Boligmarkedet. Det evig tilbakevendende diskusjonstema. Når vi ikke jazzer om den nyeste TV-serien eller planlegger neste fjelltur, virker det som det eneste min generasjon snakker om er boligmarkedet.
Jeg trenger vel knappest å vise til kilder på hvor håpløs situasjonen er for alle oss som ikke befinner oss på boligstigen, men det er jo tross alt god debattkutyme: «Det blir vanskeligere å bli boligeier i Norge», ifølge Norske boligbyggelags landsforbund (NBBL); «Sterk prisøkning for boliger til førstegangskjøpere», ifølge Norges eiendomsmeglerforbund (NEF); «En varslet boligkrise», ifølge Civita.
Og det kommer bare til å bli verre. Boligprisene nasjonalt (!) er beregnet å stige 25 prosent frem mot 2027, og leiemarkedet er like ille. Leieprisene i Oslo er rekordhøye.
Så hva gjør man når man ikke har en bemidlet familie som strør om seg med sjenerøse gaver i form av arv eller forskudd på nevnte, og politikerne nekter å føre en sosial boligpolitikk som man har gjort i Danmark og Wien?
Én mulighet, som er særs undervurdert i Norge, er voksenkollektiv.
Nordmenn er skeptiske
Basert på reaksjonene når jeg deler at jeg bor i kollektiv sammen med andre voksne, er det tydelig at denne muligheten sitter langt inne for de fleste her hjemme.
«Det passer ikke meg», er den typiske responsen, og jeg tror dem når de sier det. «Norge er et ‘eneboligland’ med spredt bebyggelse og en sterk tradisjon for å eie», sier Solvår I. Wågø, Norges uoffisielle ekspert på kollektiv og alternative boformer.
At vi er viden kjent for å være både konfliktsky og introverte, hjelper nok heller ikke på etterspørselen etter å dele bolig med andre.
Dette er synd, av flere grunner. For det første betyr det at det står masse lite brukte kontor/gjesterom rundt omkring hvor noen fint kunne hatt sitt lille krypinn. Vi hadde ikke trengt å bygge så mye nytt, og dermed bygge ned natur, om folk var villig til å bo litt tettere eller prøve ut andre boformer.
Det hadde tatt litt av presset vekk fra leiemarkedet, som kunne ført til lavere priser. Men kanskje viktigst er at det hadde hjulpet enormt for de der ute som leter etter et sted å bo, og bare kan glemme å eie noe selv. I forskningslitteraturen er man svært entusiastisk over hva denne typen alternative boformer kan bety for et presset boligmarked og sosial bærekraft i Norge.
Ikke studentkollektiv, ikke en gjeng med raddiser
Mange har nok reservasjoner mot kollektivlivet basert på kjipe erfaringer under studenttiden. Den er jeg helt med på: jeg er en av dem.
Som student bodde jeg i flere ulike kollektiv eid av en studentsamskipnad de første fire årene, og opplevelsen var nesten utelukkende negativ. Oppvask som ikke ble tatt, passiv-aggressive lapper, sure medboere som låste seg inne på rommene sine. Man kan helt miste troen på det siviliserte samfunn av mindre.
Kollektiv kan nok også for noen fremkalle uheldige assosiasjoner til venstreraddiser og miljøfanatikere som har et for avslappet forhold til personlig hygiene, privatliv og pot. Lars von Triers fantastiske film «Idiotene» (1998) har ikke akkurat hjulpet til med å gi denne boformen et bedre rykte.
Men disse er skrekkeksemplene. De er like lite representative for voksenkollektivlivet som Dubaiplaten er for sjokolade (å fy f*** så kvalmende søtt).
Kollektiv er dessuten ikke binært, det er et spekter (trigger warning, KRF). Den kanskje mest utbredte formen i Norge er bofellesskap. Her har hver enhet eget bad og kjøkken, men typisk mindre oppholdsrom. I stedet deler alle i bofellesskapet på et større felles oppholdsrom. Sosial kontakt må derfor aktivt oppsøkes, og det er mulig å trekke seg fullstendig tilbake, men forventningen når man flytter inn, er at man ønsker å ta del i et større fellesskap.
Husleie og vedlikehold blir billigere per hode, men det følger ofte med plikter i form av både tilstedeværelse i fellesmøter og oppgaver knyttet til fellesarealene. Dette er mer utbredt i eldreomsorgen, men Tromsø kan skilte med et velfungerende eksempel som er inne i sitt 37. leveår, hvor også unge voksne og barnefamilier har funnet seg til rette.
Så er det den boformen som kanskje er en riktigere forståelse av ordet «kollektivliv», hvor man integrerer hverdagen sin i større grad. Man deler på matlaging, spiser middagene sammen, og tilbringer mye tid sammen, likt TV-serien «Friends» (1994). Det virker superhyggelig om man får det til å fungere, men det har ikke passet våre behov (der sa jeg det òg, gitt!), så det har vi ikke prøvd.
Jeg mistenker også at terskelen for å få innpass i slike kollektiv er høyere, da man ikke bare trenger å komme overens, men skal i praksis bli veldig nære venner. Dette er ikke vanlig i Norge, men har en lang historie i Danmark, og er betydelig mer utbredt der.
