Prideflagg bør ikke være forbudt i skolen. Det bør være påbudt

Synligheten som et prideflagg gir, er ikke symbolpolitikk. Det er forebyggende folkehelsearbeid. Flagget er ikke pynt. Det er en sikkerhetsmarkør, skriver Ina Cabanillas Hansen. På bildet: Vålerenga skole. (Foto: Terje Pedersen/NTB.)
Synligheten som et prideflagg gir, er ikke symbolpolitikk. Det er forebyggende folkehelsearbeid. Flagget er ikke pynt. Det er en sikkerhetsmarkør, skriver Ina Cabanillas Hansen. På bildet: Vålerenga skole. (Foto: Terje Pedersen/NTB.)
Når KRF vil fjerne prideflagg fra skolen, er det ikke for å verne barn. Det er for å verne voksnes ubehag. Men i en verden der hatet øker, er synlighet livsviktig, skriver Ina C. Hansen.
Om skribenten
Ina Cabanillas Hansen er nestleder i Buskerud Unge Høyre.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Ungdomspolitiker vil ha prideflagg på alle landets skoler.

Kristelig folkeparti (KRF) foreslår å forby alle flagg i skolen – bortsett fra det norske og samiske – for å unngå «press» knyttet til pride.

Det er ikke et nøytralt forslag. Det er et signal om at det er opp til flertallet hvorvidt minoriteter skal få synes.

Jeg mener det motsatte: Skoler burde være pålagt å heise regnbueflagget i juni. Ikke på tross av dagens verdensbilde, men nettopp på grunn av det.

Les også: KRF går inn for forbud mot prideflagg i skolen

Annonse
I Ungarn er Pride-parader blitt forbudt.

Synlighet redder liv

Vi lever i en tid der prideparader angripes, og der bøker med skeive karakterer fjernes fra pensum. I Ungarn og Polen innføres «LHBT-frie» soner. I USA begrenses rettigheter i delstat etter delstat. Lærere får munnkurv når det gjelder kjønns- og identitetsmangfold.

Hatkriminalitet mot skeive øker over hele Europa. Når offentligheten blir mer fiendtlig, må fellesskapsinstitusjoner som skolen være desto tydeligere: Her er det trygt å være den du er.

Når KRF foreslår at regnbueflagget skal forbys i norske skoler, må vi ta det på alvor. Dette er ikke et forslag om nøytralitet. Å fjerne flagget for å unngå «press» er å velge å verne voksnes ubehag over barns behov for tilhørighet.

Et prideflagg i skolegården er derfor ikke pynt. Det er en sikkerhetsmarkør. Det signaliserer: Du har en plass her. Du er trygg her. Du er ikke alene.

Vi kan ikke være naive. Når KRF sier at de vil forby prideflagget for å unngå at noen føler press, må vi spørre: Hvem sitt ubehag skal få definere skolens verdier? Det ubehaget enkelte voksne føler over å se en regnbue? Eller det uutholdelige presset et barn føler når ingen bekrefter at det er greit å være den man er?

Barn trenger ikke å skjermes fra et regnbueflagg. De trenger å skjermes fra skam og hat.

Ja, det kan være ubehagelig å stå opp for det som er rett. Det kan kreve mye. Det er lettere å tie og kalle det nøytralitet. Men er det sånn vi skal føre politikk? Stillhet har sjeldent beskyttet noen. Skolen skal være stedet vi lærer å skille rett fra galt. At mennesker kommer i ulike former, uttrykk og farger og at det er helt greit. Det er slik vi former aksept og toleranse i samfunnet.

Skeive ungdommer er mer utsatt

Forskning presentert av Barneombudet og Helsedirektoratet viser at LHBT+-ungdom har høyere risiko for angst, depresjon og selvmord. En av de viktigste beskyttelsesfaktorene er opplevelsen av trygghet og aksept i skolemiljøet.

Synligheten som et regnbueflagg gir, er ikke symbolpolitikk. Det er forebyggende folkehelsearbeid.

I tillegg dokumenterer ILGA-Europe i sin årlige gjennomgang at rettigheter og beskyttelse for skeive i Europa, at dette nå er under press som ikke har vært sett på flere tiår. I møte med en slik utvikling holder det ikke å være stille. Stillhet blir til fravær av støtte, og fravær av støtte er kan bli livsfarlig.

Det finnes fortsatt barn som meg

La meg fortelle deg hva barna faktisk trenger å skjermes fra: Fra å tro at det er noe galt med dem. Fra å vokse opp i et stillespråk av skam og taushet. Fra å tro at kjærligheten deres er mindre verdt.

Jeg er lesbisk. Og jeg var det barnet. Men jeg hadde ingen. Ingen som sa at det var greit. Ingen som viste meg at jeg også kunne få plass, kjærlighet og trygghet.

I skolegården løp jentene motsatt vei i friminuttene. Ikke fordi jeg var slem. Ikke fordi jeg hadde gjort noe galt. Men fordi de hadde hørt ryktene. Som om jeg bar på noe smittsomt. Ingen sa det direkte. Men alle visste det.

Stillheten er gift

Og den stillheten? Den er gift. Jeg har fått hat. Jeg har blitt slått. Jeg har blitt ropt etter. Ikke for det jeg gjør. Men for den jeg er.

Og i lang tid trodde jeg faktisk på dem. På blikkene. På kommentarene. På de halvhviskede vitsene. Jeg trodde at jeg fortjente det. At jeg var mindre verdt.

For noen barn kan synlighet være forskjellen på: Å skamme seg i stillhet eller å forstå at det finnes et liv som er verdt å leve.

Jeg hadde ingen. Og det tok nesten livet mitt.

Les også: Subjekt mener: Ungarn forbyr pride. Det bør fyre opp alle som elsker frihet

Aldri mer stillhet

Jeg kommer aldri til å tie. Aldri til å be om unnskyldning for å eksistere synlig. Aldri til å late som om det er greit å diskutere hvorvidt vi skal få lov til å synes.

Regnbueflagg er ikke farlig. Stillhet er. Hva er det egentlig du frykter? Når du sier «ikke snakk om det foran barna», må jeg spørre: Hva er det egentlig du er redd for at de skal lære?

At kjærlighet finnes i flere farger? Eller at mennesker som meg også har verdi?

Les også: Skal lærere tvinges til å støtte pride? Dette er debatten som ble for het

Heis prideflagget høyere

Vi må huske: Likeverd er ikke det samme som likhet. Norge skal ikke bli det neste landet som snur. Og skolen skal ikke være det første stedet hvor det skjer.

Så ja, i en tid hvor regnbuer forbys i Vesten, skal vi heise dem høyere her. For barna. For verdigheten. For fremtiden.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar