I prinsippet er nok de fleste enige i at å presse folk til å delta i aktiviteter eller arrangementer de ikke ønsker å delta i, gjør mer skade enn gavn.
Byrådet i Oslo, folkevalgte politikere og direktorater virker derimot å ha et intenst behov for å samle hele samfunnet under prideflagget og pride. Tidligere Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (AP) uttrykte på NRK Debatten i fjor at foreldre som ikke vil feire pride i skolen, er kunnskapsløse og fordomsfulle. I samme debatt hevdet hun at pride skal være frivillig, at det er helt greit å ikke delta, men at det gir et alvorlig signal.
Hvis det skal være frivillig og ikke obligatorisk å delta i pride, må pride være et selvstendig arrangement folk på eget initiativ velger å oppsøke. At stortingspolitikere, byrådet i Oslo og andre ledere bruker ressurser og sine maktposisjoner på å gjøre det vanskelig – og aller helst skammelig å ikke ville ha pride i barnehagen eller på skoler, oppleves for mange av oss autoritært og lite demokratisk.
Les også: Flere tusen har skrevet under mot obligatorisk pride i Oslos barnehager
Forvrengning av pride
Pride oppsto som minnemarkering for Stonewall-opprøret 28. juni 1969. Det homofile klientellet på baren Stonewall Inn i New York City hadde over lang tid blitt trakassert av politiet, og gjorde denne kvelden opprør mot politiets arrestasjoner.
Pride startet altså som en markering av, med og for lesbiske og homofile – og ble viktig for å synliggjøre vår frigjøringskamp.
Når politikere, banker, sponsorer, private stiftelser og statlige styrte institusjoner som LDO, Bufdir, og Utdanningsdirektoratet forteller befolkningen at barnehager, skoler og alle bør feire pride, blir det tydelig at politikere og ledere i makteliten ser på pride som et verktøy for sin dagsorden og politikk.
Det som oppsto i en kreativ og homofil subkultur, er i dag blitt til et toppstyrt prosjekt uten måtehold. Det virker som om politikere ser det som et mål at Pride skal vokse seg inn i alle samfunnets rom. Det bør få ledelsen i pride til å tenke seg om.
Prideflagget er et symbol på våre lesbiske formødre og homofile forfedres kamp for at lesbiske, bifile og homofile skulle få like rettigheter som heterofile. Den kampen fikk vi til fordi vi anerkjente meningsmangfold og foretrakk dialog fremfor mantraer som «ikke til debatt».
Les også: Oslo Pride vil bryte med foreningen Fri
Subkultur kommer aldri ovenfra
Det at foreldre selv vil vurdere hva barna deres skal delta i, er ikke kunnskapsløst. Det er et uttrykk for overskudd, bevissthet og evne til kritisk tenking. Det er aktivt demokrati der foreldre og andre tar ansvar for hva deres barn skal eksponeres for.
I 2020 endret Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup (H) flaggloven. Hensikten var å gjøre det mulig å flagge med prideflagget – altså et privatflagg – på kommunale bygg. Det at politikere går så langt for å etablere pride og prideflagget i hele samfunnet er kanskje noe pressen burde se på?
Subkultur kommer aldri ovenfra. Punk, opprør, kunst og grasrot kommer nedenfra. Frihetskamper kommer nedenfra og er aldri toppstyrt. Når den annekteres av makteliten og blir toppstyrt, handler det om noe helt annet.
