Da nyheten kom om at Metkel Betew var drept, eksploderte kommentarfeltene i samtlige aviser. Hatet flommet.
Kommentarfeltene måtte etter hvert stenges. Folk skrev ting som: «La de utlendingene drepe hverandre». «Se hvor mye faenskap svartingene lager».
Det var som om det brutale drapet – eller livet hans – ikke betydde noe. Bare fargen.
Men så kom det frem at den drapssiktede var Stig Millehaugen. En etnisk norsk mann. En som har drept før. Ikke bare én gang, man han har tatt to liv. Man skulle tro hetsen ville stilne. At noen ville skamme seg.
Men nei – pipa fikk ikke en ny lyd. Den ble bare høyere. Og vondere.
Les også: Norsk filmprodusent anklages for rasisme – skal ha blitt kastet ut fra prisutdeling
Et system av hat
Folk skrev: «Endelig gjør våre gutter jobben».«Herlig, Stig – ta dritten!» Og flere kommenterte i den retningen.
Dette er ikke lenger bare «nettroll» eller enkeltrasistiske ytringer – det er et system av hat. Et hav av hat, som vokser. Et hat som blir mer eksplisitt. Mer akseptert. Mer offentlig. Og det skjer rett foran øynene våre.
Det er egentlig trist at vi har blitt så herdet av denne mørke delen av den usiviliserte befolkningen vår. Men det som plager meg mest, er at våre barn kan lese. De ser. De lærer.
De tar inn over seg at noen liv visstnok teller mer enn andre – og hvor mange der ute som hater dem for deres farge, bakgrunn og eksistens. Det har de lenge opplevd (pga. Palestina), men når det skjer noe lokalt, så får det en ekstra effekt.
Vi bekymrer oss veldig for «svenske tilstander» – og det med god grunn. Men vi bør være minst like bekymret for «franske tilstander», der rasisme, islamofobi og fascisme brer seg i befolkningen.
Metkel Betew fikk en veldig tragisk og brutal avslutning på livet. Kondolerer til Metkel sin familie, venner og nære.
Les også: Rasisme har ingenting i Subjekts kommentarfelt å gjøre
