Det er lett å forstå ønsket om et inkluderende og rettferdig samfunn. Men i iveren etter å skåne barn og voksne for ubehag, beveger vi oss nå inn i et landskap hvor selve historien risikerer å bli skrevet om – eller visket ut.
Det er en farlig vei.
Les også: Sensitivitetslesere gjør barna en bjørnetjeneste
Hvem beskytter vi?
Gamle barnesanger, skolebøker, filmer og romaner endres, omskrives eller forsvinner. I Norge har vi sett at tradisjonelle sanger som «Alle fugler små de er» og «Bro bro brille» har blitt gjenstand for debatt i enkelte barnehager og skoler, fordi deler av teksten kan oppleves som gammeldags eller potensielt støtende.
I Storbritannia ble Roald Dahls bøker redigert i 2023, hvor ord som «tjukk», «stygg» og kjønnsbestemte beskrivelser ble fjernet eller omskrevet. Etter sterk kritikk valgte forlaget å utgi både original- og revidert versjon – et slags kompromiss mellom kulturvern og modernisering.
I Sverige ble Astrid Lindgrens klassiske bøker, som Pippi Langstrømpe, justert for å fjerne ord som i dag anses som rasistiske – men samtidig valgte man å være åpen om endringene og beholde originalene for referanse. I USA har statuer av historiske personer som Christofer Columbus og konføderasjonsgeneraler blitt fjernet fra offentlige steder. Filmer som Gone with the Wind er blitt merket med «innholdsadvarsler», og enkelte episoder av klassiske TV-serier har blitt fjernet fra strømmetjenester.
Felles for alt dette er en trang til å beskytte. Men hvem beskytter vi – og mot hva?
Les også: Får ikke synge «Alle fugler små de er»
Slik antirasisme bygges
Gamle bøker og sanger er ikke farlige. De er speil på fortiden. Og det er nettopp gjennom å møte fortiden, ikke gjemme den, at vi kan forstå hvordan samfunnet har utviklet seg.
I stedet for å fjerne en bok eller endre en sang, hvorfor ikke si det som det er? Dette ble skrevet i en annen tid. I dag vet vi mer – og vi kan bruke dette som utgangspunkt for å lære.
Når barn lurer på hvorfor noen sier «negerkonge» i en gammel bok, eller hvorfor en karakter blir beskrevet som «for tjukk», har vi en gyllen mulighet til å snakke om språk, holdninger og historisk kontekst. Det er i slike samtaler antirasisme bygges. Ikke med sensur, men med åpenhet og refleksjon.
Å tåle at noe føles ubehagelig er en viktig del av dannelse. Å bli utfordret på egne tanker og verdier gjør oss mer robuste – ikke mer krenket. Kansellering av kulturarv, derimot, gjør oss historieløse.
Vi skal bekjempe rasisme. Vi skal stå for inkludering og respekt. Men det gjør vi best når vi tør å vise frem det som var – og forklare hvorfor det ikke lenger holder. Ikke når vi lar det forsvinne.
