«Vi behøver ikke vite, vi vet hva som er sant!»
Hun snakket ikke norsk, og kunne på ingen måte lyve på seg ungdommelig uforstand eller umodenhet. Håret var passelig bleket og lagt i en behagelig frisyre. Den grønne jakken var dog ikke formsydd, men tilhørigheten kom klart til uttrykk. Navnet var skrevet på ryggen.
Dørene inn til konferansesalen i Bergen var teipet igjen, det var hengt opp foldere og ballonger. Vi skulle inn for å ha faglige og vitenskapelige diskusjoner om havbunnsmineraler.
Det uttrykkes stadig at vi vet for lite om den type aktivitet. Derfor trodde vi at det ville være nyttig og akseptert at vi hadde utveksling av kunnskap om temaet. De som kjente sannheten, var uenige. Det var ingen interessert i å delta i faglig diskusjon, men de satt godt foran gjenteipede dører.
Samtidig som de ikke selv ville delta i meningsutvekslinger, ønsket de også å stanse andre fra å diskutere. De visste uansett hva som var sant. Om noe som ikke engang var startet.
Les også: Denne boken viser tydelig hvorfor Metoo-debatten så lett sporer av
Feilslått aktivisme
De uanmeldte gjestene til vår fagkonferanse var aktivister. Slike som gjennom overlagte handlinger ønsker å skape sosial eller politisk forandring.
Diskusjoner, debatter og aktivisme kan være viktige for demokratisk samfunnsutvikling. Men det kreves fortsatt kunnskap og viten i den vanskelige balansegangen mellom diskusjon og krangling, mellom aktivisme og feilslått og plagsomt hærverk.
Bruk og/eller utbygging av ulike typer naturressurser har gjennom tidene ført til mange debatter og aksjoner: Vassdrag (som i Altasaken); strømnett (tenk «Monstermaster»); vindkraft på land (Fosen-saken); oljeaktivitet (som da Extinction Rebellion «etablerte seg» i Energidepartementet); eller havbunnsmineraler som i tilfellet over.
En annen type naturressurs som har ført til debatter og aksjoner, er sel – og tilhørende selfangst. En lite fortalt historie om selfangst fra Grønland kan kanskje lære oss noe om den vanskelige balansen mellom påstått sannhet og påfølgende resultater.
Selfangst startet for hundrevis, om ikke tusenvis av år siden. I disse tider rettes det økt søkelys på Grønland – om geopolitikk, strategi og ulike ekspertbetraktninger. Midt oppi alt dette som kalles nyheter om verdens største øy, er fort gjort å glemme en sak som faktisk påvirket store deler av befolkningen i landet. Det er historien om hvordan aktivister fra Greenpeace for flere tiår siden mente å vite sannheten om selfangst i Grønland og nordlige Canada.
Ved bruk av bloddryppende bilder og aktivisme med både trusler og ramponering av fangstutstyr, bidro aktivister til at forferdede europeere oppdaget hvor selskinnsluen kom fra. Sammen med god hjelp av tilsvarende rystede kjendiser i europeiske storbyer førte dette til at det i 1983 ble innført importforbud for selprodukter til Europa.
For mange inuitter som levde av selfangst, bidro importforbudet til ødeleggelse av deres viktigste inntektskilde. Med en fullstendig feilslått forståelse for menneskene i nord, deres kultur, fangst og levebrød, sørget aktivister med stor tro på egen sannhet til å undertrykke befolkningen i Grønland. Og siden selfangsten gikk ned, økte naturlig nok bestanden av sel. Sel spiser mye fisk, og slik påvirket dette fiskebestanden – som også gikk ned.
Filosof Bertrand Russell uttrykte at «feilen med verden er at de dumme er så skråsikre på alt – og at de kloke er så fulle av tvil».
Sannhet kan være kompleks, i alle fall på forskudd. Men for mange er det kjekt å skape et levebrød av å gruble rundt alt som kan komme til å skje, alt som kan bli sant. I ettertid er sannheten så mye lettere – da er den allerede blitt viten.
I 2014 bad Greenpeace Canada inuittene om unnskyldning for sine aksjoner. Men den feilslåtte aktivismen er ikke glemt. På jobb i Grønland for Nunaoil (den gang landets oljeselskap) måtte vi ved borgermøter og andre operasjoner og aktiviteter be om politibeskyttelse av deltagere fra Greenpeace: organisasjonen var så upopulær at mange lokale gjerne kunne tenkt seg å gi aktivistene en grundig omgang pryl.
Den vanskelige sannheten
Retten til ytringsfrihet er viktig og ubetinget. Retten til sannheten er vanskeligere å nedfelle.
Den franske forfatter og nobelprisvinner André Gide skrev: «Slå følge med dem som søker sannhet, men pass deg for dem som tror de har funnet den».
Sannhet er et sentralt filosofisk begrep, men ikke desto mindre vanskelig å definere nøyaktig, den er også for det meste subjektiv: Den er slik du eller jeg opplever og oppfatter den. Virkelig objektiv sannhet er flyktig. Flyktig er også oppmerksomhet og interesse i en digital og sammensatt medieverden, og hvor redaktørstyrt media konkurrerer med digitale og sosiale plattformer om både sannhet og virkelighet.
Informasjon er stort sett lett tilgjengelig i dag – det flyter rundt, mest digitalt – og kan enkelt søkes frem. Slik kan våre subjektive sannheter alltid finne informasjon som forsterker det vi ønsker og det som passer oss. For vi ønsker alle bekreftelse, av oss selv og våre meninger – det er behagelig å få bekreftet vår sannhet, vår virkelighet.
Les også: Ryktene om Facebooks død er sterkt overdrevet
Å vite eller å forstå?
«Enhver idiot kan vite, poenget er å forstå», sa Albert Einstein.
Geopolitikk, klima eller miljø, toll og finansmarked, alle disse mange og sammensatte problemstillinger som driver rundt i en jungel av kommentarer og informasjon: Hvordan får man forståelse for slikt?
Hva som gis oppmerksomhet, hvem som får mene og uttrykke seg om ulike tema, og hvordan det presenteres og vinkles, alt dette kan i noen tilfeller bli viktigere enn egentlig forståelse av problemstillingen.
Det går fort i disse urolige tider. Sannhet og omforent virkelighet synes å ha trange kår. Det har aldri eksistert noe entydig svar på hva som er sant eller hva som er virkelig, men som samfunn og som individer kan vi kanskje komme nærmere en felles forståelse ved respektfull nysgjerrighet.
Heller enn å bare bli fortalt av andre, eller fortelle selv – spør om noe av det som ikke fortelles og skrives, spør andre enn de som alltid svarer, spør og tenk over svarene. Spør hvorfor aktivisme fikk ødelegge levebrødet for så mange i Grønland, spør om vi bryr oss.
Kanskje er det en slags sannhet et sted i spørsmålene – heller enn i svarene?
