærhet», først brukt av britisk-ghanesiske John Akomfrah, deretter av Jafa, gir en god beskrivelse av nettopp hvorfor Orupabos bilder fungerer. Hun har et øye og en estetisk sans som viser seg i utplukk og sammenstilling. Det gir verkene en aura.

Bildene gjennomsyres av et historisk blikk på svarthet, svarte kvinner og historisk vold. Denne volden utforskes i utskårne enkeltelementer, i det som ekskluderes og det som inkluderes, hvor hun skaper en form for affekt; noe som påvirker oss.

Det er kombinasjonen av motivene: svarte kvinner, til tider seksualisert, sammenstilt med en skarp kniv, en grotesk beføling av et underliv, eller et utklipp formet som en hårbørste. På hver sin måte sier disse elementene noe om en historisk undertrykking og utnytting av svarte kvinner, og opphøyning av hvithet som skjønnhetsideal, gjennom for eksempel børsten.

Les også: Sier man imot, blir man kalt modernistmafia

Farlig lek og dominant arkitektur

Videre inn i galleriet blir overdimensjonerte pidestaller som underdimensjonerte skyskrapere, med små kollasjskulpturer på toppen. Disse dominerer de landskapet i galleriet, og fremtvinger en koreografert bevegelse gjennom rommet. Det skaper også spesifikke assosiasjoner, for min del til minnesmerket over drepte jøder i Berlin.

Assosiasjonene er både lekne og lumske, nettopp fordi de spiller på ideen om å minnes, samtidig som man kan gjemme seg mellom søylene/gravplassene.

Ideen om det halvskjulte og tvetydige er gjennomgående, som i det erotiske bildet på gardinen. I tapetarbeidet «Lead by the Nose» (2024) ser vi en naken, svart kvinne bakfra i bondage som sprer rumpeballene sine, mens en tynn, hvit dildo henger ned fra hjørnet.

Bildet er på et vis sensurert ved at et utklipp av en blond kvinne overlagt med en satirisk barnetegning, dekker det mest intime hos den bundede. Det gir assosiasjoner til drag, masker, rollespill og BDSM, men også spenningen mellom det frivillige og det ufrivillige. Ser man lenger tilbake kan man også trekke inn hvordan latterliggjøring og lek på svartes bekostning var en normalisert form for underholdning blant hvite.

Les også: Frida Orupabo nominert til Subjektprisen 2019

Tvetydige dukker

Motivene veksler mellom alt fra sterke, undrende, surrealistiske, redde og hypnotiserte kvinner. De to kollasjene: «Big Girl I [og] II» (2024) er, som tittelen tyder på, i storskala. De ruver over publikum og krever både plass og oppmerksomhet. I andre etasje er det kollasjer av hvilende svarte kvinner. Med et blikk på slaveri og kolonialisme, som kildematerialet stammer fra, blir disse motivene nærmest en selvmotsigelse. De svarte fikk ikke hvile. Slike motsetninger er ofte til stede i arbeidene hennes.

Mening i arbeidene til Orupabo finnes lagvis og ofte i undertoner. Den litt uhyggelige repetisjonen av bilder fordreier kropper, litt som surrealisten Hans Bellmer i sine dukkeskulpturer. Men der Belmer tok utgangspunkt i hvite dukker, tar Orupabo nesten alltide utgangspunkt i arkivbilder av svarte kvinner i sine papirdukke-kollasjer. Der hun før alltid brukte papirstifter til å holde sammen kollasjene, har hun tidvis utvidet til større metalliske koblinger. Som i «Two Women» (2021), der elementene er trykket på aluminiumsplater, og holdt sammen av kraftige metalbolter.

Les også: Ekte poesi om fruktbarhet og morskap

En estetisk kollaps

Skulpturene kan til tider fremstå banale og intetsigende, som vektstanga «White Happiness» (2024) der stanga blir som en fallos som penetrerer gjennom munnen til en hvit kvinne avbildet på vektene på hver side av stangen. En del av tapetarbeidene fremstår også lite gjennomtenkt, og mest som veggfyllere i det massive museet.

Videoinstallasjonen «House Party» (2024) er et forsøk på å ta filmmaterialet inn i det skulpturelle og tredimensjonale, men det lykkes dårlig. To filmer projiseres oppå hverandre mot et bilde av et hus på en husformet boks. Den ene filmen, oppe, som om i andre etasje, viser en slags sci-fi voldtekt der mannens ansikt ser ut til å smelte bort. I etasjen under ser vi en projeksjon av en fest der gjestene aner fred og ingen fare. Her kollapser hele estetikken både i fargebruk, og videomateriale. Her beveger hun seg bort fra svart-hvitt arkivet, men svever ut i absurditet, uten mening og uten finesse.