Det er boligmangel og svært høye bolig- og leiepriser i flere av landets store byer.
Skatte- og avgiftspolitikken er et av de mest kraftfulle virkemidlene for å møte disse utfordringene. Boligpolitikken henger nemlig tett sammen med skatte- og avgiftspolitikken. Den såkalte dokumentavgiften er et godt eksempel. Denne er overmoden for endring.
Dokumentavgiften innebærer at du må betale 2,5 prosent av kjøpesummen til staten ved kjøp av selveiet bolig. Men avgiften går selvsagt ikke til å betale for dokumenter. Vi lever tross alt i 2025. Statens kostnader ved tinglysning av fast eiendom dekkes av tinglysningsgebyret.
Dokumentavgiften er altså en ren fiskal avgift – den har kun til hensikt å skaffe inntekter til en allerede styrtrik stat.
Langt fra optimal beskatning
Borettslagsboliger og aksjeleiligheter omfattes ikke av dokumentavgiften. Avgiften er derfor en form for vilkårlig skatt, som ikke er utformet i tråd med prinsippene for det som kalles optimale fiskale avgifter.
Optimal beskatning betyr blant annet at avgifter skal utformes på en måte som i minst mulig grad påvirker befolkningens forbruker- og produksjonsvalg. At dokumentavgiften ikke omfatter borettslagsboliger og aksjeleiligheter, kan føre til en vridning i boligmarkedet fra selveierboliger til slike boliger.
I praksis utløses dokumentavgiften kun ved flytting. Dette kan gi en innlåsingseffekt ved at flyttekostnaden blir så stor at du velger å ikke flytte til en mer egnet bolig, noe som kan føre til at boligmassen ikke får en samfunnsøkonomisk gunstig utnyttelse. Dokumentavgiften reduserer altså mobiliteten blant arbeidstakere og befolkningen generelt.
Les også: Det er mange som har det tøffere enn sykepleiere i boligmarkedet
Lavere leiepriser
Dokumentavgiften har også andre problematiske sider. Den betales hovedsakelig av relativt unge personer i en etableringsfase. Førstegangskjøpere har ofte ikke opparbeidet seg stor egenkapital, og de må derfor finansiere dokumentavgiften ved hjelp av lån.
En fjerning av dokumentavgiften vil føre til at man sannsynligvis trenger mindre egenkapital for å kjøpe selveiet bolig.
Unge mennesker flytter dessuten oftere enn eldre, noe som fører til at de kanskje ikke bor i boligen lenge nok til at en eventuell prisvekst overgår kostnadene ved dokumentavgiften. En fjerning av dokumentavgiften kan med andre ord føre til at det blir lettere for førstegangskjøpere å kjøpe seg selveierbolig.
I tillegg kan det føre til at det blir færre unge mennesker som taper penger når de bytter bolig. Videre kommer selveierboliger med langt mindre restriksjoner knyttet til utleie enn for eksempel andelsleiligheter eller aksjeleiligheter. Hvis man fjerner dokumentavgiften, slik at selveierboliger blir mer attraktive, kan det derfor føre til flere utleieboliger i markedet. Dette vil bidra til lavere leiepriser.
Les også: Fjern reguleringer som hindrer bygging. Det er eneste løsning på boligkrisen
Overmoden for avvikling
De mange svakhetene ved dokumentavgiften tilsier at den bør avvikles. Hvis vi ønsker at den styrtrike staten skal fortsette å sløse bort like mye penger, kan de generelle og mindre skadelige skattene på fast eiendom økes tilsvarende, slik for eksempel Kapitalbeskatningsutvalget og Torvik-utvalget har tatt til orde for.
Skatter på bolig gjør det riktignok dyrere å eie. Dette vil føre til at færre har råd til å eie bolig, slik at flere vil ende på leiemarkedet. Dette vil typisk gjelde personer og husholdninger med lave inntekter. Personer og husholdninger med bedre økonomi vil fortsatt være i stand til å skaffe seg egen bolig.
Skal like mange eller enda flere enn i dag ha mulighet til å eie bolig, bør staten derfor være forsiktig med en generell økning i skattene. Dokumentavgiften er uansett overmoden for avvikling.