I tillegg til de to ovennevnte er også alternativsamfunn som Christiania i København, økosamfunn som Økotun Mystad, og kunstnersekter i Stavern også å finne på denne skalaen over alternative boformer. Jeg overlater til noen andre å dele sine erfaringer derfra.
Vår løsning har vært en kollektiv light-versjon: man bor og lever i samme bolig med felles kjøkken, bad og stue, men private soverom. Man deler på plikter og vedlikehold og tilbringer tid sammen i fellesområdene, men har separate matbudsjett og spiser hver for seg.
Vi er travle unge voksne med jobb, en generelt full timeplan og egne sosiale nettverk, så for oss har det vært viktig med fleksibilitet til å leve våre individuelle liv. Med noen små justeringer har vi kunnet gjøre det, kombinert med de mange fordeler kollektivlivet har gitt oss.
Les også: La oss unge ha det jævlig i fred
Fordelene veier opp ulempene
Ta det fra meg, en 36 år gammel mann som, sammen med min 35 år gamle frue, har bodd i kollektiv kontinuerlig siden 2018: Om du er villig til å legge inn en innsats og tilpasse deg litt, kan voksenkollektiv være en veldig hyggelig måte å bo på for helt vanlige mennesker som ønsker å leve ganske normale liv.
Vi har delt husrom med folk fra Storbritannia, Sverige, Østerrike, Sveits, Vietnam, Danmark, Canada, Russland, Tyskland, og selvfølgelig en og annen nordmann. Vi har bodd med en statsmeteorolog, en sykepleier, flere forskere, en eiendomsmegler, to ingeniører, en biolog, en programmerer, en fotograf og en økonom. Vi har leid ut og leid hos andre, men aldri eid. Og i 90 prosent av tilfellene har det fungert helt supert. Vi kommer nok derfor mest sannsynlig til å fortsette å dele bolig i overskuelig fremtid. For fordelene er mange.
Økonomi er den åpenbare, og var inngangsbilletten til vår kollektivtilværelse i fordums tid. Pengene strekker ikke lenger til i det brennhete boligmarkedet, og bolig kan ikke, ulikt Foodora og sydenturer, fravelges. Selv bare en begrenset periode i et kollektiv kan være med på å jekke opp egenkapitalen betraktelig.
Levestandard er en annen. Om man slår boligbudsjettet sitt sammen med andre, har man plutselig råd til større, finere og mer sentrale steder enn det man hadde før. Flere kvadratmeter å boltre seg på og et større kjøkken er goder som virkelig gir utslag på livskvaliteten.
Sosialisering: Kollektiv er en boform som inviterer til sosial omgang, og det er noe vi alle trenger. Det er et tankekors at andelen nordmenn som er plaget av ensomhet, er stigende, og har vært det i flere år. Ikke overraskende, dog, er unge voksne som bor alene, dobbelt så plaget av ensomhet som de som ikke bor alene. Og det er slett ikke sånn at man utsetter voksenlivet ved å bo i kollektiv. Alternative boformer handler ikke om umodenhet, det er resultat av at samfunnet endrer seg og at man tør å endre seg med det.
Byrdedeling: En stor fordel med å bo sammen med andre er at man deler på byrdene. Enten det er snakk om husvask, søppeltømming, plenklipping eller snømåking er alt dette oppgaver som må gjøres cirka like ofte, uansett om man bor alene eller med andre. Å fordele disse på flere personer betyr mindre arbeid for den enkelte, og er den synligste stordriftsfordelen.
Kostnadsbesparende: Det er billigere å bo sammen med andre, selv når man holder de månedlige kostnadene med husleie/banklån utenfor. Strømregningen er den åpenbare: det er tross alt billigere å varme opp én bolig enn to. Du kan spare litt på vaskemidler, da det samme gulvet vaskes like ofte nesten uansett hvor mange som går på det. Internettkostnadene deles også plutselig med flere. Og siden man ikke trenger å eie sitt eget av alt, er det mye penger spart på å ikke kjøpe sin egen gressklipper, vaskemaskin, kjøleskap, øks, sag og alt mulig annet.
Praktisk: De små tingene i hverdagen glir bare så mye lettere når man er flere som kan hjelpe hverandre. Pakke leveres på døren mens du er ute? Det er alltids noen hjemme som kan ta imot den. Trenger hjelp til å bære en seng opp trappen? Ingen problem, bare spør medboeren om hjelp. At det er mye armer og bein i et kollektiv, må tolkes som noe positivt!
Les også: De greske filosofene hylles som genier. Er det egentlig fortjent?
Ta bevisste valg
Om du ikke er tilfreds med boformen din som den er i dag, eller dyrtiden virkelig begynner å slå sprekker i privatøkonomien, og du har begynt å snuse på alternativer, så er min oppfordring til deg: vurder voksenkollektiv. Seriøst.
Hvilken grunn som er utslagsgivende, er egentlig irrelevant. Fordelene er stort sett de samme, og ulempene likeså. Og når du omsider har kommet deg over den mentale kneika og bestemt deg for hvilken løsning som passer best for deg (du eier og leier ut rom/du leier og fremleier rom/du leier rom hos noen andre), er det bare å kaste seg ut i det.
Se på det som en gylden mulighet til å prøve noe nytt, bli kjent med noen hyggelige folk, og leve mer kollektivistisk. Og om det ikke lever helt opp til forventningene, er du alltids bare en tre måneders oppsigelse unna en ny start.
